Svar på interpellasjon om Afghanistan

Interpellasjon fra representanten Bård Vegar Solhjell (SV):
”Ti år etter Norge besluttet å sende militære styrker til Afghanistan er situasjonen fortsatt kritisk. Til tross for et styrket helse- og skoletilbud, er den politiske situasjonen ustabil, sikkerhetssituasjonen alvorlig og antall sivile dødsfall økende. Debatten i Stortinget om styrkebidrag til Afghanistan 5. desember 2001 viser at forventningene til varighet og konsekvenser av internasjonale styrker ikke ble innfridd. Samtidig er referatet fra debatten et viktig verktøy for å se hvorfor Norge besluttet å delta, for å forstå situasjonen i Afghanistan i dag, og for å lære for fremtidige beslutninger om å delta i militære operasjoner. Hvordan mener utenriksministeren at beslutningsgrunnlaget og begrunnelsen for deltakelsen i Afghanistan kan bidra i en exitstrategi for Afghanistan fremover, og kan debatten i 2001 og forventningene den gangen lære oss noe om hvordan Stortinget bør håndtere en eventuell liknende situasjon igjen?” 

Utenriksminister Jonas Gahr Støres hovedinnlegg:
Interpellanten Solhjell viser til at det har gått ti år siden Norge besluttet å sende militære styrker til Afghanistan.

Ingen regjering tar noen gang lett på oppgaven med å sende norske styrker til internasjonale operasjoner – ikke denne, og jeg tror heller ikke de forrige. Debatten i 2001 belyste denne kompleksiteten. Når vi nå ser tilbake, er det naturlig å stille spørsmålet: Var det tungtveiende grunner til at Norge burde bidra i Afghanistan? Står beslutningen seg i dag?

Når vi skal besvare et slikt spørsmål, må vi for redelighetens skyld isolere beslutningen, målet og hensikten fra det vi har erfart i årene etter. Mange av de omstridte erfaringene bygger ikke på beslutningen om å engasjere seg militært, men på den måten operasjonen ble utviklet – basert på en rekke valg og beslutninger i årene som fulgte. Det er fortsatt min klare oppfatning at det var rett å engasjere seg militært, og at det var rett at Norge var blant dem som bidro.

Våre første styrker var i Afghanistan mot slutten av 2001 som en del av Operation Enduring Freedom, basert på våre allianseforpliktelser i Nato og FN-paktens paragraf 51, selvforsvarsretten. Hovedtyngden av våre bidrag har vært – og er – i den internasjonale stabiliseringsstyrken Isaf, som er tuftet på et mandat fra FNs sikkerhetsråd. I forbindelse med regjeringsskiftet i 2005 ble det besluttet å samle all norsk militær innsats i Isaf.

Det er tungtveiende grunner til at Norge strekker seg langt for å bidra til å støtte opp under FNs vedtak. Dette er et bærende prinsipp i norsk utenrikspolitikk. Vi har likeledes en forpliktelse som Nato-medlem til å støtte de operasjoner alliansen påtar seg.

Nå ser vi konturene til avslutningen av det militære nærværet i Afghanistan. Overføringen av ansvar til afghanske sikkerhetsstyrker er allerede i gang. Ja, mer enn det: Mot slutten av dette året, 2011, vil halvparten av den afghanske befolkningen være bosatt i områder som er overført til afghanske sikkerhetsstyrker. President Karzai annonserte i helgen den neste overføringsfasen.
Norge støtter denne prosessen, og vi vil tilpasse vårt militære bidrag i henhold til denne. Vi har en klar strategi for avslutningen av vårt nåværende militære engasjement innen utgangen av 2014.

Vi kan se tilbake på ti krevende år i Afghanistan. Norske liv har gått tapt, nordmenn med og uten uniform er blitt skadd, fysisk eller psykisk. Våre soldater, vårt sivile personell, bistandsarbeidere og alle deres familier fortjener anerkjennelse, respekt og takknemlighet. Norsk personell og deres pårørende skal føle seg trygge på at beslutningen om å sende norske styrker til Afghanistan var – og er – resultatet av en grundig vurdering og basert på et solid flertall i Stortinget.

Vi forbereder oss nå på neste ukes Afghanistan-konferanse i Bonn. Den gir en spesiell anledning til å se tilbake på både debatten i Stortinget for ti år siden og Bonn-konferansen den gangen. Jeg mener vi i dag kan slå fast at møtet i Bonn i 2001 undervurderte den politiske dimensjonen ved konflikten. Taliban ble ekskludert fra Bonn i 2001. Isolert sett kan vi forstå dette, Bonn var på sett og vis «seierherrenes konferanse». Men samtidig hadde møtet den mangel at det ikke var inkluderende, eierskapet til resultatene og prosessen videre ble ikke bredt nok, og konferansen la ikke tilstrekkelig vekt på hva som kreves for å oppnå politisk dialog og forsoning. Dette førte til at vi mistet verdifull tid når det gjaldt å legge til rette for nettopp dette – en politisk løsning og forsoning.

Videre har vi sett: Det internasjonale nærværet i Afghanistan var de første årene i for stor grad fokusert på den militære innsatsen og på en antakelse om at Taliban og andre opprørsgrupper kunne nedkjempes militært – ja, at Afghanistans fremtid kunne vinnes gjennom militær innsats alene. Men dette – som var arven fra Bonn i 2001, for å si det slik – står i kontrast til virkeligheten. Det har aldri virket på den måten i Afghanistan, ikke før og ikke nå. Videre ble det internasjonale engasjementet svekket som følge av militær innsats og oppmerksomhet om Irak, Afghanistan gled inn i annen rekke. Taliban og andre opprørsgrupper fikk anledning til å bygge seg opp og bli slagkraftige. Prisen for disse feilene ble høy.

Jeg mener viktige erkjennelser har påvirket både strategi og innsats. Det er nå allment erkjent at denne konflikten må finne en politisk løsning. Det er mulig å snakke om politiske prosesser som omfatter alle deler av den afghanske befolkningen, også de som har såkalte Taliban-sympatier.

Det er lagt til grunn at det må bygges afghansk kapasitet til å ta sikkerhetsansvar selv. Jeg mener Norge har vært tydelig på å bidra til denne realitetsorienteringen. Men dette er ikke en rettlinjet prosess, den er komplisert, i en utsatt sikkerhetssituasjon, med et ustabilt politisk landskap i en svært krevende regional kontekst. Regjeringen arbeider med å klargjøre innretningen på vår samlede innsats, militært og sivilt, og vi vil komme tilbake til Stortingets organer etter den avklaringen snarlig.

Som sagt vil det militære oppdraget, slik vi kjenner det, være avsluttet i løpet av 2014. Men vi vil ikke kutte båndene til land og folk allikevel. Jeg kan allerede nå si at vi vil forbli i Afghanistan med betydelige bistandsmidler i flere år fremover. Det gjelder også i provinsen Faryab, hvor vi i dag har hovedtyngden av vår militære innsats. Dessuten er jeg opptatt av å videreføre vår innsats for å styrke det regionale samarbeidet rundt Afghanistan. Norge har i flere år engasjert landene i regionen i en uformell dialog om regionale utfordringer. Vi la til rette for forhandlinger mellom landene forut for Istanbul-møtet den 2. november i år. Afghanistan leder nå an i den videre oppfølgingen, og vi er rede til å gi vår videre støtte – noe jeg vil understreke under Bonn-konferansen neste uke.

Når vi leser referatet fra debatten i 2001, ser vi at den var åpen og den var kritisk. Debatten resulterte i at et bredt politisk flertall støttet beslutningen om å sende norske styrker til Afghanistan. Debatten viste at det politiske Norge var klar over hvilket komplisert oppdrag vi sto overfor. Jeg mente at Norges konstitusjon ga oss gode retningslinjer for det. Jeg kan ikke på stående fot ta stilling til representanten Solhjells forslag om en doktrine. På øret høres det ut som om det han vektlegger, i stor grad – slik jeg ser det – er dekket opp gjennom den prosessen vi har i Norge i dag. Kanskje er det lagt litt for stor vekt på at man skal ha garantier for utfallet av innsatsen. I et slikt område tror jeg særlig viten om det nøyaktige utfall av en så kaotisk situasjon – hvor det militære bidraget tross alt er den siste løsning man tyr til – ikke er lett å skaffe. Men det fundamentale for Norge er at det er politisk støtte og forankring i Stortinget for de beslutningene regjeringen tar, selv på et område der den har et prerogativ, som i utenrikspolitikken.

Bonn-konferansen om Afghanistans fremtid arrangeres neste uke, og den vil vise at vi står ved et veiskille. Prosessen med å bygge ned og avslutte den internasjonale stabiliseringsstyrken Isaf er påbegynt. Vedtaket ble fattet på Natos toppmøte i Lisboa i desember i fjor, og prosessen skal – som nevnt – være avsluttet innen 2014. Vi er en del av dette. Vi har gått inn med de allierte og vi vil gå ut med de allierte, på en ordnet måte i forhold til afghanske myndigheter. Dette er en tilnærming afghanske myndigheter slutter fullt og helt opp om, og stikkordet er her – som på det politiske og økonomiske området: afghansk eierskap. Det vil også finne sted neste uke viktige avklaringer når det gjelder det fremtidige sivile internasjonale engasjementet i Afghanistan.

Viktig lærdom og erfaringer fra ti års engasjement må være bestemmende for omfanget og innretningen på internasjonalt engasjement videre. Afghanistan står foran store utfordringer. Sikkerhet er krevende. Taliban er svekket, men ikke satt ut av spill. De har ikke vanskeligheter med å rekruttere nye soldater og iverksette nye angrep, eksemplene fra de siste ukene er mange.

Det viser at motkreftene fremdeles er sterke, og at de ikke lar seg overvinne militært. Derfor må det holdes tydelig fokus på behovet for å utvikle den politiske prosessen, og dette er en oppfatning som afghanere er enige i, som våre allierte nå i økende grad deler og som FN legger til grunn.

Afghanistan er et av verdens fattigste land. Det har, til tross for massiv internasjonal innsats, betydelige utfordringer når det gjelder levekår. Den vanskelige sikkerhetssituasjonen er en ekstra byrde for et land som forsøker å bedre leveforholdene for innbyggerne. Det er viktig at folk tør å engasjere seg politisk, at foreldre kan sende barn på skolen, at folk kan gå ut i gatene for å handle og at mennesker med ressurser ser seg tjent med å investere og skape arbeidsplasser. Vi er tydelige på at en videreføring av den internasjonale sivile innsatsen forutsetter at afghanske myndigheter tar større ansvar for å få bukt med den utbredte korrupsjonskulturen. Mye er gjort, men mye gjenstår.

Et annet område der det kreves styrket innsats, er oppfyllelse av internasjonale menneskerettighetsforpliktelser, ikke minst verne om og styrke kvinners rettigheter. Kvinners rettigheter må også garanteres ved en eventuell fremtidig politisk fredsavtale mellom den afghanske regjering og Taliban. Mange er urolige på bakgrunn av Taliban-regimets holdninger og handlinger på 1990-tallet. Dette er en uro vi deler, og vi arbeider med å få økt oppmerksomhet og forståelse for nettopp denne problemstillingen – ikke bare i Afghanistan for øvrig, men også i andre land.

Avslutningsvis: Mange utfordringer gjenstår, men mye er oppnådd – la oss ikke glemme det. Afghanistan er ikke lenger et fristed for Al Qaida. Med mandat fra FNs sikkerhetsråd gikk vi inn i Afghanistan for å bekjempe internasjonal terrorisme og hindre at Afghanistan er base for internasjonale terrororganisasjoner. Vi har lyktes med dette. Afghanistan er i dag et land med folkevalgte ledere. Kvinner har stemmerett – et stort fremskritt. Afghanistan kan vise til gode resultater som forbedring av infrastruktur, særlig innen vei og elektrisitet, skolebygg og elevtall. Det er gjort en solid innsats med å bygge opp og trene den afghanske hæren, og politiet tar gradvis over ansvaret for landets sikkerhet.

Fortsatt er vi underveis. Engasjementet som ble innledet i 2001, ser annerledes ut nå. Vi ser utgangen på det militære engasjementet, afghanerne tar over innsatsen. Fortsatt vil det være slik at retningslinjene for norsk, politisk, militær og sivil innsats vil være fast forankret i et bredt flertall på Stortinget.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (svarreplikk):
La meg bare si at jeg synes dette er en god og viktig debatt. Derfor vil jeg igjen berømme interpellanten for å stille spørsmålet. Det gir anledning, særlig nå ti år etter, til å stille spørsmål i tillegg til dem vi har diskutert i denne sal ved ulike typer redegjørelser.

Jeg ser også poenget interpellanten har, om at man kunne gått annerledes til verks i 2001. Samtidig har jeg liten tro på en strategi som den jeg hører representanten nå skisserer, med en massiv politiinnsats. Det har erfaringen vist. For hvis poenget var – som jeg mener det var legitimt å anta – at det her hadde foregått et angrep på USA, fra et geografisk og politisk lokalisert sted, og som fant sted planlagt, uttenkt i Afghanistan, med eller uten direkte samtykke fra myndighetene, vel, så forelå selvforsvarskriteriene som FN-pakten stiller opp. Da er ikke en massiv politiinnsats svaret. Det kan jeg forstå under omstendighetene.

La meg i parentes si at den internasjonale sikkerhetsinnsatsen de siste ti som det har vært mest utfordrende å gjennomføre årene, er politiinnsatsen, hvordan man skal få politifolk fra andre land til å gjøre et fornuftig og effektivt arbeid i Afghanistan. Det går på opplæring av afghanere til selv å drive politiet. Det har som sagt vært noe av det aller, aller vanskeligste.

Jeg vil legge til, når vi nå har mer av fasiten enn vi hadde i 2001, at det er ett grunnleggende forhold, som man så høsten 2001, men som er blitt så tydelig senere, og som vel utfordrer all historisk lærdom når det gjelder å drive militær virksomhet mot opprørsbevegelser. Det er at når opprørsbevegelsen har sikkert tilhold i et naboland, så er det fryktelig vanskelig. Dimensjonen knyttet til grensen mellom Afghanistan og Pakistan, som er blitt et mye dypere, mer krevende, ømtålig og følsomt problem, som vi har sett bare i de seneste dager, viser hvor vanskelig det er.

Så vil jeg bare til sist si at det som er blitt fremsatt som en doktrine av representanten, både i skrift og i tale, er interessante elementer. Jeg mener, som sagt, at de stort sett på en ryddig måte oppsummerer det vi har som bakgrunn for det norske beslutningssystemet i dag.

Jeg mener også at det er ganske godt grunnlag for å gå tilbake i dag til ryddige innlegg og vedtak i 2001, for å se hva det politiske Norge mente da. Vi har noen hver i forbindelse med denne interpellasjonen kunnet gå igjennom og lese både referater fra Stortinget og andre dokumenter som gir et utgangspunkt for hva som var holdningen. Det var en veldig klar forankring i det som var FN-paktens bestemmelser, og jeg mener Norge her har opptrådt i henhold til det. Det var lagt stor vekt på Sikkerhetsrådets vedtak og etter hvert på det ansvaret som Nato fikk, og som vi er en del av.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (sluttreplikk):
Jeg har et par oppsummeringspunkter. For det første vil jeg si til dem som fra tid til annen hevder at det er lite debatt om Afghanistan i Norge, at jeg mener det er feil. Jeg forstår at dette vanskelige temaet, hvor det ikke er enkle svar, kan utløse spørsmål om at vi burde ha en høyere profil på debatten, men jeg mener med respekt å melde at vi har ofte debatt om saken. Jeg tror både forsvarsministeren og jeg kan si at i tillegg til debatter vi har i norske politiske organer, er dette på dagsordenen kontinuerlig i våre internasjonale møter. Jeg skal møte min britiske kollega i morgen, og det er Bonn-konferanse til uken. Denne debatten går også internasjonalt.

Så reiser spørsmålene om militært engasjement viktige verdispørsmål. I kveld, uten å bruke dette som en reklame, har Refleksserien sin oppsummerende debatt under tittelen «Norge i verden. Idealist eller realist?». Det er et spenn mellom det å ville gode ting og det å ha en strategi for å få dem til. Afghanistan mener jeg er et eksempel på det, og det reiser mange vanskelige avveininger. Jeg synes også vi har fått belyst dem her i debatten i dag og i andre sammenhenger i det politiske miljøet.

Jeg har bare lyst til å avslutte med dette. Jeg begynte mitt innlegg i dag med å si at ingen regjering – politiske myndigheter – tar lett på det ansvaret det er å sende – og sammen med Stortinget bevilge penger til å sende – militært personell ut. Men de som nå er ute i oppdrag for Norge, militært, sivilt, hjelpearbeidere, diplomater, skal vite følgende fra denne sal: En samlet regjering står bak dem. Den står bak det samlede norske nærværet i Afghanistan – og de har et samlet storting i ryggen for det oppdraget. Nå når det nærmer seg slutten av året, skal de vite at den støtten er kontinuerlig og vedvarende, og vil fra regjeringens side være der så lenge de er på et så viktig oppdrag for Norge og Nato og med et FN-klarert mandat.

*****

For alle øvrige innlegg i debatten, se Stortingets nettsider.