Valgdagen

Dagens Næringsliv utber seg en forklaring på en kort melding sendt av meg på Twitter på valgdagen. Meldingens budskap var at en stemme på H, V eller KrF ville gi makt til Frp. Avisen mener det må være slik at en stemme på et parti må være nettopp det, en stemme på det partiet. Og avisen registrerer at det i etterkant av valget har forekommet at Ap har fått makt i en kommune takket være forståelse med Frp. Summen av dette tilsier at jeg bør utdype.

Det gjør jeg med glede. Først vil jeg gi DN rett. En stemme til et parti, er en stemme til det partiet. Velgeren må selvsagt stemme på det partiet han eller hun er mest enig med. Men det kan ikke være uten betydning hvem de ulike partiene har til hensikt å samarbeide med; sjelden utøver et parti makt alene. Jeg deltok i valgkampen i Oslo, min by. Politisk er Frp det partiet som ligger lengst fra Ap. Derfor argumenterer vi mot å gi Frp makt i Oslo. Slik det nå ser ut, ligger det an til at H, V og KrF medvirker til at Frp beholder byrådsmakt i Oslo, omtrent slik jeg advarte mot i min Twitter-melding.

Så har DN også rett i at det forekommer tilfeller der Ap har inngått avtaler med Frp. Det hører til sjeldenhetene, og er som partisekretær Raymond Johansen har sagt, «ikke naturlig». Men det er ikke umulig når politiske bo skal gjøres opp i over 400 kommunale sammenhenger der partiene er ute etter å sikre seg innflytelse.

Jeg forstår at budskapet i Twitter-meldingen virker skarpt. En melding på mindre enn 140 tegn begrenser argumentasjonen. Dette tilsvaret er på 290 ord. Jeg håper det er til å forstå.