Den 22. juli 2011. Utenlandske reaksjoner

Utenlandske kolleger har grått på telefonen. Hillary Clinton var dypt beveget, hun husker 11. september og Oklahoma-bomben i 1995.

De har kommet med nære budskap. Etter flere år kjenner jeg dem godt, og jeg opplever samtalene som veldig personlige.

Som utenriksminister har jeg et ansvar overfor resten av verden. Det første døgnet brukte jeg på å besvare henvendelser, og noe av jobben min var å formidle hilsningene videre til de sårede og etterlatte.

Hele døgnet ringer de fra absolutt hele verden, og det viser at det som har skjedd slutter opp om noe større. Dette oppfattes personlig utover Norges grenser.

Verdens ledere skjønner omfanget og mange har opplevd lignende ting. Samtalene har strukket seg fra fem til ti, og opp mot 15 minutter.

40-50 stykker har ringt. Alle de nordiske ministrene, de fleste europeiske. Indonesia, Mexico. De sentrale toppene i EU, De forente arabiske emirater. Det er overveldende.

Den første som ringte var den palestinske presidenten, det var før skytingen begynte på Utøya. Han var sjokkert, og kom med kondolanser og medfølelse etter eksplosjonen. Like etterpå ringte israelerne. Dette er dager for ekstreme kontraster. Vanligvis snakker vi om konflikten i Midtøsten, men ikke nå.

De påpeker anstendigheten i det norske folks sorg. De sier det samme alle sammen: Samhold, lavmælthet og at vi motstår hatske ytringer. Sitatet fra AUFeren om én manns hat, og all kjærligheten vi kan vise sammen, går verden rundt nå.

I krisens stund har vi klart å stå samlet, og det legger de merke til i utlandet.

Jeg hadde selvfølgelig håpet å være i nyhetsbildet med en annen sake enn dette. Det er et mørkt kapittel for oss. Vi må se i øynene at terroren er et åpnet kapittel for oss. Jeg er glad for at mine kolleger i utlandet sier at de vet hva Norge står for. Jeg tror de ser at det er én ekstrem handling, og ikke noe som kjennetegner oss som nasjon.

Men vi må være ærlige på at det har skjedd hos oss, og at det ikke kommer utenfra. Det springer ut fra vårt eget. Det er vondt, men sånn er det.

Da vi ble kjent med at gjerningsmannen var en norsk mann, tenkte jeg at det var godt at ingen av oss i den politiske ledelsen hadde pekt utover.

Vi var veldig opptatt av det helt fra starten av, at vi ikke skulle komme med spekulasjoner om hvem det kunne være, eller peke på visse organisasjoner før vi visste hva som hadde skjedd. Det viste seg å være riktig.

Det har vært et kraftig møte med ondskap for alle oss nordmenn. Hvordan kunne ett menneske gå i gang med massedrapene?

Nå skal vi først ta vare på alle som føler sorg. Men diskusjonene vil komme i sin fulle bredde, om alt fra psykisk helsevern til barns oppvekstvilkår og hva ekstreme ytringer gjør med oss. Vi er ikke der ennå, men det vil komme, og det er vi beredt på.