Sør-Afrikas tragedie

Sør-Afrika er landet som mer enn noe annet viser hvor viktig det er med rettferdig fordeling av makt og penger.

Å stå på blant hvite trekors på slettene i Marikana er rystende. Her ble 34 streikende arbeidere drept av politiet. Blant sør-afrikanere framkaller tragedien minner om volden under apartheid og massakren i Sharpeville, Soweto i 1960.

Sør-Afrika er et demokratisk mellominntektsland, men knapt noen steder i verden er forskjellen på fattig og rik så enorm. Selv om politisk apartheid ble avviklet i 1994, opplever den store, fattige majoriteten av sør-afrikanere fremdeles det som kan kalles «økonomisk apartheid».

Chris Molebatse bor i Marikana. Her viser han utviklingsminister Heikki Eidsvoll Holmås hvor 34 gruvearbeidere ble drept i sammenstøt med politiet. (Foto: Svein Bæra, UD)

Gruvearbeiderne krevde bedre lønn og bedre boforhold enn de elendige skurene mange bor i. Det var dette streiken gjaldt. Nå har arbeiderne gått tilbake til arbeidet, men kravene om mer rettferdig fordeling er på ingen måte over. Dette gjelder ikke bare gruvearbeiderne, men også de som betales enda dårligere, som landarbeidere.

ANC var heltene som kastet apartheid på historiens skraphaug. Nå er det store skillet mellom fattig og rik, for dårlige offentlige skoler og mangel på jobber ANC-regjeringens aller største utfordringer. Gruvetragedien forsterket debatten om forholdet mellom arbeidere og arbeidsgivere, fagforeningenes rolle og myndighetenes ansvar. Debatten er livsviktig – bokstavelig talt.

Sør-Afrika er dessverre ikke enestående. Også andre middels rike land har millioner av lutfattige innbyggere som ikke får ta del i fremgangen. Før bodde de fattige i fattige land. I dag bor syv av ti lutfattige mennesker i middels rike land som India, Brasil og Sør-Afrika.

Det viser at rettferdig fordeling trengs samtidig med økonomisk vekst. Kommer veksten alene først, er risikoen stor for at det dannes rike eliter som vil motsette seg å dele penger og makt senere.

Norge kan ikke påtvinge rettferdig fordeling i Sør-Afrika eller andre land, men vi kan sette det øverst på dagsorden under politiske samtaler og i samarbeid. Vi kan dele erfaringer fra naturressursforvaltning, oppbygging av omfordelende skattesystemer og verdien av sosial dialog. Vi kan dessuten prioritere land og programmer som fremmer rettferdig fordeling i bistandsbudsjettet, slik som vi gjør gjennom programmet Skatt for utvikling. Og vi kan stå i front i arbeidet mot skatteparadiser, fordi det frarøver fellesskapet inntekter.

Rettferdig fordeling oppnås gjennom anstendige lønninger og arbeidsvilkår og et omfordelende skattesystem som sikrer gode velferdssystemer for alle.

Rettferdig fordeling er ingen norsk idé. Det er et krav fra flere hundre millioner fattige som har rikdom tett på. Det er en daglig kamp for et mer rettferdig samfunn.