Tale ved lunsj for veteraner

Sjekkes mot fremføringen
Se Forsvarets nettsider om veterandagen

Kjære forsamling, kjære veteraner,

Gunnar ”Kjakan” Sønsteby – ”nr. 24” – vi kan kalle ham veteranen blant veteranene – forteller i sin beretning fra 8. mai 1945:

”... Allerede mandag ettermiddag hadde det kommet så sterke meldinger at folk ikke lenger var i tvil, krigen var slutt. Og fra verandaene bortover så jeg plutselig de norske flaggene begynte å komme opp, det hadde vært strengt forbudt å bruke flagget i fem år. Akkurat i det øyeblikket følte jeg en voldsom lettelse. Det var omtrent som jeg skulle sluttet å bære en ryggsekk”.

Vi kan forsøke å leve oss inn i det: En voldsom lettelse, en bør løftet fra skuldrene. 8. mai 1945, Tyskland kapitulerte, V-Day, seiersdagen, Frigjøringsdagen. En flaggdag siden.

Noen av dere har akkurat disse minnene som Kjakan Sønsteby skildrer.

Vi andre har fortellingene, ordene, bildene. Og bøkene, filmene, TV-programmene. Bilder som har engasjert, gitt oss innsikt og gjort oss ydmyke, for innsats, for seire og nederlag, inspirasjon og belastninger.

*****

Regjeringen har besluttet at Frigjøringsdagen også skal markeres som Veterandagen.

Mer enn 120.000 norske veteraner, kvinner og menn, har tjenestegjort i internasjonale operasjoner etter Den annen verdenskrig. Bare siden 2001 har over 8000 nordmenn tjenestegjort i Afghanistan.

120.000. Sammen blir våre veteraner som en geografibok og historiebok på en gang, verdenshistorie fra de siste 60-70 år:

Tysklandsbrigadene, Korea, Suez, Gaza og Sinai, Kongo, Libanon, Middelhavet, Balkan, Tsjad, Adenbukta, Afghanistan og mange flere steder. Over 40 oppdrag i alt.

Vi kunne tegne noen streker på verdenskartet, fra den ene konflikten og krisen til den andre; en oversikt over komplekse konfliktområder.

Men også: et verdenskart over områder i utvikling, steder der det nå finnes veier mot forsoning og fred og bedre liv.

Vi snakker om en solid kraftlinje – gjennom snart tre generasjoner. En erfarings- og ressursbank. 120.000.

Og et poeng for meg er dette: Store deler av det norske samfunnet har vært og er berørt. Direkte eller indirekte. Tjenestegjøring for Norge angår mange, merkes av mange:

Hvis vi ganger 120.000 med for eksempel 5, bare for å ta den aller nærmeste familie og venner, får vi 600.000 mennesker. Hvis 120.000 ganges med 15, for ta med familie, slekt, venner, naboer, arbeidskolleger, får vi 1,8 millioner mennesker. Mer eller mindre direkte berørt. I alle fall ikke uberørt. 1,8 millioner.

Oppdrag i utlandet har berørt og preget det norske samfunnets borgere og det norske samfunnsliv i mange tiår.

*****

Vårt løpende samtidsfokus er ofte slik: Vi opptar oss med hva vi tar med oss ut til operasjonene utenlands: At vi skal forsvare andre, bevare en skjør fred, skape trygghet, stabilitet, beskytte, lære opp styrker i andre land. At vi har med utstyr, penger, våpen, kompetanse.

Men linjene går selvsagt begge veier, som utpust og innpust: dere har tatt med ut – men dere har også tatt med hjem. Våre veteraner har selv lært mye, blitt påvirket, utvidet horisonten, fått ny kompetanse, nye perspektiver og erfaringer. På godt og vondt.

En by, et land på kartet har fått ansikter. Et konfliktområde er blitt navn, navn på mennesker. En krise, en krig, en konflikt har fått et konkret innhold bak overskriftene, bak briefingene og bøkene. Slik at vi kan identifisere oss, kjenne oss igjen, i det som skjer.

Dere har kommet tilbake til Norge og tilført, for dere selv – men også til det norske samfunnet, verdifull lærdom. Om kultur, geografi, historie, tradisjoner, skikker, språk. Menneskekunnskap. Dere vet mye om land og situasjoner som andre deler av det norske samfunnet vet mindre om. Bruk lærdommen! La den synes og merkes!

Vi som har fulgt dere – vi og våre barn og barnebarn – bør få høre historiene og erfaringene. Som samfunn må vi åpne opp for veteranenes fortellinger.

Slik vi har bildet for oss av Bjørn Egge som fortalte fra livet i leirene og den livslange striden for freden – eller Kjakan Sønsteby som fortsatt trollbinder skoleelever med sine fortellinger. De øser av god lærdom, nyttige erfaringer, kulturforståelse.

Eller det kan være erfaringer som har smertet, som er vond å bære, hendelser en vil glemme, øyeblikk som holder en våken om natten, ting som ikke gikk etter planen.

*****

Den danske filmen ”Armadillo” viste nettopp noe av dette. De store ord ved avreisen – og møtet med realitetene på bakken. Den relativt greie briefingen på forhånd – som traff en uhyre kompleks virkelighet der ute. De gode intensjonene – som sto ansikt til ansikt med et konfliktbilde det nesten var umulig å forberede seg på.

Jeg opplever det selv. Kontrastene mellom en ministers ord på Stortingets talerstol – der bare ord er tilgjengelige – til realitetene i fjell og daler i Faryab-provinsen nordvest i Afghanistan, der mine medborgere skal balansere mellom opplæring, støtte og rå kamp. Med livet som innsats.

Da strekker ord knapt til. Men dere skal vite at vi ser dere. Og vi lever med dere – døgnet rundt. Vi står i dette sammen mens det pågår.

Og vi skal stå sammen i dette når det er over. For virkningene av slike erfaringer tar jo aldri slutt. Dere vet det. Vi forstår det.

I mine møter med norske kvinner og menn i uniform har jeg blitt slått av motet, grundigheten, lojaliteten, kompetansen. Knapt noe type oppdrag er mer krevende. Mandatet fra FN er like glassklart som alvorstynget: Å møte en trussel mot regional og internasjonal fred og sikkerhet.

For alle som arbeider i og for Afghanistans fremtid, vet at den tjenesten er farlig. Vi må aldri legge skjul på det. Og de som har tjenestegjort der – noen av dere – er de fremste til å vite det. Vi som ikke har vårt daglige virke i slike konfliktområder anerkjenner den risiko, alvoret, påkjenningene, som følger med tjenesten.

Noen av våre landsmenn og -kvinner har også betalt den høyeste prisen. De vil aldri bli glemt. Vi som står tilbake har ansvar for å sikre at innsatsen ikke var forgjeves.

I dag på Veterandagen anerkjenner vi den risiko dere har tatt. Vi anerkjenner at det kreves styrke for å ha tjenestegjort – i Korea, i Libanon, på Balkan, i Afghanistan og mange, mange andre steder.

Og – at det kreves mot.

Mot er ikke det samme som motorer, muskler, hestekrefter, våpen eller eksplosivers slagkraft. Mot bygges gjennom omsorgen for hverandre. Støtten dere har gitt til andre soldater og kamerater. Samhold. Tilliten til ledere. Troen på at dere har gjort en forskjell, ved å ha deltatt, at dere har vært en unik brikke i en mosaikk.

Og mot er – som dere vet – ikke noe man uten videre kan lære seg. Mot er også en egenskap, en evne, noe dere har i dere, som en kjerne i ryggmargen. Noe dere har fortsatt.

Så er det også dette: Mot har en bivirkning: Mot – som idealisme – er smittsomt, fra den ene til den andre. I dette Nansen-året og på en dag – 8. mai – som også er den internasjonale Røde Kors-dagen, bør vi løfte frem akkurat dette. 

Mot fører til at den styrken vi utgjør som små og store lag, ute i felt og oppdrag eller her hjemme, er til sammen langt større enn den styrke dere og vi besitter én og én.

Akkurat nå er kanskje noen på vingene over Libya, noen jobber på en flystripe på Kreta, flere hundre er akkurat nå i oppdrag nord i Afghanistan, vi har folk i Sudan, Kongo, Midtøsten, Bosnia og Kosovo, og et sted planlegges en flyoperasjon for å sikre skipsfarten gjennom Adenbukten og Det indiske hav. Det minner oss om at Norges sikkerhet og Norges interesser ikke avgrenses til vern om norskegrensen.

*****

Kjære veteraner,

Vi har sendt og sender våre dyktigste kvinner og menn ut. Det forplikter norske myndigheter til å respektere og verdsette innsatsen når de kommer hjem, og når noen går over i veteranenes rekker.

Det er en selvfølge. Men det har vært mangler ved veteranarbeidet. Dere vet det. Vi vet det. Og vi har vært svært opptatt med å gjøre noe med det.

Regjeringen har nå gjennomført et spekter av tiltak for å styrke veteranenes rettigheter og for å gi dere bedre oppfølging og anerkjennelse. Dette arbeidet videreføres gjennom handlingsplanen ”I tjeneste for Norge”, for bedre å ivareta personell før, under og etter utenlandstjeneste. Planen ble lansert sist mandag. Gjennomføringen er allerede i gang.

Et ordtak vil ha det til at det er godt vi ikke vet alt; det er ikke alt vi trenger å vite.

Jeg velger i dag å mene at det er feil. For mange er det vondt at resten av samfunnet ikke vet. Noen skader er synlige, mange flere skader er mindre synlige. Veteraner kan bære på en ryggsekk. De fleste kan pakke den ut og legge den fra seg. Andre opplever at den forblir tung, i årevis etterpå, at det er minner, opplevelser og erfaringer – og skader – som ikke slipper taket, som de må fortsette å bære med seg.

Heller ikke i det å bære den børa skal våre veteraner være alene. Del dette med andre. Vær tidsvitner. Tidsvitner fra vår nære historie, fra vår samtid, fra konfliktområder ute i verden. Bring det dere har erfart tilbake til det norske samfunnet.

*****

Denne dagen er historisk. En offisiell flaggdag får enda flere farger og flagg. Flere eiere. Vi lager sammen en linje fra frigjøringen av Norge og Europa i mai 1945 – og frem til denne kjensgjerningen, overalt i verden: At frigjøring og frihet ikke er noe vi har fått gratis. At frihet og fred må bevares kontinuerlig.

Vi har et medansvar. Dere har vist hva det betyr.  

Jeg utbringer en hilsen til Norges veteraner!