Året etter

Jeg sitter på hytta og blar i fjorårets papirer. Det er underlig å finne ett år gamle aviser og lese om nyheter, spekulasjoner og gjetninger om det som da var fremtid.

Her jeg sitter i dag vet jeg fasiten på mye av det jeg lurte på midt i juli i fjor, fra utfallet av tippeligaen til små og store politiske saker, både hjemme og ute. Og jeg er som så mange fylt av hendelsen som ingen kunne forestille seg, selv ikke i den villeste fantasi, terrorangrepet 22. juli.

Jeg finner frem mine notater fra dagen min på Utøya i 2011, det var 21. juli, dagen som for meg står der som soldagen, dagen før mørket senket seg. Den 21. juli var Utøya det Utøya skal være, full av liv, politikk, forventning og glede. Min tale handlet om konflikten i Midtøsten og om sultkatastrofen på Afrikas Horn. På Utøya samlet AUF inn penger til Norsk Folkehjelps arbeid i Somalia. En bunke aviser på hytta forteller om dekningen av terrorangrepet i dagene som fulgte. Jeg leser dem mot en bakgrunn av det vi nå vet, ett år senere. Rettssaken er over, vi nærmer oss ett-årsdagen og kjenner de fleste detaljene fra terrordagen, men ikke dommen over gjerningsmannen.

Mye skjer på ett år, månedene som går gir distanse og setter hendelser i perspektiv. Gradvis tar 22. juli en plass i en historisk ramme. Men jeg tenker at vi vil trenge mer enn ett år på å forstå sammenhengene. Og mens 22. juli gradvis slipper taket som nyhetssak skal vi ikke glemme at de mest berørte, de etterlatte og de overlevende, skal leve med sorg og savn og vil trenge støtte og nærvær i lang tid fremover. Vi har lært at sorg er individuell, at det ikke finnes noe som heter normal eller unormal sorg. Hver og en sørger på sin måte og må få ta sin tid til hjelp.

Diskusjonen om hvordan vi som samfunn var forberedt på en katastrofe av dette formatet vil vi virkelig få når funnene kommer fra 22. juli-kommisjonen. Og gradvis må vi våge å ta den politiske debatten, om de strømningene og understrømningene som utgjorde gjerningsmannens tankegods.  For også det har vi lært; han var kanskje alene om handlingen, men han var og er ikke alene om tankene som han selv sier motiverte handlingen. Hva beiter disse holdningene på, hvor henter de næring? Hvordan kan vi bekjempe den voldelige ekstremismen? Hvor går grenselandet mellom legitime politiske meninger og holdninger som oppfordrer til vold?

Et stikkord nå som i fjor sommer er å holde fast ved åpenheten. Vi kan ikke velge strategien om å tie i hjel holdninger vi ikke liker. Vi må utfordre og argumentere mot de holdningene vi er uenige i. Global politikk har vist at ideologi aldri alene kan forklare hvorfor grupper eller individer begår terrorhandlinger. Andre sosiale, psykologiske og individuelle faktorer spiller også en rolle.  Likevel vet vi at politisk ekstremisme ikke vokser i et vakuum. Derfor må vi konfrontere ekstreme holdninger og handlinger.

Gjennom dette året har jeg blitt kontaktet av mange av mine utenlandske kolleger. Jeg kan gruppere deres oppmerksomhet i to kategorier; på den ene siden tanker om hvordan og hvorfor dette kunne ramme fredelige Norge – og på den andre siden en anerkjennelse av hvordan vi som fellesskap taklet katastrofen. Det har også omfattet gjennomføringen av rettssaken, der vi ennå ikke kjenner utfallet. Gjerningsmannen har sittet der i rettssalen og møtt vitner og sakkyndige dag ut og dag inn, han har ikke vært ført inn i oransje fangedrakt i et bur slik vi ofte ser fra andre land i beslektede saker. Styrken ved rettssakens normale gang var at vi tvinges til å ta inn at det som skjedde som noe utført av et menneske i blant oss, noe som sprang ut av det norske samfunnet, vårt samfunn.

Nå forbereder vi en verdig markering av 22. juli. Det blir ingen leir på Utøya i år. Men AUF vil prege dagen. Det har gjort et sterkt inntrykk å følge hvordan AUF og AUFerne har håndtert de grufulle opplevelsene gjennom disse månedene. Fra vennskap, støtte og lojalitet på det personlige planet, til deres tillitt til rettssystemet og forsvar av rettsstatens prinsipper. Flere etablerte politikere har ropt på ekstraordinære tiltak og politisk styring av rettsstaten. AUF har vist en ro og forankring til etterfølgelse. Fremfor noen er det AUFerne som har vist oss at et politisk system basert på rettsstatens prinsipper ikke kan endres i en ekstrem situasjon, men at det er dette systemets integritet som er demokratiets beste forsvar.