Norsk bistand og Afghanistan

Dag og Tid brakte 22. juni en leder som kritiserer norsk sivil bistand til Afghanistan. Forsker Astri Suhrke skrev i samme avis et innlegg som karakteriserer norsk bistand til Afghanistan som symbolpolitikk. 

Afghanistan er et veldig vanskelig land å gjennomføre bistand i, kanskje et av de vanskeligste i verden. Landet var for ti år siden fullstendig ødelagt etter mange år med krig. Det fantes få myndighetsstrukturer å samarbeide med på sentralt nivå, og på landsbygda enda mindre. 

Det er vår erfaring, som også er en konklusjon i evalueringen Norad har fått gjennomført, at afghanske myndigheter har hatt problemer med å ta imot all bistanden som har strømmet inn i landet de siste ti årene. Det er i seg selv ikke overraskende, gitt giversamfunnets manglende evne til koordinering og den svake mottakerkapasiteten på afghansk side. 

Spørsmålet blir så: Hvordan løser vi disse utfordringene? Svaret kan i seg selv ikke være å kutte eller avslutte bistanden. Også her må vi jobbe for å styrke afghanernes egen kapasitet. 

Noen fremskritt kan spores. Det Afghanistan vi samarbeider med i dag, har et langt sterkere og bedre statsapparat enn hva landet hadde for ti år siden. Giverne har sammen med afghanerne selv bygget opp offentlige institusjoner som nå sakte, men sikkert tar over styringen og utviklingen av landet. Dagens Afghanistan har bedre kapasitet til å ta imot og styre den internasjonale bistanden til landet. 

Nå er det likevel realistisk å forvente at samlet bistand vil gå ned. Dagens høye bistandsnivå er ikke bærekraftig på lang sikt. Bistanden bør imidlertid skaleres gradvis ned, slik at ikke staten bryter sammen, slik vi har sett en gang før. Da måtte både afghanerne og det internasjonale samfunnet betale en høy pris. 

Det er derfor viktig at vi avklarer nivået på samlet internasjonal bistand slik at både afghanerne og giverne har en holdbar planleggingshorisont. For Norges del er vi rede til å opprettholde bistanden på dagens nivå i en ny femårsperiode. 

Samtidig må Norge, giversamfunnet og våre afghanske partnere jobbe for kontinuerlige forbedringer, ikke minst hva gjelder arbeid mot korrupsjon og for et bedre styresett. Disse spørsmålene vil stå på toppen av dagsordenen når giverlandene og Afghanistan møtes i Tokyo 8. juli. 

Suhrke mener at norsk bistand til Afghanistan har blitt «tung symbolpolitikk. Og store summar gjev større symbolverdi». Vel, i utgangspunktet er det ikke noe galt med symboler om symbolene er riktige og hjelpen har substans. Jeg har nettopp kommet tilbake fra en tredagers reise i Afghanistan. Jeg har der sett og møtt resultatene av norsk og internasjonal bistand til Afghanistan de siste ti årene. Det er definitivt mye symbolpolitikk knyttet til Afghanistan. Vi bidrar til å bygge en stat. Vi bidrar til at barn får gå på skole. Vi bidrar til at jenter får gå på skole. Vi bidrar til utvikling. 

Dette er kjerneverdier i norsk utenrikspolitikk. Dette er nok også den enkle forklaringen på at det er bred oppslutning i Stortinget om å videreføre bistanden til Afghanistan på dagens høye nivå. Fra norsk side har vi forsøkt å gi støtte i tråd med afghanernes egne ønsker og behov og deres egen kapasitet til å motta støtten. Vi er ett av få land som faktisk følger prinsippene fra de viktigste giverkonferansene. Vi har avstått fra en flora av enkeltprosjekter preget av våre egne symboler, men som er dårlig tilpasset mottakernes kapasitet og behov. 

Til sist: Jeg ønsker velkommen debatt om vår bistand til Afghanistan. Uten kritiske innspill blir vi ikke bedre. Og utfordringene i landet er så store at vi må streve etter nettopp hele veien å bli bedre.