Stabilitet og demokrati i Uganda

Uganda er en av Afrikas store utviklingssuksesser. Barn går på skolen. Det er økonomisk vekst. Det har vært fred i mesteparten av landet i et par tiår. Men president Yoweri Museveni er likevel gjenvalgt for fem nye år etter å ha ledet landet i 25 år. 

Politiet har møtt den siste tids demonstrasjoner med stor brutalitet. 

Det er grunn til å spørre hvordan Norge kan påvirke landet. Eirik Jarl Trondsen og Tore Westberg skriver i Dagsavisen (9/5) at Norge bør kutte budsjettstøtten. Det er et enkelt forslag. Vi har allerede bestemt å samarbeide med Uganda på andre måter. Et vanskeligere spørsmål er hvordan vi kan bidra til økonomisk utvikling, stabilitet og demokrati. 

På 80-tallet besøkte jeg Uganda flere ganger. Enhver som hadde et gevær kunne stjele det han ville. Eller voldta de kvinnene han ville. Lovløshet preget landet. Mange ugandere setter derfor ekstra pris på stabilitet og sikkerhet. 

Store demonstrasjoner har ført til mer demokrati i Midtøsten og Nord- Afrika. Men det er vanskelig å kopiere. Afrika mangler i stor grad en middelklasse. Middelklassen spilte en sentral rolle for de fredelige demonstrasjonene i Egypt og Tunisia. I landene sør for Sahara er etnisitet det grunnleggende spørsmålet i politikken. Flere statsledere har blitt despoter med etnisk kamp som sitt viktigste våpen. Både Elfenbenskysten og Kenya er eksempler på det. 

Jeg besøkte Uganda på nytt forrige uke. Jeg sa klart fra at vold mot fredelige demonstranter er fullstendig uakseptabelt. Verden forventer at regjeringen sikrer stabilitet på en annen måte.

Det finnes ingen fasitsvar. Men økonomisk framgang er det som kan gi ungdom jobb. Museveni må starte en nasjonal dialog med opposisjonen, kirken og ledere av etniske grupper om demokratiske reformer. Engasjement fra Norge og omverdenen er den riktige veien å gå.