Arabisk 8. mars

Det går en fellesnevner gjennom hele den arabiske regionen; et folkelig engasjement nedenfra mot autoritære styresett, mot dårlige levekår og for demokrati og menneskerettigheter. I tillegg har hvert land sin egen dramatiske historie, fra borgerkrigene i Libya og Syria til videreutviklingen av demokratiet i Marokko, den myke overgangen i Tunisia, status quo i Algerie og den urovekkende usikkerheten i Egypt. 

Noe annet er felles, og det er inntrykket av at kvinners formelle posisjoner og rettigheter er utsatt. Ingen av kvinnene fra Tahrir-plassen sitter i det nyvalgte egyptiske parlamentet. Lovgivning som sikret kvinner representativitet og rettigheter, gjennomført av autoritære ledere som Mubarak, Gaddafi og Ben Ali, reverseres nå av ledere og partier valgt av folket. 

Blant aktivistene som drev endringene igjennom var det menn så vel som kvinner. Dette var også kvinnenes revolusjon. Men nær sagt alle de som har, eller er på vei inn i formelle maktposisjoner i dag, er menn. På min rundreise i regionen i forrige uke møtte jeg frustrasjon blant noen kvinner, og jeg har lest om uroen fra flere andre.  

Men jeg møtte også en sterk tro på at demokratiet ville levere bedre løsninger fordi dette var folkets valg, en stolthet også blant kvinner. Som én sa det: «Husk, dette var ikke bare menns første møte med et fritt valg, det var også kvinners.» Hvordan skal vi forholde oss til dette? Først må vi være tydelige på det grunnleggende; at de universelle menneskerettighetene gjelder alle og er ment som beskyttelse for individet, kvinne som mann, blant annet mot den type overgrep de autoritære regimene bedrev. 

Så må vi jobbe målrettet for å knytte kontakter til det nye flertallet. Min erfaring er at de har døra på vidt gap. Ja, mer enn det; de ønsker intenst møte med erfaringer fra moderne styresett, moderne velferdspolitikk og demokrati i praksis. Og de ser blant annet mot Norge. Det muslimske brorskap i Egypt ser på den nordiske samfunnsmodellen som en inspirasjonskilde. De kommer med sikkerhet ikke til å kopiere oss, men vi kan dele noen viktige erfaringer. 

Noe som vil stå sentralt i vårt arbeid mot det nye Egypt i tida framover, er at økonomisk utvikling er viktigere enn nesten alt annet i den arabiske verden i dag. Det haster med framskritt før ny misnøye bryter ut. Vi kan vise til og dokumentere den økonomiske betydningen av kvinners yrkesdeltakelse og likestilling i Norge. Vi kan vise hvordan fordeling og velferdspolitikk også bidrar til vekst. Det lønner seg at kvinner har god helse, utdanning, jobber, og at samfunnet legger til rette for dette. Dette er også spørsmål den nye egyptiske venstresiden er opptatt av.

Demokrati sikrer ikke uten videre likestilling. Demokratiske vedtak kan i prinsippet sette likestillingen tilbake. Fra Norges historie vet vi at demokrati aldri var ensbetydende med å bedre kvinners rettigheter. Men vi vet også at demokratiets mange institusjoner var avgjørende for å kjempe dem fram. Jeg velger å tro, under betydelig tvil, at dette vil bli veien også i den arabiske verden. Jeg er derimot ikke et øyeblikk i tvil om at kampen for likestilling vil bli knallhard innenfor en kulturell ramme der både religion og patriarkalske tradisjoner varsler tunge motkrefter.

Samtidig tror jeg demokrati er en forutsetning for framskritt. Reformene som ble gjennomført av autoritære ledere kan ha virket mot sin hensikt nettopp fordi de manglet legitimitet og forankring i det brede flertall. For kvinnesaksforkjemperne i Egypt er oppgaven nå å arbeide mot de sterke kreftene som ønsker å reversere lover knyttet til blant annet kvinners rett til skilsmisse. Vi må håpe at demokratiet kan styrke en modererende kraft som også fremmer likestilling.

I Kairo møtte jeg den kvinnelige professoren Heba Raouf, tydelig forankret i det nye islamistiske flertallet. Hun fortalte om hvordan ekstremister nå blir utfordret i ulike mediekanaler hver eneste dag om blant annet sitt syn på kvinner og likestilling. «Åpenhet får undertrykkingen fram, så kan vi gjøre noe med den», sier hun. Men for Raouf vil kvinners rettigheter ivaretas om den i langt sterkere grad respekterer det hun kaller Egypts kulturelle og religiøse identitet. For oss blir det viktig å forstå dette - samtidig som vi vektlegger våre verdier om åpenhet og pluralitet.

På årets 8. mars bør vi minne hverandre på at reformkreftene vil trenge vår solidaritet. Vi kan ikke påtvinge andre våre løsninger. Men vi kan gjøre dem tilgjengelige. Norske partier, organisasjoner og kvinnenettverk kan kjenne sin besøkelsestid og knytte kontakter, for utveksling av erfaringer og framtidshåp begge veier.