Om ratifikasjon av tilleggsprotokoll til FNs barnekonvensjon

Vedrørende sak: Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om representantforslag fra stortingsrepresentantene Karin S. Woldseth, Ine M. Eriksen Søreide, Hans Olav Syversen og Borghild Tenden om ratifikasjon av tilleggsprotokoll til FNs barnekonvensjon (Innst. 75 S (2012-2013), jf. Dokument 8:149 S (2011-2012)).

Innlegg ved utenriksminister Espen Barth Eide:

Jeg vil i likhet med de forutgående talerne berømme komiteen for en enstemmig innstilling, og jeg vil gi uttrykk for at jeg deler både komiteens ønske og intensjon – og utålmodighet – om at denne saken nå må bevege seg videre.

Jeg vil begynne med å slå fast, som flere har sagt, at barns rettigheter er sterkere i Norge enn i de fleste land. Norge er fortsatt et av de få land i verden som har inkorporert Barnekonvensjonen i nasjonal lovgivning med rang foran annen lovgivning. Barnekonvensjonen er med andre ord norsk lov, og brudd på denne kan dømmes på vanlig måte i norske domstoler. I Sverige, som det vises til i innstillingen, skal man nå vurdere om man skal inkorporere både Barnekonvensjonen og eventuelt tilleggsprotokollen i svensk lov, mens det første altså som sagt allerede har skjedd i Norge. Jeg er glad for at Norge er tidlig ute i så måte.

Regjeringen prioriterer arbeidet for barns rettigheter høyt også internasjonalt. For eksempel er Norge det landet som oftest tar opp barns rettigheter under landgjennomgangen i FNs menneskerettighetsråd. Vi støtter også en rekke målrettede tiltak for barns rettigheter, bl.a. gir Norge både økonomisk og politisk støtte til FNs generalsekretærs spesialrepresentant for barn og væpnet konflikt, som spiller en nøkkelrolle i arbeidet med frigivelse av barnesoldater verden over. Og det er en rekke andre eksempler.

Derfor må jeg minne om at det vi snakker om nå, verken er om Barnekonvensjonen skal gjelde i Norge – det gjør den – eller om vi arbeider for å fremme barns rettigheter internasjonalt – det gjør vi. Det vi snakker om nå, er om vi skal slutte oss til en tilleggsprotokoll som gir individuell klageadgang til en internasjonal, politisk oppnevnt komité som på den måten i praksis vil være uavhengig av både norske folkevalgte og norske domstoler. Dette er et spørsmål som går langt utover om vi synes at barn skal ha et sterkt rettsvern i Norge, eller ikke.

Tilleggsprotokollen er helt ny og har ikke trådt i kraft. Til nå har bare to stater ratifisert protokollen. Det er Gabon og Thailand, mens 35 stater har undertegnet. Det kreves ti parter før den trer i kraft. Det er altså ikke noe unaturlig med at regjeringen ennå ikke har tatt endelig stilling til om Norge bør slutte seg til protokollen.

Det er helt rimelig, som komiteen enstemmig foreslår, at det foretas en konsekvensgjennomgang før en slik beslutning fattes. I kjølvannet av en slik gjennomgang vil regjeringen vurdere den videre behandlingen av spørsmålet om tilslutning til protokollen og legge saken fram for Stortinget.

Da har jeg lyst til å understreke at jeg er glad for at komiteen ønsker at man skal gjennomgå både fordeler og ulemper, eller som representanten Gitmark sa: «både de positive og de negative sidene». Jeg merker meg at representanten Skei Grande mener at vi kun skal utrede fordelene. Det fremstår for meg som en noe særegen utredning, som da i prinsippet bare skal utrede fordeler. Da kunne man egentlig like godt la være å be om en utredning, for det er jo gjerne å avveie argumenter mot hverandre som inngår i en utredning.

Vi vil konsultere det norske sivilsamfunnet underveis i prosessen og sette av tid til det.

Mange av de problemstillingene som har vært gjenstand for utredning og høring i forbindelse med tilleggsprotokollen til FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, er relevante også i forhold til barneprotokollen. Det må likevel foretas en selvstendig og konkret vurdering av konsekvensene ved eventuell tilslutning til barneprotokollen. Utredningen vil kaste lys over nøyaktig hvor likhetene og forskjellene er.

Og igjen, til representanten Skei Grande, det er altså ikke helt riktig at vi har en annen standard for barn enn for voksne, for i denne konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som jo i stor grad angår voksne, har man en tilsvarende viktig konstitusjonell problemstilling. Jeg mener at en representant for et liberalt parti som er opptatt av forholdet mellom utøvende, dømmende og lovgivende makt, også bør interesse seg for de konstitusjonelle sidene ved dette.

Vi står oss med andre ord godt på å ta en grundig debatt om virkningene av å tilslutte oss internasjonale klageordninger i sin alminnelighet og spesielt om hvordan dette vil påvirke maktforholdet mellom norske folkevalgte, norske domstoler og internasjonale ekspertorganer.

Jeg vil konkludere med å si igjen at jeg er glad for at komiteen er enstemmig. Regjeringen kommer klart til å følge opp det vi blir bedt om av komiteen, og jeg deler som sagt både komiteens intensjon og utålmodighet i denne saken, og håper at dette bidrar til en positiv fremgang i saken.

 ***

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trine Skei Grande (V):

Jeg kunne vel ha tegnet meg til seks replikker, også, hvis det hadde vært anledning til det. De konstitusjonelle betraktningene som utenriksministeren gjorde, må jeg innrømme at jeg forstår veldig lite av. De voksnes klagerett har vi ratifisert. Vi har ratifisert klagerett for mange internasjonale konvensjoner, sjøl om vi ser masse problemer knyttet til at barn skal få det. Hvis man overholder Barnekonvensjonen – hvis vi i Norge er så dyktige at vi alltid overholder Barnekonvensjonen – hva er problemet?

Utenriksminister Espen Barth Eide:

Dette er jo et spørsmål som denne utredningen skal vurdere. Det argumentet som fremholdes av dem som mener at det er et problem, er at en del av konvensjonens regler er skjønnspregede og kan implementeres på ulik måte i ulike land. Det er ingen tvil om at rettighetene gjelder, men hvordan de ulike rettighetene, som jo ikke alltid er veldig konkrete, skal implementeres, kan variere fra kommune til kommune, fra fylke til fylke og fra land til land. Bekymringen de har, de som sier at dette bør utredes, går jo nettopp på hvilke konsekvenser det har for det rommet folkevalgte har for å fatte tilpassede beslutninger, og det rommet norske domstoler har for å dømme om det er brudd på regler som gjelder fullt ut i Norge, eller ikke.

Trine Skei Grande (V):

Jeg ville gjerne ha møtte disse «de» som utenriksministeren snakker om, for de er ikke mye i den offentlige debatt. Jeg skulle gjerne ha røyka dem ut og sittet ved et bord og snakket med dem. Men jeg har lyst til å snakke om de andre som også utenriksministeren må snakke med når han skal diskutere menneskerettigheter, og da vil jeg spørre: Har det aldri noen gang skjedd når utenriksministeren har tatt opp barnerettigheter, menneskerettigheter, med regimer som praktiserer dette på måter som vi er veldig uenig i, at han har møtt noe ved norske regler, norsk praktisering, som kan svekke argumentasjonen når han slår i bordet?

Utenriksminister Espen Barth Eide:

Vi har vært svært opptatt av at man skal få fremgang i den såkalte UPR – Universal Periodic Review – som vi gjør i Menneskerettighetsrådet. Der har vi lagt fram en rekke forhold i Norge som vi mener fortjener gjennomgang, og da har de vært diskutert omfattende. Det har vi gjort fordi vi mener at vi skal gå i front i forhold til å være åpne. Det er en rekke land, inkludert land som åpenbart har en betydelig lavere menneskerettighetsstandard enn Norge, som da tar tak i de tingene vi selv legger fram, og bruker dem i denne type diskusjon. For min del har jeg ikke møtt dette argumentet knyttet til manglende ratifisering av tilleggsprotokollen, men jeg har ikke full oversikt over om noen andre representanter for Utenriksdepartementet på noe tidspunkt har opplevd det. Jeg har ikke opplevd det.

Dagfinn Høybråten (KrF):

Utenriksministeren ga uttrykk for utålmodighet i saken, og det er et tegn på at han har tatt inn over seg den utålmodighet som ligger bak representantforslaget og innstillingen fra komiteen. Det gjør det naturlig for meg å stille følgende oppfølgingsspørsmål: Hva slags fremdrift ser utenriksministeren for seg når det gjelder det utredningsarbeidet som skal gjøres, og når kan Stortinget forvente å få seg en sak forelagt?

Utenriksminister Espen Barth Eide:

Jeg kan opplyse til representanten Høybråten at jeg for min del har vært utålmodig lenge. Derfor kan jeg si at jeg allerede før jeg så innstillingen, delte den utålmodigheten som jeg nå ga uttrykk for. Jeg mener at dette er et spørsmål som må få en avklaring, for det at vi ikke har et svar på dette, er ikke en situasjon vi kan leve med i det lange løp. Så er jeg åpen for at det er to mulige svar, nemlig enten at vi tilslutter oss protokollen, eller at vi ikke gjør det. Men det er jo det som skal utredes. Det helt konkrete svaret på spørsmålet fra representanten Høybråten om framdriften, er at vi vil sette i gang utredningen umiddelbart, og vi vil gjennomføre det i løpet av vårsesjonen. Så vil vi, mens det fortsatt er vårsesjon, legge fram for eller informere Stortinget om hvor vi står, og hvordan den utredningen har gått, og så vil vi komme tilbake med en sak til Stortinget på egnet måte når tiden er inne for det.

Dagfinn Høybråten (KrF):

Jeg er glad for at utenriksministeren så tydelig bekrefter sin egen utålmodighet, og at den ikke er nyvunnet. Det jeg vil be om, er at utenriksministeren bekrefter at Stortinget får forholde seg til denne saken i dette storting, altså i løpet av inneværende stortingsperiode.

Utenriksminister Espen Barth Eide:

Jeg kan bekrefte at jeg vil gjøre nøyaktig det som står i oppfordringen fra komiteen, som er at utredningen skal skje i vårsesjonen, og at Stortinget vil bli kjent med utfallet av utredningen. Hvorvidt vi i tillegg er i stand til å fremme en konkret sak, vil være en konsekvens av hvordan utredningen lander.

 ***

Utenriksminister Espen Barth Eide (innlegg til slutt):

Jeg konstaterer at absolutt alle i denne salen uttrykker glede over at Barnekonvensjonen er inkorporert i norsk rett, og er enige om at Barnekonvensjonen gjelder fullt ut. Det er ikke et spørsmål om den skal gjelde mer eller mindre; den gjelder fullt ut i Norge. Man kan også bruke det norske rettssystemet for å finne ut om det foregår brudd. Jeg har ikke sagt at Barnekonvensjonen er uklar; jeg har sagt at en del av de prinsippene som settes opp, har et skjønnsmessig preg. Det kan være helt praktiske ting, som hva det egentlig betyr å tilrettelegge f.eks. for et funksjonshemmet barn i en bestemt, konkret situasjon med hensyn til skolegang osv. Det kan det være ulike svar på. Poenget er at man ved å gå inn for en individuell klageadgang til et internasjonalt ekspertorgan får en ny rettstilstand, hvor man i tillegg til det vanlige norske rettsvesenet og eventuelt i menneskerettighetsdomstoler som står over det, slik som den europeiske, har et ekspertorgan på siden.

Jeg sier ikke at vi skal si nei. Tvert imot kan det veldig godt være at konklusjonen på dette er at vi skal si ja, men jeg synes ikke det er urimelig at en enstemmig komité går inn for at disse sidene skal utredes.

Jeg gjentar igjen at det er ikke en forskjell på voksne og barn. For mange av de samme problemstillingene har vi i tilknytning til den såkalte ØSK-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og det dreier seg om synet på individuell klageadgang til internasjonale komiteer – mer enn i hvilken grad man ønsker å oppfylle barns rettigheter eller ikke.

Men jeg konkluderer med det jeg begynte med. Jeg er glad for den store enigheten. Jeg er glad for at vi nå får satt i gang et viktig arbeid. Jeg er enig i at dette er spørsmål som må avklares i Norge, slik at vi har et godt svar, og jeg vil gjøre mitt til at det arbeidet skjer så raskt og effektivt som mulig, og at alle berørte parter blir konsultert på en god og effektiv måte.

 ***

For alle øvrige innlegg: http://www.stortinget.no/