Utviklingen i Afghanistan samt norsk sivilt og militært engasjement

Redegjørelse av utenriksminister Jonas Gahr Støre om utviklingen i Afghanistan samt norsk sivilt og militært engasjement, Stortinget 29. mai 2012 

 

For vel en uke siden deltok statsministeren, forsvarsministeren og jeg på Natos toppmøte i Chicago. Afghanistan var ett av hovedtemaene på møtet. Blant deltakerne var også president Karzai og alle de bidragsytende landene til Isaf, International Security Assistance Force.

Stats- og regjeringssjefene konstaterte at overføringen av sikkerhetsansvaret fra Isaf-styrken til de afghanske sikkerhetsstyrkene går som planlagt. Dette innebærer en endelig avvikling av den Nato-ledende Isaf-operasjonen innen utgangen av 2014.

Toppmøtet fastslo at selv om vi er inne i en brytningstid for den militære innsatsen, vil det også i tiden etter 2014 være behov for et visst internasjonalt militært engasjement i Afghanistan. Den militære innsatsen etter 2014 vil bestå av en betydelig mindre styrke, med vekt på rådgivning, opplæring og støtte. Dette er i tråd med afghanske ønsker.

Vi står overfor tre viktige prosesser. Den første er den gradvise overføringen av sikkerhetsansvaret til afghanske sikkerhetsstyrker. Det betyr en sluttføring av det oppdraget den internasjonale militære stabiliseringsstyrken påtok seg, med mandat fra FNs sikkerhetsråd i desember 2001.

Den andre prosessen er det viktige langsiktige utviklingssamarbeidet mellom Afghanistan og det internasjonale samfunnet, der rammene nå skal legges for perioden etter 2014.

Den tredje prosessen er arbeidet med å finne en politisk løsning, der alle afghanske grupper forhåpentligvis vil se seg tjent med å fremme sine interesser gjennom en bred nasjonal dialog. Disse tre prosessene – det militære engasjementet, det sivile utviklingssamarbeidet og arbeidet med en politisk løsning – vil være hovedtemaer for denne redegjørelsen, som vil ta opp tråden fra interpellasjonsdebatten om utviklingen i Afghanistan 29. november 2011 og utenrikspolitisk redegjørelse 14. februar i år.

Aller først et situasjonsbilde og en vurdering av utviklingen på bakken i Afghanistan: Det er ingen tvil om at landet står overfor – og vil fortsette å stå overfor – betydelige utfordringer i årene som kommer.

Sikkerhetssituasjonen er kompleks og vanskelig. I deler av de østlige provinsene har Taliban og andre opprørsgrupper territoriell kontroll; det er områder hvor opprørsanslag gjennomføres med utgangspunkt i baser i Pakistan. Nyhetsbildet viser selvmordsaksjoner, sivile tap, veibomber og konkurrerende krigsherrer. Vi erfarte i april i år store og koordinerte anslag mot mål i hovedstaden og øst i landet. Sikkerhetssituasjonen gjør at humanitære aktører og frivillige organisasjoner har store problemer med tilgang i utsatte områder.

På bistandssiden er heller ikke resultatene så gode som vi kunne ha håpet. Det skyldes dels at myndighetsstrukturene fremdeles er svake – ja, på lokalt nivå nesten ikke-eksisterende – og dels at korrupsjonen til tider har vært og er betydelig.

Korrupsjonen er en stor utfordring i Afghanistan, som på Transparency Internationals liste er land nr. 180 av 183. Gjennomføringen av norsk bistand er derfor en utfordring. Det er den afghanske regjeringens ansvar å bekjempe alle former for korrupsjon. Vi har iverksatt en rekke tiltak for å redusere risikoen for at norsk bistand skal bli gjenstand for korrupsjon. Men situasjonen på bakken – fremfor alt sikkerhetssituasjonen – gjør det krevende å sikre en fullgod oppfølging av alle prosjekter ute i felt. Vi skjerper derfor kravene til afghanske myndigheter og andre mottakere av bistand, og vi samarbeider tett med andre givere – inkludert FN og Verdensbanken – for å kunne ha best mulig oppfølgings- og kontrollsystemer. Dette betyr ikke at risikoen knyttet til korrupsjon blir borte – men vi reduserer den.

Videre ser vi brudd på menneskerettighetene i Afghanistan, og vi kjenner alle spesielt til de meget vanskelige kår som afghanske kvinner lever under i landet, noe som for øvrig er dokumentert i en fotoutstilling på Nobels Fredssenter i disse dager.

Men midt i strømmen av slike dårlige og bekymringsfulle nyheter er det viktig å løfte blikket og se langsiktige utviklingstrekk.

Bildet er nemlig ikke helt svart. Det har jeg erfart gjennom besøk til landet og i møte med representanter for afghanske myndigheter, lokale ledere, menneskerettighetsforkjempere, representanter for kvinneorganisasjoner og sivilsamfunnet. Stortingets representanter har selv møtt flere av disse samme talsmenn og – kvinner under sine besøk. Det er viktig med denne type direkte kontakt og den støtte det uttrykker.

Det finnes et annet Afghanistan enn det som ofte beskrives i debattene om at engasjementet ikke er verdt innsatsen. Det er viktig å slå fast at mye er blitt bedre enn det var i Afghanistan.

Når vi nå ser fremover mot perioden etter 2014, blir hovedutfordringen å sikre bærekraften i de resultatene afghanerne og det internasjonale samfunn har oppnådd så langt. Norge vil derfor fortsatt være engasjert.

I forrige måned var den afghanske utdanningsministeren Farooq Wardak på besøk i Norge. Han beskrev et bilde av sitt land som ikke ofte kommer så godt fram: Engasjerte politikere og sivilsamfunnsrepresentanter som har oppnådd positive resultater, og som ufortrødent arbeider for en bedre fremtid for landets innbyggere.

Wardak uttrykte stor takknemlighet for den norske støtten til økonomisk og sosial utvikling i landet. Han gjentok flere ganger at norske skattebetaleres penger har bidratt positivt til utviklingen i Afghanistan, og hans budskap var at innsats nytter.

Utdanningsminister Wardak trakk fram at det aldri har vært så mange barn i skolen som i dag: om lag 9 mill. Den afghanske regjering har som målsetting å ha full grunnskoledekning innen 2014. Det er ambisiøst, men det er mulig at de lykkes. Fra norsk side vil vi gjøre vårt for at dette målet skal nås. Utdanning vil forbli et kjerneområde for norsk engasjement i landet.

Blant elevene i skolen er 40 pst. jenter – tenk på det tallet i et land hvor jenter ikke var tillatt adgang til skoler i det hele tatt for litt over ti år siden. Dagens unge jenter har betydelig større sjanse for å unngå analfabetisme enn sine mødre. Stadig flere kvinner tar høyere utdanning og deltar i arbeidslivet, spesielt i storbyene. Landet har i dag 118 kvinnelige dommere, over ti fjernsynskanaler har kvinnelige programledere, og mens kvinner var ekskludert fra politiske verv under Taliban-regimet, er over en fjerdedel av medlemmene i parlamentet i dag kvinner.

Afghanistan har den høyeste andel kvinner i parlamentet sammenlignet med sine naboland og ligger faktisk over gjennomsnittet på verdensbasis når det gjelder kvinnelige parlamentarikere.

I det siste tiåret har Afghanistan hatt en årlig økonomisk vekst på om lag ni pst. Utgangspunktet var dårlig, men pilen peker rett vei. BNP per capita er nesten doblet siden 2001. Statlig gjeld er lav, under ti pst. av BNP.

Infrastrukturen i hele landet er betydelig forbedret. Strøm fantes ikke i Kabul for ti år siden, i dag har store deler av byen tilgang til elektrisitet. Vi ser også tegn til andre typer endringer: Om lag halvparten av befolkningen, 15 mill., har mobiltelefonabonnement. Stadig dukker nye produkter opp i butikkene. En rekke fjernsynskanaler er tilgjengelig og familier ser tyrkiske tv-serier, indiske filmer og hører musikk fra hele verden på radioen. Og viktigst av alt, innbyggerne kan fritt dyrke tradisjonell afghansk kultur.

Men i likhet med mange andre utviklingsland, er godene svært ujevnt fordelt. Det er et stort skille mellom by og bygd og mellom rik og fattig. Faryab-provinsen, hvor Norge lenge har hatt et sivilt og militært nærvær, viser mange synlige tegn på sosial og økonomisk fremgang og ligger bedre an enn mange andre provinser på flere utviklingsindikatorer.

Hva har Norge gjort de siste årene? Har vi gjort en forskjell? La meg nevne et par områder:

Ett er barnedødeligheten, som i enkelte provinser er høyest i verden. Norske frivillige organisasjoner har i mange år vært med på å utdanne afghanske jordmødre. Norge har finansiert opplæringen av omtrent en fjerdedel av alle registrerte jordmødre i Afghanistan. På dette feltet har vi bidratt til å bedre kvinners levekår og redde barn og mødres liv.

Norge har også bidratt omfattende til landsbyutvikling. For bare ti år siden hadde store deler av Afghanistan ingen tilgang på offentlige tjenester. Infrastruktur – som vannforsyning, helsesentre, veier og irrigasjonsanlegg – var i dårlig forfatning. Vi har bidratt gjennom nasjonale programmer og i direkte samarbeid med myndighetene og frivillige organisasjoner i Faryab. Gjennomføringen av prosjektene har blitt gjort slik at lokalsamfunnene har fått styrket sine egne mekanismer for beslutninger og iverksetting. Lokal medvirkning og lokalt eierskap er helt vesentlige forutsetninger for slik fremgang.

Selvsagt gjenstår mange store utfordringer, men de konkrete resultatene som er oppnådd de siste ti årene, viser at vår og andre lands innsats har gjort en forskjell og kan gjøre en forskjell. Uten støtte fra det internasjonale samfunnet – militært og sivilt – hadde ikke afghanerne kunnet iverksette slike ambisiøse utviklingsplaner. Som et av de største giverlandene har Norge bidratt til dette.

Jeg nevnte innledningsvis tre prosesser. Den første var prosessen med å overføre sikkerhetsansvar til afghanske sikkerhetsmyndigheter. Rammene for denne såkalte transisjonsprosessen er lagt gjennom et meget tett samarbeid mellom det internasjonale samfunnet og Afghanistan. Nato-toppmøtet i Chicago bekreftet denne enigheten og langsiktigheten i samarbeidet – som ikke er over, selv om den militære innsatsen i sin nåværende form er under avslutning.

Overføringen av ansvaret for sikkerheten går nå etter planen, og i enkelte områder er den forsert. Resultatene er gode, og så langt har ikke overføringsprosessen ført til en forverret sikkerhetssituasjon. Afghanske sikkerhetsstyrkers egen evne og kapasitet til å håndtere komplekse sikkerhetsutfordringer styrkes gradvis, noe vi senest kunne se da det afghanske parlamentet og flere utenlandske bygninger i Kabul og andre steder i landet var mål for et koordinert angrep i april i år.

Dette er modellen for den videre internasjonale militære innsatsen i Afghanistan.

Til sommeren vil den tredje av i alt fem puljer med nye provinser og distrikter overføres til afghansk ansvar. Mesteparten av Faryab-provinsen, med unntak av fire distrikter, vil være i denne puljen. Etter at denne overføringen er gjennomført, vil sikkerheten til 75 pst. av den afghanske befolkningen komme under myndighetenes eget sikkerhetsansvar. Sommeren 2013 vil den femte og siste puljen av geografiske landområder starte overføringen.

I tråd med enigheten fra Chicago for en uke siden, vil Isaf-styrken også etter overføring av den siste puljen neste sommer støtte afghanske sikkerhetsstyrker, men da hovedsakelig i en tilbaketrukket trenings- og støtterolle fram til utgangen av 2014. Dette gjøres for å sikre bærekraft i overføringsprosessen. I praksis vil Isaf også måtte være beredt til å videreføre kampoperasjoner ut 2014, men i begrenset omfang.

Norge vil ha et betydelig mindre militært nærvær i Afghanistan i årene fremover. Vi vil etter oktober i år ikke lenger ha militære styrker fast stasjonert i Faryab. Den norskledede såkalte Transition Support Group – Faryab, som tidligere ble kalt PRT, Provincial Reconstruction Team, vil etter anmodning fra Isaf da bli avviklet. Regjeringen har besluttet å samle de militære norske bidragene i Mazar-e-Sharif og Kabul.

Den videre norske militære innsatsen vil være utformet etter de planer og prioriteringer som Nato og Afghanistan i fellesskap har lagt. Vi vil bidra i tråd med våre forpliktelser som Nato- og Isaf-alliert. Trening og opplæring av afghanske styrker i Mazar-e-Sharif og Kabul er nå viktige og etterspurte bidrag.

Et godt eksempel på hvordan Norge driver militær trening og utdanning av afghanske sikkerhetsstyrker, er opplæringen av spesialpolitienheten, CRU, i Kabul fra 1. april i år. Det er et engasjement vi også hadde for noen år siden, som Stortinget vil huske. De norske spesialstyrkene bidrar bl.a. med opplæring i hvordan man skal unngå unødig skade på sivilbefolkning og bygninger. Nytten av slik opplæring fremkom bl.a. under det afghanske spesialpolitiets håndtering av de nevnte angrepene i Kabul i april i år.

Regjeringen har besluttet å videreføre mentorbidraget til spesialpolitienheten ut 2013. Den afghanske spesialstyrken gjør en formidabel innsats for å trygge Kabul, og den norske støtten er et bidrag som er høyt verdsatt både fra afghansk side og blant våre allierte.

På Natos toppmøte var det enighet om at alliansen også etter 2014 vil støtte afghanske sikkerhetsstyrker både finansielt og med ulike former for trening, opplæring og støtte. Det er også enighet om at Nato ikke skal etablere en ny kampoperasjon etter 2014. Dette ansvaret vil da ligge hos afghanerne. Hva Natos rolle fra 2015 konkret skal innebære, gjenstår fortsatt å avklare. Det vil bli en hovedoppgave å definere dette i tiden fremover.

Når det gjelder størrelsen på de afghanske sikkerhetsstyrkene, støtter Norge beslutningen om at disse i perioden 2015–2017 gradvis reduseres fra om lag 350 000 til om lag 230 000. En slik styrke er beregnet til å koste om lag 24 mrd. kr årlig, hvorav Afghanistan selv bare kan finansiere om lag 3 mrd. kr de første årene. For perioden 2015 til 2017 tar Norge sikte på å bidra med om lag 150 mill. kr årlig, under forutsetning av Stortingets samtykke, til finansiering av afghanske sikkerhetsstyrker, henholdsvis hær og politi. Dette vil innebære at vi fra 2015 øker vårt bidrag til politiet med 30 mill. kr i forhold til våre årlige bidrag i perioden 2010–2014.

En rekke land forpliktet seg på toppmøtet i Chicago til en langsiktig finansiering av de afghanske sikkerhetsstyrkene. Eventuelle militære styrkebidrag til en ny Nato-misjon etter 2014 må vi ta stilling til på et senere tidspunkt. Fra norsk side vil det under alle omstendigheter være avgjørende at fremtidig innsats i Afghanistan er solid forankret i FN s sikkerhetsråd og etter invitasjon fra afghanske myndigheter.

Den andre av de tre prosessene jeg nevnte innledningsvis, handler om vårt sivile engasjement. Det vil være omfattende behov for utviklingsbistand til Afghanistan også etter at ansvaret for sikkerheten er overført til afghanske myndigheter i 2014. Dette er nødvendig for å konsolidere den internasjonale innsatsen for å bygge afghanske institusjoner gjennom de siste ti år. Dessuten er det nødvendig for å sikre afghanske myndigheters evne til å ivareta egen sikkerhet og utvikling. Afghanistan har anmodet om at det internasjonale samfunnet forplikter seg til å opprettholde den sivile støtten også etter 2014.

I begynnelsen av juli samles det internasjonale samfunnet i Tokyo til en ny giverkonferanse. Den skal konkretisere forpliktelsene Afghanistan og giverlandene påtok seg under Kabul- og Bonn-konferansene, i henholdsvis 2010 og 2011. Disse forpliktelsene omtales gjerne som Kabul-prosessen.

I Kabul-prosessen har giverlandene forpliktet seg til å opprettholde støtte på et høyt nivå. Vi har også gitt vår tilslutning til at bistanden skal gis i henhold til afghanske planer og prioriteringer. Minst 50 pst. av bistanden skal kanaliseres til Afghanistans statsbudsjett, og 80 pst. skal gå til programmer som er i tråd med den nasjonale utviklingsplanen for landet. Dette er et synlig eksempel på afghansk eierskap.

Under konferansen i Tokyo må det internasjonale samfunnet vise at vi lever opp til disse forpliktelsene. Det vil gi et tydelig signal både til den afghanske befolkningen, afghanske myndigheter og landene i regionen, at avviklingen av Isaf ikke betyr slutten på det internasjonale engasjementet. Det innebærer overgangen til en ny fase. Vi bygger tillit til at landet ikke skal forlates av det internasjonale samfunn, og tillit til at vi støtter de krefter som vil reise et stabilt, sikkert og mer utviklet Afghanistan.

Etter anmodning fra den afghanske regjering har Norge og Afghanistan i fellesskap fremforhandlet et strategisk samarbeidsdokument. Samarbeidsavtalen er generell og overordnet og gir en tidshorisont for norsk sivilt engasjement. Den definerer Norges og Afghanistans mål for samarbeidet fremover med vekt på styrket politisk dialog, samarbeid om sikkerhet, økonomi og utvikling, godt styresett, menneskerettigheter og migrasjon. Vi legger opp til at samarbeidsavtalen vil bli undertegnet av statsministeren og presidenten her i Oslo til høsten.

Regjeringens holdning er at Norge, under forutsetning av Stortingets samtykke, bør videreføre den sivile innsatsen til Afghanistan med om lag 750 mill. kr årlig for perioden 2013–2017. Dette er det årlige måltallet vi har hatt for perioden 2008–2012. Et bidrag på dette nivået vil plassere oss høyt på listen over sammenlignbare land, og vise at vi står ved våre forpliktelser i Afghanistan. Norge var tungt inne i Afghanistan lenge før terroranslagene i september 2001, og vi ønsker å forbli en betydelig sivil aktør også etter at Isaf-operasjonen er avsluttet.

Norges hovedsatsingsområde vil fortsatt være utdanning, styresett og landsbyutvikling. Dessuten vil kvinners rettigheter forbli et overordnet hensyn i alle sammenhenger. Vi har kompetanse og erfaring på disse områdene, og vi ønsker å bygge videre med dette som utgangspunkt.

Den viktigste kanalen for norsk bistand vil fortsatt være Verdensbankens flergiverfond, som kanaliserer midler til afghanske budsjetter og programmer. Fortsatt vil også FN og frivillige organisasjoner være kanaler for vår bistand. Årsaken til dette er både afghanske myndigheters svake kapasitet til å absorbere bistand, og fordi det gir fleksibilitet i en situasjon som er uforutsigbar, både politisk og sikkerhetsmessig.

Inntil 20 pst av norsk bistand har hittil vært øremerket Faryab-provinsen, der i har hatt vårt PRT. Utviklingsbehovene er fremdeles store, og vi er opptatt av å unngå en brå avslutning i en provins der Norge har vært en hovedaktør nå når vi trapper ned det militære nærværet. Vi vil følgelig forbli i Faryab etter at våre militære styrker er trukket ut, og den sivile innsatsen planlegges videreført på et høyt nivå til 2017. Dette viser ansvarlighet overfor innbyggerne i provinsen.

Bistanden til Afghanistan vil bli gitt med klare betingelser. Afghanske myndigheter har i den nevnte Kabul-prosessen forpliktet seg til å gjennomføre konkrete tiltak innenfor styresett, rettsvesen, menneskerettigheter, likestilling, barns rettigheter, økonomisk og sosial utvikling, freds- og forsoningstiltak og narkotikabekjempelse. Disse forpliktelsene er reelle, og vi vil grundig vurdere om afghanske myndigheter faktisk oppfyller dem. Vi må samtidig løpende vurdere den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen i landet. Norsk bistandsinnsats må kunne justeres i tilfelle utviklingen går i negativ retning.

Jeg informerte i redegjørelse i april 2011 om at det ville bli foretatt en gjennomgang av norsk bistand til Afghanistan gjennom de siste ti år. Norad har nå, i samarbeid med EcoryS Nederland BV foretatt en full evaluering. Rapporten vil bli publisert om kun kort tid.

Så langt jeg kan se, roser evalueringen Norge for at vi har stått i fremste rekke når det gjelder å følge opp afghanske prioriteringer. Vi var blant de første landene som kanaliserte våre midler gjennom de store multilaterale fondene som støtter det afghanske statsbudsjettet. Vi var også blant de første som besluttet at våre midler skulle være ubundne, dvs. at vi ikke øremerker midlene til konkrete prosjekter, men yter støtte slik at afghanske myndighetene får muligheten til selv å kanalisere midlene der behovene er størst. Gjennom politiske dialog forsikrer vi oss om at vi opprettholder fokus på våre prioriterte områder: utdanning, godt styresett og landsbyutvikling.

Jeg er glad for at evalueringsrapporten også ser ut til å vektlegge at norsk støtte til kvinner og likestilling skiller seg positivt ut. Det tar vi med oss videre. Så er evalueringsrapporten også klar på at alle endringsprosesser tar tid. Utgangspunktet for Afghanistan var vaskelig, etter mange år med krig. De fleste myndighetsinstitusjoner var ødelagt, og vi startet vår bistand til landet ut fra et vanskeligst mulig grunnlag. En utfordring vi dermed har med hensyn til å måle resultatene av bistanden, er at det knapt finnes statistisk materiale fra denne første tiden som vi kan måle vår innsats opp mot, altså et referansepunkt.

Norads evaluering viser også hvor vanskelig det er å gi bistand til et land som er i konflikt, og med en veldig usikker situasjon på bakken. Selv om det er oppnådd gode enkeltresultater, er det vanskeligere å spore og måle store systemendringer som resultat av den langvarige bistandsinnsatsen. Dette betyr ikke nødvendigvis at resultatene ikke finnes, men at det er store mangler ved de verktøy som måler resultater, og at evalueringsmekanismer ikke har vært på plass.

Dessverre slår rapporten også fast at et høyt bistandsvolum skaper større rom for korrupsjon – noe jeg nevnte innledningsvis – og at en krevende sikkerhetssituasjon gjør det vanskelig å følge bruken av midlene helt ned til prosjektnivå. Dette gjelder ikke bare bistanden, men hele den norske innsatsen. Det gjelder heller ikke bare i afghansk kontekst, men også i andre land. Dette er noe vi må og skal lære av.

De mangler som påpekes i evalueringen, tas på alvor. Vi vil prioritere arbeidet for bedre kontrollmekanismer og bedre verktøy for å måle resultater. Samtidig: Å drive bistand i et land i konflikt kan aldri skje uten risiko. Men vi skal gjøre alt som står i vår makt for å begrense denne usikkerheten.

Parallelt med den langsiktige bistanden vil vi viderefør vår humanitære innsats. De humanitære utfordringene i Afghanistan er store og komplekse. Naturkatastrofer og væpnet konflikt i en årrekke fører til store lidelser for befolkningen. Det er 2,7 millioner afghanske flyktninger i nabolandene som ikke kan eller vil returnere før de øyner håp om en bedre fremtid i hjemlandet.

Dette flyktningproblemet trenger en regional løsning, der Afghanistan sammen med nabolandene legger til rette for frivillig retur. Skal det skje, må flyktningene være trygge på at de har et sted å bo og muligheter for å brødfø familiene sine. Det er derfor oppmuntrende at Afghanistan og nabolandene nå tar flyktningsituasjonen mer på alvor og samarbeider bedre for å finne varige løsninger.

Norge gir om lag 130 mill. kr årlig i humanitær innsats til Afghanistan. Det kanaliseres til det multilaterale systemet der det er hensiktsmessig, og vi samarbeider med frivillige organisasjoner der de kan vise til gode resultater ute i felt.

Sammen med FNs høykommissær for flytninger bistår den norske Flyktninghjelpen både flyktninger og internt fordrevne med livsnødvendige behov. Vi har også gode erfaringer med Den internasjonale Røde Kors-komiteen, ICRC, som er den humanitære aktøren i Afghanistan med tilgang til flest provinser. ICRC står for omfattende helseinnsats i hele landet gjennom drift av sykehus, helsestasjoner og opplæring av ambulerende personell. Den dialogen som ICRC har med alle væpnede grupper/styrker i Afghanistan, gir organisasjonen en unik rolle.

Oppfølgingen av fengslede og deres rettigheter er en annen kjerneoppgave for ICRC samt rehabilitering av mineofre og andre med krigsskader. Norge har også i mange år finansiert systematisk minerydding av landsbygda i Afghanistan.

Resultatene som Afghanistan har oppnådd i samarbeid med det internasjonale samfunnet, hadde ikke vært mulig uten innsatsen til alle som har tjenestegjort i landet. Her er det én gruppe som ikke så ofte har stått i fokus: Norske polititjenestemenn og -kvinner har bidratt til å trene opp afghansk politi i etterforskning, fangebehandling, etterretning og andre oppgaver. For å skape økt sikkerhet og rettssikkerhet for befolkningen er det helt vesentlig å ha en velfungerende og lojal politistyrke, med tillit i befolkningen.

Når ansvaret for sikkerheten nå overføres til afghanske myndigheter, vil også det norske politibidraget gradvis fases ut. Jeg vil derfor takke alle norske politifolk som har vært engasjert i dette arbeidet, for den solide innsatsen som har vært gjort. Samtidig kan jeg forsikre Stortinget om at vi fortsatt vil bidra med finansiell støtte til afghansk politi, ja, faktisk den største summen av sikkerhetsstøtten kommer til politisektoren.

Selv om Afghanistan vil være avhengig av bistand i mange år fremover, har landet samtidig et rikt økonomisk potensial. Det må vi ikke glemme. Afghanistan har store naturressurser, ikke minst mineraler, og kan igjen få en viktig rolle som transittland for regional og internasjonal handel, inkludert olje og gass. Det er viktig å utvikle landbrukssektoren og tilgangen til markedene.

Utbygging av infrastruktur er her nøkkelen. Det er langt fram, men vi må huske på at mulighetene er der, når de politiske og sikkerhetsmessige forholdene legges til rette.

Den tredje prosessen jeg vil fremheve i denne redegjørelsen, er arbeidet med en politisk løsning. La meg spesielt understreke dette: En politisk løsning er avgjørende for Afghanistans sikkerhet og utvikling i tiden fremover.

Norge har lenge tatt til orde for at en politisk løsning må finnes gjennom å engasjere Taliban og andre opprørsgrupper. Vi var blant de første som påpekte at konflikten i Afghanistan ikke kan vinnes militært. Dette er nå en oppfatning som deles internasjonalt.

De politiske løsningene må være afghanske. Etniske, kulturelle og politiske motsetninger må håndteres og løses av afghanerne selv. Selvsagt er dette vanskelig etter 30 år med interne og eksterne konflikter. Veien mot forsoning er lang. Mistenksomheten råder på tvers av politiske og etniske skillelinjer. Samtidig vet vi at naboland som Pakistan og Iran har klare interesser knyttet til en fredsløsning. Det gjør det ekstra vanskelig å oppnå varig fred.

Vi hører fra tid til annen om ulike forsoningsinitiativ. Det er opplagt at flere ønsker å tilrettelegge for en slik prosess. Men det har vist seg vanskelig å lykkes. Vi så det senest i forbindelse med etableringen av et Taliban-kontor i Doha i Qatar. Kontoret er ennå ikke åpnet, og det er uvisst om – og når – det skjer.

Norges erfaringer fra freds- og forsoningsprosesser i andre konfliktområder har vist oss at slike ting tar tid. I Afghanistan må det skje gjennom en inkluderende prosess med deltakelse også av afghanske kvinner og sivilsamfunnet.

Norge har tett kontakt med det afghanske kvinnenettverket, og vi har sammen lansert et samarbeid for å styrke kvinnenes plass i fredsprosessen. Kvinnene må få en plass ved bordet og bli hørt. Norge har også vært en aktiv pådriver for å iverksette FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 fra 2000 om kvinner, fred og sikkerhet. Dessuten var det Norge som tok initiativet til en egen høyrepresentant i Nato for resolusjon 1325, som ble hilst velkommen og vedtatt på Nato-toppmøtet i Chicago. Et styrket Nato-engasjement på dette feltet er gledelig.

Tilsvarende viderefører vi vårt arbeid med å støtte Afghanistans ønske om å knytte nabolandene sammen i et tettere regionalt samarbeid. Skal Afghanistan være stabilt, må også regionen være stabil. Derfor er det av stor betydning at Afghanistan og nabolandene styrker det politiske og praktiske samarbeidet seg imellom. Og det er viktig at den pakistanske regjering lykkes med å bekjempe ekstremismen innenfor sine egne grenser.

Mot denne bakgrunnen er det gledelig at vi ser spirene til et styrket samarbeid på flere områder. Landene i den såkalte Istanbul-prosessen vil møtes i Kabul 14. juni i år for å bli enige om et arbeidsprogram for den videre utviklingen av samarbeidet. Norge, som en av støttespillerne for denne prosessen, vil her spille en aktiv rolle.

Afghanistan gjennomgår altså flere store endringsprosesser som løper parallelt og innenfor en krevende kontekst. Den politiske situasjonen er skjør. Lokale myndigheter er svakt utviklet. President Karzai makter å holde politisk kontroll, men hans posisjon og tillit i befolkningen er svekket i løpet av hans regjeringstid.

I 2014 skal det avholdes presidentvalg. I et bilateralt møte statsministeren hadde med president Karzai i Chicago, var presidenten klar på at det vil bli iverksatt nødvendige reformer, slik at valget i 2014 blir mer åpent og fritt enn de foregående. Det er positivt. Vi forventer også at overføring av politisk makt vil skje på fredelig vis i 2014. Men vi må se i øynene at forutsetningen for et vellykket valg er en bedret sikkerhetssituasjon. Det kan bare oppnås gjennom politisk fremgang og en nasjonal forsoningsprosess.

I sum er det ingen tvil om at utfordringene i Afghanistan er store. Det vil fortsatt ta tid å stabilisere landet og sikre en bærekraftig utvikling. Vi er inne i en fase nå der ansvaret for styre og sikkerhet overføres til afghanske myndigheter.

Det er enkelt å vise til alle de vansker og utfordringer som kan føre til at utviklingen av Afghanistan ikke lykkes. Jeg velger likevel å være optimist – på lang sikt. Under reiser til Afghanistan har jeg alltid møtt engasjerte afghanere, som ønsker å bidra, og som har sterk tro på at fred og utvikling er mulig. Engasjementet er stort hos afghanske kvinner som ønsker å ta del i politiske prosesser.

Så ønsker jeg til sist å takke for innsatsen til de mange tusen norske menn og kvinner som har tjenestegjort i Afghanistan gjennom de siste ti årene, og til dem som tjenestegjør der i dag. Og jeg synes det er på sin plass her igjen med respekt å minnes våre soldater som har falt i Afghanistan: Siri Skare, Andreas Eldjarn, Simen Tokle, Trond André Bolle, Christian Lian, Claes Joachim Olsson, Trond Petter Kolset, Kristoffer Sørli Jørgensen, Tor Arne Lau-Henriksen og Tommy Rødningsby.

Vi må gi oppfølgning til de soldater som er blitt fysisk eller psykisk skadet under tjenestegjøring i Afghanistan i disse årene. Alle norske kvinner og menn som har ytt en innsats, har vært avgjørende for at Afghanistan – et medlem av verdenssamfunnet – skal få en ny fremtid.

 

***

Debatt om redegjørelsen holdes i Stortinget 5. juni 2012.