Veier til frihet

2011 vil bli stående som året da den arabiske våren begynte. Vi vet ikke når den vil slutte, og det er ingen gitt å vite hva utfallet vil bli. Egypt og Tunisia forbereder valg. Libya og Syria synker på hver sin måte ned i vold. Jemen er i oppløsning og i Saudi-Arabia holder kongefamilien sitt jerngrep.

2011 er også året vi kan markere 20 år med frihet, selvstendighet og demokrati i de tre baltiske statene Estland, Latvia og Litauen. Det er i seg selv et uttrykk for at det umulige er mulig.

Min latviske kollega Girts Valdis Kristovskis fortalte meg om sin oppvekst i en latvisk kystby ved Østersjøen. Han pleide å se utover havet og han visste at det var kortere til svenske Gotland enn til den latviske hovedstaden Riga. Men han visste også at til Gotland ville han aldri noensinne komme, for Latvia var stengt inne i Sovjetunionen og ingen fikk reise fritt.

Sommeren 1985 dekket jeg som journalist et stevne av eksilbaltere i Stockholm. Til stede var også den sovjetiske dissidenten Vladimir Bukovski. Budskapet hans var at innen 2000 ville Sovjetunionen gå i oppløsning.

Jeg tenkte at det var en drastisk spådom. Så tok da også Bukovski feil. Oppløsningen kom mye før.

Ved 20 års markeringen av balternes selvstendighet, trakk de frem betydningen av de personlige kontaktene til de nordiske landene. De menneskelige båndene. Ildsjeler som banet vei. Kommuner, bedrifter, organisasjoner, akademia, kultur, idrett; hele rekken av sivilsamfunnets små og store aktører.

De knyttet kontakter og hjalp til med den vanskelige morgendagen, etter selvstendigheten, arbeidsdagen da forventningene skulle innfris, liv forandres og drømmer tilpasses vanskelige realiteter.

Det er mange åpenbare forskjeller mellom "den syngende revolusjonen" i Baltikum og ”den arabiske våren”. Men det er også noen likheter: Under storpolitikkens overskrifter er det mennesker som forandrer verden.

Vi kan møte drømmen om en annen fremtid ved å reise på besøk, knytte kontakter, tilby samarbeid, kompetanse, erfaringer, lytte.

Her er fagforeninger av stor betydning. LO har hatt langvarig samarbeid med kolleger i Palestina og har også kontakter i Jordan og Jemen. I Tunisia var fagforeningen UGTT en aktiv pådriver for revolusjonen, mens i Egypt var derimot fagorganisasjonen et instrument for Mubaraks regime.

Nå deles kortene ut på ny.

Jeg vil oppfordre LO til å engasjere seg tidlig og dele norsk fagbevegelses unike erfaringer, kontakter og kunnskap til kolleger i regionen. Det vil UD gjerne støtte.