Svar på interpellasjon om den innenrikspolitiske situasjonen i Russland

Interpellasjon fra representanten Ine M. Eriksen Søreide (H) til utenriksministeren:
«Den innenrikspolitiske situasjonen i Russland kan potensielt ha konsekvenser for landets forhold til omverdenen, ikke minst til naboland som Norge. Det har gjennom flere år funnet sted en utvikling hvor sivilsamfunn, medier og rettsvesen er svekket til fordel for den sentrale statsmakten, og grunnleggende rettigheter er under sterkt press. Presidentvalget i 2012 vil være en ny målestein for hvor Russland vil gå. Hvordan vurderer utenriksministeren den innenrikspolitiske situasjonen i Russland, særlig knyttet til sivilsamfunn, rettssikkerhet og presse- og ytringsfrihet, og hvordan arbeider Norge for å påvirke en utvikling i positiv retning?»

Sjekkes mot fremføringen

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (hovedinnlegg):
Representanten Eriksen Søreide tar opp et stort og viktig spørsmål i denne interpellasjonen. Som naboland med mange felles utfordringer og muligheter, særlig i nord, er utviklingen i Russland av stor interesse for oss, og vi følger den nøye.

Interpellanten tar utgangspunkt i at grunnleggende menneskerettigheter er under press i dagens Russland, og at sivilsamfunn, medier og rettsvesen er svekket. 

Det er ingen tvil om at Russland står overfor en rekke utfordringer. Før vi omtaler situasjonen nærmere, må vi likevel fastslå at utviklingen i stor grad er gått til det bedre når vi sammenlikner med mange tiår med ettpartistyre. Betydelige fremskritt er gjort de siste 20 årene, men altså: samtidig ser vi flere urovekkende utviklingstrekk.

Sentrale myndigheters kontroll med opposisjon og det sivile samfunn er sterk. En grunnleggende tillit mellom folk og myndigheter, som vi kjenner fra vårt eget land, er svak i Russland. Ny lovgivning for frivillige organisasjoner og sikkerhetstjenestene gir myndighetene vid adgang til å kontrollere frivillige organisasjoners aktivitet. Dette er en bekymringsfull trend vi ser i flere land i denne regionen.

Loven om sikkerhetstjenester ble klart kritisert av rapportørene fra Europarådets parlamentarikerforsamling i januar i år, nettopp fordi den så lett kan brukes mot opposisjonen eller personer som kritiserer myndighetene. Trass i dette ser vi eksempler på at bevegelser vokser fram. En slik bevegelse er den såkalte Strategi 31, som arrangerer demonstrasjoner på den 31. dagen i måneden. Navnet henspeiler på den russiske grunnlovens paragraf 31, som sikrer retten til fri forsamling.

Det har vært myndighetsreaksjoner på bevegelsen av litt ulik karakter. I en del tilfeller har myndighetene nektet tillatelser til demonstrasjoner, det er blitt arrangert motdemonstrasjoner, og demonstranter har i enkelte tilfeller blitt arrestert. Men bevegelsen har bred støtte, og aksjonsformen har spredt seg, også utenfor Moskva. Fra norsk side fremholder vi at et sterkt og aktivt sivilsamfunn er en styrke. Langsiktig stabilitet, slik vi er blitt minnet om de siste måneder fra helt andre kanter av verden, som interpellanten var inne på, sikres best gjennom aktiv deltakelse og fri meningsutveksling fra alle deler av befolkningen.

På tross av sterk kontroll ser vi i Russland økende offentlig debatt om utfordringer i samfunnet. Mye av debatten foregår på Internett, i blogger eller som kommentar til artikler. Deler av russisk presse er frittalende og kritisk, særlig gjelder dette enkelte nettaviser. Samtidig rangeres Russland lavt på internasjonale indekser over pressefrihet, f.eks. som det 143. av 175 land i oversikten til Reporters Without Borders.

Videre gir stadige drap på journalister grunn til dyp uro: I 2010 ble tolv journalister drept, og det ble registrert 58 fysiske angrep. Det brutale angrepet på journalisten Kasjin 6. november i fjor er ett eksempel. Det uoppklarte drapet på Anna Politkovskaja står som et symbol på dette urovekkende fenomenet.

En av Russlands største utfordringer er den vanskelige situasjonen i Nord-Kaukasus. Terror fra opprørsgrupper og voldsbruk fra sikkerhetsstyrkene rammer sivilbefolkningen. Kollektive avstraffelser, forsvinninger og tortur er utbredt, og det er tilnærmet straffefrihet for forbrytelser, særlig i Tsjetsjenia. At det er stadige menneskerettighetsbrudd, ser vi tydelig ved at Den europeiske menneskerettighetsdomstol per 31. mars i år hadde 41 900 ubehandlede klagesaker mot Russland, mange av disse stammer fra Nord-Kaukasus. Domstolen har avsagt dom mot Russland i hele 120 saker som gjelder menneskerettighetsovergrep under antiterroroperasjoner i Tsjetsjenia i perioden 1999–2003. Samtidig har Russland et legitimt behov for å bekjempe terrorisme med utspring i Nord-Kaukasus, terrorisme som flere ganger har rammet befolkningen i hele Russland. Fra vår side fremholder vi klart at bekjempelse av terrorisme må skje med full respekt for menneskerettighetene. I det lange løp er en balansert tilnærming nødvendig, der tiltak for å fremme økonomisk og sosial utvikling på lang sikt er like viktig som å bekjempe terrorisme på kort sikt.

En annen hovedutfordring er manglende rettssikkerhet og korrupsjon. Dette har landets lederskap selv understreket. President Medvedev sa selv i en tale 31. mars i år: «Korrupsjonens grep svekkes ikke, den holder hele økonomien etter halsen. Resultatet er åpenbart: Pengene flykter ut av vår økonomi.»

Det er riktig observert. I tillegg kommer korrupsjonens bidrag til vold og svekket posisjon for den politiske makten. Forutsigbare rammevilkår er av stor betydning for internasjonale investeringer og avgjørende for at Russland skal kunne gjennomføre det moderniseringsarbeidet president Medvedev har igangsatt. Norge bidrar gjerne, og vi har inngått et partnerskap med Russland om modernisering. Skal dette over tid kaste av seg, må Russland styrke rettssikkerheten og bekjempe korrupsjonen.

Interpellanten viser til det kommende presidentvalget i 2012 som en målestein for hvor Russland vil gå. Det er jeg enig i. Det vil være viktig for den videre utviklingen av det russiske demokratiet at de kommende valgene både på ny nasjonalforsamling i desember i år og presidentvalget i mars neste år avholdes i tråd med landets internasjonale forpliktelser – at valgene er frie, at kandidater kan presentere seg åpent og fritt, og at forsamlings- og ytringsfriheten får gjelde fullt ut.

Russland bør også se seg tjent med at valgene denne gang blir bredt observert, og da i første rekke av OSSEs kontor for demokrati og menneskerettigheter – ODIHR. I tillegg er jeg sikker på at parlamentarikerforsamlingen i både OSSE og Europarådet, hvor Norge har aktivt deltakende stortingsrepresentanter, vil bidra med observatører, slik de også har gjort tidligere.

Signalene fra Moskva når det gjelder demokrati og menneskerettigheter, er blandede, om jeg kan si det slik. Medvedev selv har gjennom flere uttalelser og reforminitiativ vist en klar erkjennelse av behovet for endring. Han sa f.eks. i sin videoblogg 23. november i fjor interessant nok:

«Det er ingen hemmelighet at det i en periode av vårt politiske liv har begynt å vises symptomer på stillstand, det har oppstått en fare for at stabilitet bidrar til stagnasjon. Og en slik stillstand er like ødeleggende for regjeringspartiet som for opposisjonen. Hvis opposisjonen ikke har den minste mulighet til å vinne en ærlig kamp – (så) degraderes den og blir marginalisert. Og hvis regjeringspartiet ikke noe sted og aldri har noen mulighet til å tape, så vil det bare «bli til bronse» og til slutt forfaller det også, som enhver levende organisme som ikke lenger beveger seg.»

Jeg siterte den russiske presidenten fordi hans uttalelse vitner om en åpenhet, men den viser samtidig at mye står på spill dersom landets øverste leder ikke makter å gjøre noe med problemet han faktisk omtaler.

Men vi ser også positive skritt. Angrepet på journalisten Kasjin skapte reaksjoner i Moskva, og det ble fremmet lovforslag om strengere straff for angrep på journalister. Videre ble de tiltalte for drapet på menneskerettighetsadvokaten Markelov og Novaja Gazeta-journalisten Baburova i Moskva i januar 2009 funnet skyldige i retten 28. april i år. Forslag om å stoppe Skype, Gmail og Hotmail ble nylig avvist av Kreml.

Russland er i ferd med å tiltre Europarådets konvensjon mot bestikkelser av utenlandske offentlige tjenestemenn. I tillegg er en rekke andre tiltak mot korrupsjon under innføring, bl.a. kontroll av politikeres og tjenestemenns inntekter og bedre regulering av inhabilitet.

La oss igjen se utviklingen i perspektiv: Alt dette ville vært utenkelig for mer enn 20 år siden.

Russland legger stor vekt på samarbeidet i Europarådet og viser synlig fremgang i oppfyllelse av dommene i Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Det norskinitierte menneskerettsfondet i Europarådet har bidratt til arbeidet i Nord-Kaukasus, noe som verdsettes av russiske myndigheter.

Det er i vår interesse at Russland – som andre land – forankres og «bindes opp» i et tett internasjonalt samarbeid. Derfor arbeider Norge for et tett og godt samarbeid med Russland i FN, Nato, OSSE og Europarådet, i tillegg til at vi støtter russisk tiltredelse til WTO og OECD. Gjennom medlemskap i Europarådet har Russland påtatt seg en lang rekke forpliktelser, og underlagt seg overvåking og oppfølging på linje med andre medlemsland. Dette er positivt.

På samme måte utvikles stadig samarbeidet i OSSE. Toppmøtet i Astana i fjor slo igjen fast at demokrati og menneskerettigheter berører alle deltakerland, og ikke kan regnes som interne anliggender. I FN har for tiden både Norge og Russland seter i Menneskerettighetsrådet og samarbeider nært og med flere land om å styrke bl.a. næringslivets menneskerettighetsansvar – en prosess som ledes av Norge.

Forholdet til Russland er av strategisk betydning for Norge. Flere av utfordringene i nord kan bare møtes i samarbeid med Russland, og mulighetene kan best utnyttes i samarbeid, noe som også vil være et tema i regjeringens kommende nordområdemelding. Regjeringen legger derfor kontinuerlig og stor vekt på å videreutvikle forholdet til Russland, med spesiell oppmerksomhet om områdene i nordvest. Fjorårets presidentbesøk og enigheten om avgrensingsavtalen var i så måte en milepæl.

Vår politikk overfor Russland fremmer samarbeid, engasjement og dialog, bilateralt og i multilaterale fora. Vi opplever en åpen og konstruktiv tone.

Samarbeidet møter selvfølgelig utfordringer. Men fra begge land er det vilje til å finne gode løsninger i vanskelige saker. Det gode samarbeidet og den hyppige kontakten har skapt tillit og en plattform for dialog også om vanskelige spørsmål som menneskerettigheter, rettssikkerhet og demokrati.

Vi møter ikke bare Russland på myndighetsnivå. Samarbeidet er bredt og omfatter alt fra fiskeri og skipsbygging til forskning, kultur og opera. Gjennom kontakt utveksles ideer, holdninger og verdier. Dette har stor betydning på lang sikt.

Norske myndigheter støtter mange former for faglig samarbeid og samarbeidsprosjekter mellom norske og russiske frivillige organisasjoner. Det bidrar til å øke kontaktpunktene mellom Norge og Russland og styrke det sivile samfunnet i Russland.

I Nord-Kaukasus bevilger Norge årlig 30 mill. kr til prosjekter som bidrar til å fremme menneskerettigheter, rettssikkerhet, reintegrering og godt styresett.

Så Norge vil forfølge sine kontakter med Russland for å påvirke utviklingen i riktig retning – bilateralt, regionalt og internasjonalt. Noen påpeker at Russland er i en overgangsfase, at den pågår fortsatt. Det er derfor i vår interesse å arbeide aktivt og målrettet for at denne overgangen skal skje på en så god og positiv måte som mulig, slik at Russland kan innta sin plass blant Europas demokratier.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (svarreplikk):
Det kom mange gode poenger fra komiteens leder, og jeg opplever at vi har alle dem på vår dagsorden.

Neste ukes møteplan for min del illustrerer litt av det kontaktnettet. I morgen er det ministermøte i Europarådet, hvor vi skal se på både reformer av Europarådets strukturer og gjennomføring av de forpliktelsene statene har. Som jeg var inne på i mitt innlegg, er jo det noe Russland står helt sentralt i i forhold til alle de sakene som ligger på vent, og de dommene som er kommet fra domstolen. Neste møte er et møte i Arktisk Råd på Grønland, som skal diskutere samarbeid i de arktiske områdene. Her er Russland og Norge to av åtte land, og vi jobber bl.a. med sivilsamfunn, urfolk osv. – viktige arenaer.

Det leder meg over til dette med det sivile samfunn. Eriksen Søreide nevnte Helsingforskomiteen. Det finnes også andre. De er i sin egenart viktige aktører for Norge. De skal ikke dikteres av noen myndigheter, men vi kan støtte opp under deres engasjement, deres nettverk og gjøre det helt selvfølgelig at de får lov til å operere. Jeg har bl.a. gjentatte ganger tatt opp med min russiske kollega at lederen for Helsingforskomiteen ikke får visum til Russland. Det er en uholdbar situasjon, og det er ikke mulig for noen i Norge å forstå at det skulle være i strid med noen som helst retningslinje. Dermed har vi konkrete eksempler å ta opp, og vi tar dem opp, uten blygsel.

Det kommer vi til å fortsette med. Samtidig tror jeg at noe av utfordringen, som representanten også var inne på, er hvilket klima som skal til i Russland for å få til reformer. Det er jo det som må være det store og avgjørende spørsmål. I dag er det liten tvil om at tandemet Putin–Medvedev har stor støtte i Russland. Men så er spørsmålet: Er betingelsene for demokrati og menneskerettigheter slik at folk faktisk får gitt uttrykk for og kan velge mellom det de har preferanse for? Da må vi etter mitt skjønn balansere mellom på den ene siden å erkjenne og forstå at Russland tross alt er tidlig i en transisjon – etter mange, mange tiår med kommunistisk ettpartistyre, og før det en helt annen politisk kultur, så slike ting tar tid – og på den andre siden å være utålmodig og peke på at Russland har sine forpliktelser som de må følge opp.

Jeg tror på at integrasjonen i disse organisasjonene, alt fra WTO og OECD til Europarådets strukturer, er viktige puslespillbrikker i det vi kan bidra med utenfra. Jeg våger også å tro at det vi har av menneskelig kontakt i nordområdene – investeringer og andre fremskritt i bilateralt samarbeid – også på sikt er et bidrag til situasjonen for sivile, og menneskerettigheter, i Russland.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (sluttinnlegg):
Dette har vært en interessant og nyttig debatt. En refleksjon som gjør seg sånn på tampen, er at når man ser på store stater i verden i dag, noen av de aller største, som stritter imot å innføre reformer, versus de som reformerer, så tror jeg det er en sammenheng over tid mellom disse statenes muligheter til å få til økonomisk utvikling, fornyelse og å ta i bruk det potensialet som ligger i folket. Derfor er det grunn til uro når dette går tilbake, og vi må prøve å oppfordre til at det går i rett retning.

Representanten Skei Grande tok opp en del veldig konkrete enkelteksempler. Jeg vil oppfordre til at de eksemplene blir formidlet til Utenriksdepartementet. Det kan være nyttig både for vår ambassade og for departementet å ha dem å ta opp.

Til sist vil jeg reflektere litt over det som representanten Høglund var inne på, og som jeg synes var en interessant refleksjon over hva russere selv mener. Det er ikke noe entydig svar på det. Jeg har som vane når jeg er i Russland alltid å besøke et av disse miljøene, og lytte til dem. Det er en pluralistisk forsamling – det er ikke nødvendigvis full enighet om hvilken vei samfunnet må gå.

Men jeg tror det ligger en erkjennelse her av at reformer i retning av demokrati i Russland i all hovedsak må gjøres av russere selv. Derfor er jeg enig i at vi kan bidra ved å støtte, men noen ganger kan våre debatter nærmest få det til å lyde som at det vi gjør her i Norge, avgjør hvordan reformer vil gå i det ene eller det andre landet. Russland er jo av særlig interesse fordi det er vårt naboland, men det er russere selv som må både kaste av seg og ta om bord de verdiene de vil skal forme eget samfunn. Jeg er egentlig håpefull, som følge av alle de russere som i dag er i Norge – studenter, de som er på utveksling, næringslivet osv. I dem ligger også kimen til en utvikling i Russland. Så jeg kan bare bekrefte at dette er en viktig sak for norsk forhold til Russland. Men det er viktig å støtte sivilsamfunn, og det er ikke minst viktig å støtte kontakten mellom det norske sivilsamfunn og det russiske.

*****

For hele debatten se Stortingets nettsider.