Åpning av Ibsen-festivalen 2012

Sjekkes mot fremføringen

 

Deres kongelige høyhet, teatersjef, kjære Ibsen-venner,

Vi har nettopp sett at man har gått på line med Henrik Ibsen, i sommer har vi alle gått på vannet, og selv har jeg nettopp gått på Ibsen – på utvalgte Ibsen-sitater på fortauet ned Henrik Ibsens gate.

Uten Henrik Ibsen ville rike Norge ha vært et fattig land, et lite land. Uten Ibsens storhet og verdenskjente skuespill – allmenngyldige, aktuelle, nytolkede – hadde vi dessuten vært et mindre kjent land, her i nord. Kanskje er det å ta litt hardt i. Men jeg våger den påstand at navnet «Ibsen» er en mer kjent «merkevare» – om man kan bruke det uttrykket – enn «Norge», og at mange kulturinteresserte verden over har funnet veien til Norge, ja - til og med funnet inngangen til norsk språk – via Hedda, Nora, pastor Manders, Brand, Peer Gynt eller doktor Stockman.

Møtet med Ibsens univers er blitt referansepunkter for et internasjonalt publikums forhold til moderne teater – og til Norge – og det er utrolig å tenke på. For Ibsen var jo ikke spesielt glad i Norge og nordmenn, for å si det sånn. Han «flyktet» til «Syden» 140 år før det ble moderne, og han bodde tre ganger så lenge i utlandet som en gjennomsnitts norsk Premier League – spiller.

Og selv har jeg «bodd» lenger i Victoria Terrasse enn Ibsen, riktignok i det motsatte hjørnet av bygningene. Om Ibsens ånd fortsatt svever i kontorkorridorene der oppe – og preger utenrikspolitikken – er ikke godt å si, men jeg har ofte tenkt på at det ideelle for et land kunne kanskje være å utforme en utenrikspolitikk et sted midt mellom Brand og Peer Gynt; en passende miks: en god porsjon idealisme, standhaftighet og kompromissløshet, og en god porsjon eventyrlyst, manøvreringsevne og et kontaktnett i Midtøsten og Nord-Afrika, som hos Peer Gynt.

Helt sikkert er det i alle fall – for å ta kveldens stykke, «En folkefiende» – at i utenrikspolitikkens verden er den sterkeste ikke den som står alene.

Ibsen-venner,

Det er i år 20 år siden Nationaltheatrets Ibsen-festival ble arrangert for første gang. Teatersjef Hanne Tømta sa i et intervju – med rette – at festivalen allerede er blitt et flaggskip for Nationaltheatret. Hun kunne også ha sagt et flaggskip for norsk teater generelt – og i alle fall et stolt skip i den konvoien som utgjør norsk kulturlivs kontaktflater med utlandet. Og teater er som kjent et internasjonalt kulturuttrykk; en kunstform som forener land og folk, som bygger bruer på tvers av landegrenser.

For seks år siden, i 2006, markerte vi at det var 100 år siden Ibsen gikk bort – vi har en tendens i Norge til å markere «dødsår», hvorfor? – men nå er det jo i høyeste grad et «Ibsen-år» hvert år, synes jeg – og 2006 viste ekstra tydelig at de spørsmål Ibsen tok opp er fortsatt aktuelle, og universelle. År etter år kan vi oppdage eller gjenoppdage Ibsen, oppe på høyfjellets scene, i et steinbrudd ved Grimstad, her i Oslo, eller i Frankrike, India, Kina eller USA.

Med temaer som ærlighet, integritet, kjønnsroller, omsorgssvikt – og ikke minst: spørsmål omkring økonomi, penger. Og det får meg til å tenke: i dag er store deler av Europa inne i den alvorligste økonomiske krisen på mange tiår, og hvem andre enn Ibsen hadde selv kjent dette på kroppen, konsekvensene for egen familie, for samfunnet, og dikteren beskrev i drama eller drama hvordan pengemangel, spekulasjoner, konkurser og tyngende gjeld førte personer og relasjoner, slektskap og vennskap, ut i fortvilelse, fortielse og fall.

Årets Ibsen-festival følger akkurat denne direkte og uredde linjen i Ibsens verker: i konfrontasjonen med de ubehagelige sannheter. «Enkeltmenneskets ansvar for sin egen omgang med sannheten» er hovedtema for åpningsforestillingen «En folkefiende i Oslo». Gruppen Rimini Protokoll, med røtter i tysk og sentral-europeisk teater, inviterer til et spennende eksperiment. En nytolkning av «En Folkefiende», med deltakelse av et tverrsnitt av Oslos befolkning. Selv kjenner jeg noen av dem som skal delta, de er spente og vi er spente. En åpning i tråd med Nationaltheatrets dristige målsettinger. I Ibsen-festivalens ånd. Jeg har derfor den gleden å ønske dere alle en forfriskende og utfordrende teaterkveld og kan herved erklære Ibsen-festivalen 2012 for åpnet.