Debatt om borgerkrigen på Sri Lanka og FNs ekspertpanels rapport

 

Interpellasjon fra representanten Peter Skovholt Gitmark til utenriksministeren:

«Grusomme overgrep ble begått på begge sider under Sri Lankas borgerkrig. Krigen endte med en militær seier for regjeringssiden for 2 år siden. Nå gjelder det å bygge freden og samtidig stille de som har begått menneskerettighetsbrudd for retten. Den 31. mars i år la FNs ekspertpanel om «Accountability in Sri Lanka» frem sin rapport. Hvordan vil Norge arbeide for å følge opp rapportens anbefalinger?»

Sjekkes mot fremføring

 

Utenriksminister Jonas Gahr Støres hovedinnlegg:

Takk til representanten Skovholt Gitmark for et viktig og relevant spørsmål som vi har hatt oppe i relaterte former her i salen tidligere. Jeg vil først ganske kort presentere hovedlinjene i norsk Sri Lanka-politikk, og så redegjøre for norsk holdning til rapporten fra FNs ekspertpanel og hvordan Norge vil følge opp anbefalingene derfra.

To år etter at de tamilske Tigrene, LTTE, ble nedkjempet militært, har partene ikke klart å komme frem til en politisk løsning der også minoritetenes interesser er ivaretatt.

President Rajapaksa ble i fjor gjenvalgt, og hans regjeringskoalisjon seiret dessuten i parlamentsvalget. Han fikk dermed styrket sitt mandat til å styre Sri Lanka.

Det er positive utviklingstrekk å se i landet nå. Økonomien er i ferd med å bedre seg og hverdagen på god vei mot normalisering for flertallet av befolkningen, etter årtier med borgerkrig.

Det store flertallet er løslatt fra flyktningleirene. Sikkerhetssituasjonen er betydelig bedret, og det har de siste to årene ikke vært krigshandlinger eller terrorangrep på Sri Lanka.

Regjeringen har startet en politisk prosess sammen med det tamilske politiske partiet Tamil National Alliance, det største minoritetspartiet i opposisjonen. Samtidig synes Sri Lanka fortsatt å være langt unna en politisk løsning.

Norge har i dag ingen særlig rolle på Sri Lanka, og jeg vil her vise til den debatt vi hadde om dette tema med utgangspunkt i representanten Eva Kristin Hansens interpellasjon 18. mars 2010. Gjennom mange år har vi som kjent vært tilretteleggere i fredsprosessen mellom myndighetene og LTTE. Da partene på Sri Lanka valgte å gjenoppta krigshandlingene 

Da partene på Sri Lanka valgte å gjenoppta krigshandlingene, erkjente vi at grunnlaget for vårt engasjement var borte. Krigens slutt markerte også slutten på ti års formelt norsk engasjement for en fremforhandlet politisk løsning.

Det overordnede målet for norsk Sri Lanka-politikk er fortsatt å bidra til forsoning og politisk løsning på denne konflikten. Gjennom vårt langvarige engasjement som tilrettelegger og bistandsaktør kjenner vi Sri Lanka godt.

Vi legger vekt på å ha et godt og konstruktivt samarbeid med styresmaktene på Sri Lanka, og Norge og Sri Lanka er enige om at tiden er moden for å normalisere forholdet mellom landene. Siden Sri Lanka er et såkalt mellominntektsland og siden Norge ikke har noen fremskutt rolle, reduserer vi utviklingssamarbeidet med landet. Vårt utviklingsengasjement har i dag fokus på gjenoppbygging, forsoning og økonomisk utvikling, men vil altså bli gradvis bygd ned i de nærmeste årene.

Krigens siste fase kaster fortsatt skygger over Sri Lankas forhold til omverdenen. Norge støtet opprettelsen av FNs ekspertpanel for Sri Lanka som skulle gi råd til FNs generalsekretær om spørsmål knyttet til krigens siste fase. Jeg er fornøyd med at innholdet i rapporten er gjort kjent. Både Sri Lanka og det internasjonale samfunnet er tjent med at prosessen er åpen og troverdig.

Rapporten fremmer en rekke alvorlige påstander om overgrep fra begge parter i krigen, og at disse er å anse som brudd på internasjonal humanitærrett og menneskerettighetene.

Myndighetene på Sri Lanka blir beskyldt for å ha drept sivile gjennom bombeangrep mot områder hvor det i hovedsak oppholdt seg sivile. De beskyldes også for å ha bombet sykehus og andre humanitære institusjoner til tross for at disse var tydelig merket. Det rettes beskyldninger om at de nektet humanitære aktører å sende inn mat og nødvendige medisiner til sivilbefolkningen. Myndighetene beskyldes også for menneskerettighetsbrudd utenfor konfliktsonen ved forfølgelse av journalister og opposisjonelle.

De tamilske tigrene beskyldes på sin side for å ha brukt sivile som skjold ved å nekte dem å forlate krigssonen. Sivile som forsøkte å slippe ut, skal ha blitt drept. LTTE beskyldes videre for å ha plassert ut militært utstyr i nærheten av sivile og for å ha tvangsrekruttert dem. Dette gjelder også barn. Det rettes dessuten påstander om tvangsarbeid og drap på sivile gjennom selvmordsaksjoner utenfor krigssonen.

FN-panelets rapport konkluderer med at påstandene er så troverdige at det foreligger en forpliktelse for srilankiske myndigheter til å etterforske dem. Denne forpliktelsen følger av folkeretten. Norge støtter panelets anbefalinger om at det må iverksettes en slik uavhengig etterforskning.

En genuin og troverdig nasjonal etterforskning og straffeforfølging er viktig for en god forsoningsprosess på Sri Lanka. Vi har oppfordret landets regjering til å følge opp deres folkerettslige forpliktelser.

På et internasjonalt plan er det FNs sikkerhetsråd som har ansvaret for oppfølgingen av rapporten. Det er riktig. Vi forutsetter at Sikkerhetsrådets medlemmer er seg sitt ansvar bevisst og iverksetter de tiltak som situasjonen gjør nødvendig.

Interpellanten legger i sitt spørsmål vekt på at tiden har kommet for å bygge fred. Det er jeg enig i. Fredsbygging og forsoningstiltak står helt sentralt i Norges innsats på Sri Lanka. Jeg er glad for at FN-panelets rapport her vektlegger konkrete tiltak som kan bygge tillit og legge grunnlag for varig fred. Det er positivt at myndighetene har iverksatt utviklingstiltak i tamilske områder og innledet en politisk prosess med partiet TNA.

Men så må Sri Lankas regjering gjøre navnene på personer de har i sin varetekt, kjent for deres familier. Pårørende må også varsles og få overlevert dødsattester på dem som ble drept under krigens sluttfase. Personer med LTTE-bakgrunn i myndighetenes varetekt må enten få en rettferdig rettslig behandling eller løslates. Det er viktig at regjeringen i landet fortsetter å la internflyktninger vende tilbake til hjemmene sine ved at de frigir soner som har vært stengt av sikkerhetshensyn.

La meg oppsummere norsk holdning til rapporten før jeg avslutningsvis utdyper hvordan Norge vil følge opp anbefalingene.

Det foreligger så grove påstander om krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, begått av begge sier, at alt dette må etterforskes. I henhold til folkeretten er det Sri Lanka som i første omgang må iverksette en troverdig og uavhengig etterforskning. Internasjonalt hviler ansvaret på Sikkerhetsrådet. Videre må Sri Lanke fortsette å iverksette tillitsbyggende tiltak og legge til rette for en politisk løsning, snarest mulig.

Når det gjelder norsk oppfølging, har vi allerede tatt rapportens anbefalinger opp med srilankiske myndigheter og oppfordret til en troverdig oppfølging. Spørsmålet har vært tatt opp både på politisk nivå og gjennom kontakt med relevante myndighetspersoner på arbeidsnivå. Vi har sagt at regjeringen på Sri Lanka må være seg sitt ansvar bevisst og iverksette en troverdig etterforskningsprosess.

Sri Lanka har etablert sin egen forsoningskommisjon. Denne kommisjonen har så langt ikke levd opp til internasjonale standarder, selv om den har skapt en arena for å diskutere viktige spørsmål knyttet til konflikten.

I vår dialog med Sri Lanka legger vi vekt på at den nasjonale prosessen må være troverdig. Vi sier klart fra om at krigsforbryterproblematikken vil forbli på den internasjonale dagsordenen inntil Sri Lankas regjering har iverksatt nødvendig og troverdig oppfølging. Arbeidet for å finne en politisk løsning må gis høyere prioritet.

Vi har god dialog med nærstående land som USA, EU-kretsen og de nordiske land når det gjelder oppfølgingen av det alvorlige innholdet i denne rapporten. Norge har også sluttet seg til en erklæring fra EU om panelets rapport.

Den videre oppfølgingen fra norsk side vil følge to spor: For det første vil vi opprettholde en tett dialog med Sri Lanka. Samtidig, og for det andre, vil vi fortsette dialogen med likesinnede land. Vi ser at presset for en internasjonal granskning vil øke dersom Sri Lanka ikke leverer en troverdig nasjonal prosess. Det presset bør øke om så er tilfellet.

Avslutningsvis vil jeg løfte fram det tamilske eksilmiljøet som er bosatt i ulike deler av verden. En del av dem bor i Norge. Dette er en engasjert gruppe, som gir vesentlig bidrag til vårt land, og som vi har kontakt med om utviklingen på Sri Lanka.

Det er viktig at Sri Lankas regjering engasjerer tamilske eksilgrupper, både for å samarbeide om utviklingstiltak på Sri Lanka og for å unngå radikalisering i eksilmiljøene.

Til sist, til en sak her som har fått mye oppmerksomhet de siste ukene, i lys av medieomtale om at tamilske flyktninger har fått opphold i Norge, vil jeg si følgende: Jeg kan bekrefte at Norge har tatt imot tamiler fra Sri Lanka etter krigens slutt. Vi har vurdert hver enkelt søknad opp mot våre forpliktelser i FNs flyktningkonvensjon. De som har fått opphold, har hatt et beskyttelsesbehov, og har fått opphold på dette grunnlaget i vårt land.

Dette er i tråd med norsk flyktningpolitikk og våre humanitære prinsipper. Men dette er et spørsmål hvor Sri Lanka og Norge ikke er enige. Vi har i etterkant hatt en dialog med srilankiske myndigheter om dette spørsmålet og redegjort for våre syn og tatt klart til etterretning disse myndighetenes syn og kritikk.

Så vil jeg konkludere med å forsikre representanten Skovholt Gitmark om at oppfølgingen av FN-panelets rapport vil være et tema som står høyt på dagsordenen når representanter for våre to land møtes og når Norge opptrer i relevante internasjonale fora.

*****

 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre svarinnlegg:

Representanten brukte mye tid i sitt hovedinnlegg og i dette siste innlegget på å gjengi ganske omfattende fra internasjonale tekster og vedtak, og det kan være nyttig for å se hva som er malen og standarden her.

Det gir meg lyst til å gjøre følgende refleksjon: Måten denne retten er utformet på, er et veldig grunnleggende prinsipp, og sedvanen er at ansvaret for etterforskning ligger på staten. Og det er riktig som representanten sier, og som vi som stat må si, at det ansvaret er absolutt, og det må følges.

Så må det være tillatt å stille spørsmålet, basert på erfaring: Hvor mye kan vi forvente? Jeg vil ikke her bidra til å snakke ned forventningene til hva som er et soleklart ansvar for srilankiske myndigheter. Men jeg mener det er grunnlag for å si – i lys av hva vi har sett i de siste to årene siden krigshandlingene sluttet, og hva vi ellers har sett fra myndighetenes oppfølging av internasjonale pålegg – at vi i alle fall har grunn til å følge meget nøye med på dette.

Det samme gjelder andre konfliktområder, hvor vi har sett en lignende unnvikenhet overfor å ta det ansvaret på alvor. Jeg mener at dette aktualiserer at mens vi holder staten ansvarlig for å gjøre etterforskningen – slik vi også har gjort etter ulike konfliktsituasjoner, bl.a. i Midtøsten – må det internasjonale samfunnet være i stand til å svare dersom dette ansvaret ikke blir fulgt opp. Jeg tror alle ser at det kan være en tendens i det internasjonale samfunnet til at både appetitten og interessen for å følge opp dette minsker etter hvert som tiden går, hvis situasjonen «normaliserer seg», som det heter. Dette er et ganske fryktelig begrep noen ganger, fordi normalisering stort sett betyr at det er lite trykk i konflikten på overflaten, mens situasjonen for de menneskene som lider under konflikten, kanskje ikke er endret.

Derfor vil jeg avslutte dette korte innlegget med å følge opp det som representanten Skovholt Gitmark referererte fra da han viste til forpliktelsene, med å si at det er viktig at FNs generalsekretær holder sitt fokus. Det er viktig at Sikkerhetsrådet er seg sitt ansvar bevisst. Og det er viktig at statene i det internasjonale samfunn ikke henfaller til kortsiktig bekvemmelighetstenkning ved å la dette gå inn i glemmeboken, dersom det skjer – som noen frykter – at ikke srilankiske myndigheter tar det ansvaret de har etter folkeretten.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støres sluttinnlegg:

Jeg vil si som representanten Myrli, at her har det i grunnen vært et samstemt budskap fra Det norske storting. Hvis det er slik, som noen hevder, at det vi sier her i Norge, blir spesielt lagt merke til, får vi håpe at det gjelder også i dag, at våre budskap kommer ut. Jeg er en sterk tilhenger av at budskap fra Norge blir lagt merke til, men jeg vil jo også kanskje understreke at vi ikke må – i alle fall i vårt engasjement for denne saken – overdrive betydningen av hva vi kan få til gjennom ord og stor enighet her.

Det er viktig at det ligger til grunn, men så må vi da altså inn i et bredere arbeid for å forsøke å få gjennomslag for det, og ikke bli selvtilfredse om at vi her i vår fredelighet har alle svarene. Derfor er det de to sporene som jeg nevnte i mitt innlegg, kontakt mot srilankiske myndigheter – klar tale, vi kjenner hverandre, vi tåler å snakke rett ut – og kontakt med likesinnede land.

Jeg vil kanskje legge til det tredje sporet, som jeg tror andre var inne på, nemlig nær kontakt med tamilske eksilmiljøer i Norge. Jeg slutter meg til det som er sagt om dem i Norge, en godt integrert gruppe som gir verdifulle bidrag, og som opplever, selvfølgelig, en betydelig frustrasjon i lys av hvordan tingene er gått på Sri Lanka.

Jeg merket meg det representanten Skovholt Gitmark sa når det gjaldt flyktninger som har kommet til Norge, men jeg har ikke noe å legge til her heller, egentlig.

Det er slik at regjeringen gjennom statsbudsjettet gir tilråding om en årlig kvote for utenlandske borgere som kan gis beskyttelse i Norge. Denne kvoten for overføringsflyktninger er for tiden på 1 200 personer. De fleste som kommer, er anbefalt av Høykommissæren. Og så er det korrekt at utenrikstjenesten i enkelte tilfeller har hjulpet srilankere som ønsker å forlate Sri Lanka av frykt for forfølgelse etter krigens slutt. Det er UDI som har fattet vedtak i disse sakene. I noen tilfeller etter anbefaling fra UD og derpå følgende instruks fra Justisdepartementet. Det er riktig at man skal vise tradisjonell åpenhet rundt disse spørsmålene, men også være klar over sensitiviteten her og ikke sette menneskers sikkerhet i fare. Det gjelder de enkelte og deres familier.

Forvaltningsloven pålegger oss taushetsplikt i den enkelte utlendingssak, og personer som ikke får beskyttelse i eget land, har rett til å forlate landet. Norge har en lang historie når det gjelder å bistå mennesker i fare. Derfor skal vi følge opp også dette på en ansvarlig måte.

Jeg vil også takke for debatten. Det har vært en nyttig gjennomgang som vi tar med oss i videre politikkutforming på dette området.

*****

For alle de øvrige innlegg: www.stortinget.no