Urolige tider

Forrige lørdag serverte VG sine lesere et gledesbudskap over hele førstesiden; valutakrisen gir norske turister billigere valuta! Kronen er sterk, mens euro, dollar og pund faller! Kjøpefest i utlandet! Men det er ingen fest, det er alvor på gang. Vi kan stå foran en ny økonomikrise, mer omfattende, mer alvorlig, mer kompleks. Vi ser en sammenheng; fra finanskrise til krise i realøkonomien med etterfølgende sosial krise med høy ledighet, tapt velferd og politisk ustabilitet.

Når jeg leser om store historiske hendelser tenker jeg ofte på hva samtiden tenkte rett før historien tok en brå vending. På forsommeren 1914 sa ledende politikere at det ikke fantes skyer på den storpolitiske himmelen. Noen uker senere var første verdenskrig i gang. På sensommeren 2008 rapporterte islandske bankmyndigheter om full tillit til landets bankvesen. Noen uker etter gikk hele systemet over ende.

Poenget er at vi ofte ikke vet, selv rett før noe skjer. For verden er kompleks. Men nå er det grunn til å føle uro fordi vi ser noe som er langt mer enn en finanskrise, noe som rokker ved politiske grunnmurer og etablerte maktforhold.

I 2008 ble en dyp finanskrise avverget etter at regjeringer stilte opp med massive tiltak for å holde banker og finansvesen gående. I 2011 er det ikke svake banker som uroer, men svake stater, land som vakler under altfor høy gjeld og altfor store underskudd, noen av dem er etter vanlige regnemetoder i realiteten konkurs.

I Europa laget EU en felles valuta som skulle favne hele spennet fra Tyskland til Hellas. Men Unionen ga seg ikke redskapene til å styre et felles valutaområde. Selv de største landene respekterte ikke kravene de hadde stilt til egen disiplin. Nå følger vi utviklingen fra krisepakke til krisepakke – fra krisemøte til krisemøte. Er vi rett før noe skjer?

Også i USA vakler økonomien. Hadde vi regnet om USAs økonomiske nøkkeltall til europeisk målestokk, ville stormakten havnet i klasse med de vanskeligst stilte. Vi ser enorme underskudd, galopperende gjeld, voksende ledighet og dyp politisk krangel.

Det politiske systemet har gått i vranglås, sier USA eksperter. 2. august kan det nesten utenkelige skje at USA ikke har penger til å betale renter og avdrag på egne lån. Er vi rett før noe skjer?

Og om noe skjer, hva blir da den politiske konsekvensen? Det har knapt skjedd i historien at en dyp økonomisk krise ikke får omfattende politiske konsekvenser. Når det er så vanskelig å spå, er det fordi historien ikke gjentar seg. Mange tenker at en ny krise blir lik den forrige. Men det blir den neppe.

Vi må ha tro på at EU-landene får orden på sin felles valuta. EU har alltid gjort sine fremskritt gjennom kriser. Og vi må ha tro på at USA viser handlekraft slik den nasjonen kan. Men jeg frykter at de vestlige demokratiene tynges ned av eget økonomisk uføre, og at det vil svekke det vi kjenner som Vestens stemme og gjennomslag internasjonalt.

Jeg frykter at revesaksen høy gjeld og store underskudd vil svekke den europeiske velferdsstaten. I flere land strever partiene med å lage dugnaden som kan ta landene ut av krisen, med en kombinasjon av kutt, reformer, investeringer og økte inntekter. Noen på høyresiden ønsker dette velkommen fordi de tror det vil bety mindre stat og at det er bra for økonomien. Men de vil erfare at konsekvensen er omvendt; en sterk økonomi i dag trenger en sterk stat med sunn økonomi.

Jeg frykter den sosiale uroen som vil komme når nye generasjoner ikke får jobb og retter sinnet mot generasjonene; når nye generasjoner og vanlige familier må ta regningen for finansielle og politiske utskeielser de aldri stemte for. Nye generasjoner i store deler av Europa og USA vil oppleve dette som dypt urettferdig. Og de vil se etter måter å markere dette sinnet på.

Vi vet ikke i dag hva en slik frustrasjon vil lede til. Men summen av det vi ser gjennom denne sommeren gjør meg urolig. Jeg er glad for at det er orden i norsk økonomi. Men vi må være våkne nå. Ingen av de krisene vi husker fra nyere historie hadde sitt utspring i Norge. Men vi ble i vår tur rammet av konsekvensene. Selv ikke billigere reisevaluta kan kjøpe oss fri.