Utviklingen i Sudan og Norges fremtidige rolle

 

Interpellasjon fra representanten Eva Kristin Hansen til utenriksministeren:

«Folkeavstemmingen i Sør-Sudan viste at et overveldende flertall på 98,83 pst. av folket har valgt selvstendighet. Sør-Sudan vil bli anerkjent som en suveren, uavhengig stat i juli 2011. Sudan har i flere år vært et meget høyt prioritert område for norsk politisk innsats for å støtte gjennomføringen av fredsavtalen fra 2005. Norge har over lang tid utviklet kunnskap, kontakt og tillit både hos myndighetene i Khartoum og i Sør-Sudan, bl.a. som resultat av en langsiktig bistandsinnsats. Norge vil av den grunn kunne være en sentral partner for den nye staten i sør og delta aktivt i det internasjonale samarbeidet for å sikre staten videre utvikling og stabilitet.

Hva mener utenriksministeren Norge kan gjøre for å bidra til en fredelig politisk utvikling i begge deler av Sudan og i regionen som helhet?»

 

Utenriksministerens hovedinnlegg:

Takk til interpellanten for et viktig, aktuelt og bredt anlagt spørsmål. Sudan har lenge og under skiftende regjeringer vært høyt prioritert utenriks- og utviklingspolitisk for Norge. Her har vi en kontinuitet, og det har vært bred oppslutning om linjen.

Engasjementet har ikke minst vært bygd rundt et aktivt freds- og forsoningsarbeid, hvor vi var spesielt delaktige i fremforhandlingen av fredsavtalen mellom nord og sør i 2005. Jeg slutter meg til anerkjennelsen av tidligere utviklingsminister Frafjord Johnson i den sammenheng.

Vi har fulgt gjennomføringen av denne avtalen, CPA-avtalen som den kalles, tett gjennom de siste seks årene – et arbeid som kulminerer nå når Sør-Sudan blir en selvstendig stat 9. juli. Engasjementet er godt debattert her i Stortinget og i de store norske frivillige organisasjonene og akademiske miljøene, som også følger situasjonen i Sudan og denne delen av Afrika.

Aktive norske utenriksstasjoner i denne regionen og en stor bistandsportefølje har, i kombinasjon en med hyppig kontakt med partene og flere politiske besøk til Khartoum og Juba, plassert Norge som en av de sentrale internasjonale aktørene i Sudan-sammenheng.

Vi deltar i internasjonale fora for Sudan og samarbeider spesielt tett med de andre troikalandene USA og Storbritannia. Samarbeidet her vil bli enda viktigere i tiden fram mot 9. juli og tør jeg si, etter. Åtte ganger det siste året har troikalandenes utenriksministere avgitt felles uttalelser eller brev om Sudan, som har bidratt til å skape ny dynamikk i forhandlingsprosessen mellom nord og sør.

Det er viktig at det nå ikke glipper på oppløpssiden, om jeg kan si det slik. Den vellykkede gjennomføringen av folkeavstemningen i Sør-Sudan var oppløftende, men er ingen garanti for at freden er sikret. Vi støtter arbeidet til AU-panelet med tidligere president Mbeki i spissen, som tilrettelegger for de pågående forhandlingene om rekken av nøkkelspørsmål.

Blant slike store spørsmål er grenseordninger og de ulike sikkerhetsutfordringene knyttet til etableringen av to stater, fordeling av oljeinntektene, håndtering av den store gjeldsbyrden, etablering av en ny valuta i sør og ivaretakelsen av statsborgerrettigheter.

En fredelig sameksistens mellom sør og nord vil helt klart være best tjent med at så mange som mulig av disse utestående spørsmålene er håndtert før løsrivelsen. Men tiden er i ferd med å løpe ut, og det er mulig at flere elementer vil være uløst den 9. juli.

Norges hovedbudskap til partene er at det er kun gjennom å samarbeide økonomisk, politisk og sikkerhetsmessig at begge kan sikre fred og utvikling i to bærekraftige stater.

Også Sudans naboland følger utviklingen nøye og er opptatt av å forhindre ny konflikt mellom nord og sør, noe som ikke bare ville ramme sivilbefolkningen i Sudan, men også bidra til å destabilisere hele regionen og skape store negative ringvirkninger i nabolandene.

Det viktigste Norge kan gjøre for å sikre fred og utvikling i regionen, er å fortsette vår politikk med aktivt å medvirke til et fredelig sluttspill i Sudan, bruke alle våre kanaler, ha gode, relevante innspill og et bredt kontaktnett i og utenfor landet.

Når det gjelder statsbygging og samfunnsutvikling, er jeg helt enig med interpellanten i at Norge har helt spesielle forutsetninger for å spille en sentral partnerrolle i sør, men også for nord. Men også nabolandene i regionen og regionale organisasjoner som Den afrikanske union – AU – Den arabiske liga og ikke minst FN og sentrale land som Kina, USA og EU-landene er viktige partnere for Sudan.

Den norske bistanden er nært knyttet til det politiske engasjementet som har hatt gjennomføringen av fredsavtalen som et hovedmål. I år har vi derfor støttet gjennomføringen av valgene i 2010 og folkeavstemningen, og det har stått i sentrum for oss.

I en annen sektor, i spørsmålet om utvikling av oljesektoren og fordeling av oljeressurser, har Norge fått en betydelig rolle gjennom vår støtte gjennom flere år til både myndighetene i nord og i sør. Norske oljerådgivere er sentrale i forhandlingene om en ny avtale om oljesamarbeid også etter CPA-periodens utløp.

Fjorårets norske bistand til Sudan utgjorde vel 700 mill. kr. En vesentlig del av bistanden, 355 mill. kr, kanaliseres gjennom FN-systemet. I tillegg har de organisasjonene som mottar mest kjernestøtte fra Norge – UNDP, UNICEF og UNFPA – store programmer både i nord og i sør. Vel en tredjedel av dette er humanitær innsats både i nord, her hovedsakelig i Darfur, og i sør.

I januar 2010 undertegnet miljø- og utviklingsminister Solheim en intensjonsavtale med regjeringen i Sør-Sudan om et langsiktig strategisk samarbeid.

Sør-Sudan er primært interessert i norsk kunnskap om forvaltningen av petroleumsressursene og inntektene fra disse. Dette finner nå sin form gjennom et samarbeid på det makroøkonomiske området med Sør-Sudans finans- og planleggingsdepartement. Både Statistisk sentralbyrå og Olje for utvikling er sentrale partnere her. Denne innsatsen er også viktig for å forebygge og bekjempe korrupsjon i sør – et stort og vedvarende problem. Norge har vært tydelig overfor lederskapet på at vi forventer at de tar kampen mot korrupsjon alvorlig og sørger for å rettsforfølge misligheter.

Den nye staten i sør har svake og sårbare institusjoner. Dette er ikke en tidligere koloni som nå skal styre seg selv. Det er en ny stat som blir til i et borgerkrigsrammet land. Norge har dreid bistanden mot institusjons- og kapasitetsutvikling, også utenfor oljesektoren. Et eksempel: Sammen med bl.a. UNDP har vi utviklet et program for å rekruttere statstjenestemenn og -kvinner fra nabolandene til den sørsudanske administrasjonen.

Norge samarbeider nært med de etablerte norske organisasjonene i Sudan, mange av dem med stort og betydelig nettverk. Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp har – i lys av sin innsats gjennom en årrekke – en sentral plass i sørsudanernes bevissthet. I tillegg har organisasjoner som Flyktninghjelpen og Norges Røde Kors viktige programmer. Organisasjonenes kompetanse, kontinuitet og arbeid er veldig verdifullt, ikke minst nå under oppbyggingen av det sivile samfunn i Sør-Sudan.

Som interpellanten med rette påpeker, vil Sør-Sudan fortsatt stå overfor store utfordringer etter 9. juli. Men jeg vil gjøre det klart at Norge vil fortsette å være en sentral partner for den nye staten i sør og delta aktivt i det internasjonale samarbeidet for å sikre statens videre utvikling og stabilitet.

Vi må være realistiske. Det finnes ingen enkle løsninger, heller ikke i Sør-Sudan. Det vil ta tid å bygge opp styringsapparatet. Vi må ha et langsiktig perspektiv på innsatsen vår. Det kan komme tilbakeslag.

En hovedutfordring i sør vil være sikkerheten internt. Vi kan allerede nå konstatere at det er uro i enkelte områder. Et godt lederskap som åpner for en bred og demokratisk deltakelse i de politiske prosessene i sør, blir viktig. Det gjelder også oppbyggingen av en velfungerende sikkerhetssektor under demokratisk kontroll og et politikorps med tilstrekkelig kompetanse og kapasitet, noe som vil være av stor betydning for en fredelig utvikling i Sør-Sudan generelt og for beskyttelsen av sivile spesielt. Vi har nå til vurdering om og hvordan vi på norsk side best kan støtte sudanske myndigheters arbeid med nettopp sikkerhetssektorreform.

FNs rolle i Sør-Sudan etter 9. juli vil bli viktig. FN vil fortsette å være bredt engasjert gjennom sine utviklingsorganisasjoner og humanitære organisasjoner og med en ny fredsoperasjon. Norge er med i denne diskusjonen om innretningen av FNs rolle og om mandatet for en ny operasjon. Fra vår side har vi lagt vekt på at mandatet må være solid forankret hos myndighetene i sør, og at det må være realistisk med hensyn til de ressurser som settes inn.

Vi deltar med et tjuetalls militære stabsoffiserer og observatører samt åtte politirådgivere i den pågående FN-operasjonen i Sør-Sudan. Vi planlegger å videreføre den militære deltakelsen på samme nivå som i dag, mens vi vil øke politideltakelsen med fire rådgivere. Samtidig vil jeg understreke at mye fortsatt er uavklart når det gjelder en fremtidig FN-operasjon i sør. Det skyldes særlig uavklarte spørsmål mellom nord og sør, noe som vil påvirke oppsettet for en ny operasjon, inkludert spørsmålet om fortsatt FN-nærvær i nord.

Som det har vært påpekt: Også Nord-Sudan står overfor store utfordringer. Etter 9. juli vil landets areal være redusert med en tredjedel, og landet risikerer å miste store deler av oljeinntektene.

I denne skjøre overgangsperioden er det helt nødvendig å bidra til at de resterende deler av Sudan ikke opplever et økonomisk sammenbrudd, noe som kan føre til en ny konflikt. En avtale om fortsatt samarbeid i oljesektoren er avgjørende for økonomisk overlevelse for både nord og sør. Som nevnt er Norge rådgiver på dette området, ja vi er den eneste internasjonale rådgiver for begge parter i oljespørsmål. Vi har lagt vekt på å forsikre Nord-Sudan om at norsk støtte vil fortsette også etter at Sør-Sudan blir selvstendig. Vi samarbeider med internasjonale partnere som kan bidra til økonomisk stabilitet og sikkerhet, inklusiv å utvikle strategier for å håndtere gjeldsbyrden og mulige endringer i sanksjonsregimet. I den sammenheng er det vårt budskap at myndigheten i Khartoum bør anstrenge seg langt mer for å finne en varig løsning på konflikten i Darfur og fortsette utviklingen mot demokrati – med bred deltakelse og bedre fordeling av landets ressurser – og respektere fundamentale menneskerettigheter.

Den norske bistanden til nord vil fortsette, med hovedvekt på det strategiske oljesamarbeidet, bidrag til gjenoppbygging i de mest krigsrammede områdene i Nord-Sudan, som Sør-Kordofan og Blå Nilen, og fortsatt humanitær støtte til spesielt sårbare grupper, inkludert flyktninger og internt fordrevne.

Norge vil også fortsette det akademiske samarbeidet. Dette har vart i mange tiår og gitt et solid grunnlag for kunnskap om Sudan i Norge og mange kontaktflater.

Støtte til fredsbygging gjennom demobilisering og lokal fredsbygging vil også fortsette, samtidig som Norge ser etter muligheter for å utvide bredden av samarbeid gjennom engasjement med norsk næringsliv og kulturliv.

Jeg har ved denne gjennomgangen, med temaer som kan utdypes under debatten – det er mange felter å dekke, langt engasjement, stor innsats fra norsk side – gitt et bilde av hvordan Norge bidrar til det viktige, men også svært krevende arbeidet med å sikre en vellykket separasjonsprosess og fredelig samfunnsutvikling både nord og sør i Sudan, og hvordan Norge også dermed bidrar til stabilitet i regionen.

Sudan har ni naboer. Etiopia vil etter en deling være nabo til både nord og sør, og hvordan Sudan utvikler seg sør for de store endringene lenger nord, i Nord-Afrika, vil selvfølgelig ha stor betydning for konflikter som henger nært sammen.

 

Utenriksministerens svarreplikk:

Også jeg ser fram til denne debatten. Vi får anledning til å komme tilbake på slutten av den. La meg bare si, til representanten Hansens spørsmål: De frivillige organisasjonene, NGO-ene, spiller en viktig rolle. De er jo mye av utgangspunktet for det norske engasjementet. Sivil samfunnskontakt mellom dette store landet i Afrika og Norge ligger det en spesiell i historie i, og det bygger vi på. Veldig mye av vårt kontaktnettverk i landet har jo bygget på disse relasjonene, men det er viktig å si at vi skal fremstå her som stat, vi skal ha et forhold til nord og sør, og vi skal heller ikke bli dratt inn i de bindingene som ikke-statlige aktører har. Vi må altså ha et ryddig forhold til hvordan dialogen med dem er. Men de er viktige bidragsytere og gjennomførere av norsk utviklingspolitikk i landet og viktige for vår informasjonstilgang.

Spørsmålet om olje og gass, som representanten helt riktig tar opp, er stort, krevende og sammensatt. Det berører alt – bl.a. hvem som skal ha kontrollen over infrastrukturen. Som kjent går oljen fra sør gjennom nord ut til havn og til de internasjonale markedene. Under mitt besøk sist i Sudan var diskusjonstemaet: Kan man opprettholde den infrastrukturen og få en fornuftig deling, slik at begge parter har fordeler av det? Noen i sør snakker om en egen linje som bør bygges fra sør og ut mot Kenya. Det vil være veldig kostbart, ta lang tid og åpenbart være et totalt skifte av strategi. Så disse spørsmålene er sentrale. Og når vi vet hvor viktig oljen er for inntektene og budsjettene både i nord og i sør, er det klart at potensialet for betydelig destabilisering ved sammenbrudd på dette området er stort.

Det andre temaet som representanten var inne på, er korrupsjon. Og det er klart: Hvor går pengene fra denne handelen? Her mener jeg at Norge har gode erfaringer som vi ikke uten videre kan se blir kopiert. Men jeg har sett våre eksperter i aksjon på dette, og det mener jeg er det beste som kan oppbringes i verden med hensyn til hvordan slike spørsmål kan løses både administrativt og kreativt – gjennom ulike typer løsninger. Det er på dette området, tror jeg, Norge virkelig kan gjøre noe andre ikke kan. Det forsøker vi å rendyrke, og det blir respektert også av de afrikanske landene og de andre troikalandene.

Olje handler om de klassiske spørsmålene som er knyttet til petroleum i andre sammenhenger, som representanten peker på. Det er helt spesifikt og kanskje mer dominerende i økonomien i nord og sør enn i noe annet land. Måten inntektene forvaltes på, vil være veldig viktig for legitimiteten til det styret som kommer i sør. Derfor er vi såpass fokusert på det, i tillegg til at vi følger prosessen bredt ellers.

 

Utenriksministerens avslutningsreplikk:

Først vil jeg si at jeg synes at dette er en ny illustrasjon på at disse interpellasjonene er viktige for å kunne belyse konflikter, avklare holdninger og få mange gode innspill.

Noen få kommentarer: Jeg slutter meg til det jeg oppfatter er den brede enigheten i salen om at Norge skal være engasjert, og bruke kontaktene våre best mulig for fred og samarbeid i regionen.

Til representanten Myhre som var opptatt av at noen kilder mente at olje for utvikling ikke hadde nok mekanismer til å håndtere korrupsjon i sør: Det vil jeg isolert sett si er riktig. Vi sitter ikke med nøklene for å hindre det. Men det jeg er helt sikker på, er at vi sitter på noen bidrag som kan gjøre sannsynligheten litt mindre, gjøre situasjonen litt mindre mørk, gi noe mer kunnskap, og med noe mer erfaring i hvordan man håndterer denne type inntektsstrømmer, som kan gjøre sannsynligheten for omfattende korrupsjon noe mindre. Her handler det om å ha et realistisk syn på hva vi kan få til, men på ingen måte snakke ned det unike Norge sitter med. Vi har ikke noen makt til å presse fram et opplegg for forvaltning av oljeinntekter i sør, men vi blir altså lyttet til, og har den litt unike posisjonen at vi nå også blir lyttet godt til i nord når det gjelder disse temaene.

Så til representanten Høybråten som har vært en god pådriver i denne saken, også med det brevet han nevner, hvor han etterlyser en plan. Jeg tror vi er helt enige om hovedelementene i den planen. Vi har ikke brukt veldig mye tid på å formulere et program som er trykket opp og gitt ut, men jeg kan forsikre om at vi i Utenriksdepartementet har jevnlige samlinger på politisk nivå, både utenriks- og utviklingsmessig, for å gi støtte til de satsingsområdene vi har, og for å være fokuserte framover. For utenriksministeren har jo samarbeidet i troikaen, oppspillet mot de to hovedstedene, Den afrikanske union, vært en viktig kanal, mens utviklingsministeren jo har fokusert mye på innretningen av norsk bistand. Det handler om å kunne komplettere det andre er gode på, på de områdene hvor vi har erfaring og kompetanse.

Så vil jeg si til sist: Jeg tror det er få land som har denne type engasjement for Sudan som vi har. Vi skal være glade for og se på som en ressurs at vi har dette engasjementet, men vi må ikke ledes til å tro at Norge sitter med kort her som kan avgjøre situasjonen i Sudan. Derfor er det veldig avgjørende at vi har evne til å spille med de andre som har større grad av direkte innflytelse. Vår analyse har vært at det er viktig at det er afrikansk lederskap, at Den afrikanske union er i føring, at naboland som Etiopia er i tett inngrep, og at vi holder motivasjonen oppe hos land som USA og Storbritannia.

I tillegg til det Norge kan gjøre, tror jeg det handler veldig mye om hva vi kan utløse. Det er vel slik at på områder med norsk bistand, er den høyest per innbygger. Men fordi vi er få innbyggere, er den ikke nødvendigvis høyest i verden, samlet sett. Så det å være katalysator og kunne bidra til at andre er med på å gjøre en innsats, er en viktig del av den strategien vi må forfølge.