Lite bistandskos

Kos er en særnorsk ting, raljerer Nina Witoszek i Dagsavisen (4/1). Ja vel? Mitt inntrykk fra reiser til mange deler av verden er heller at ønsket om å hygge seg deles av de fleste. 

Men det er nok lettere å kose seg hvis du vet hva du skal spise i morgen, og er trygg på at ungene dine får en utdanning og ikke dør tidlig. Derfor koser vi oss kanskje mer i Norge enn i Somalia? 

Mangel på strøm er et av de største hindrene for utvikling i fattige land. Norge har tatt initiativ til en stor satsing for å skaffe mer energi til fattige, samtidig som vi tar hensyn til klimaet. Kanskje er det viktigere å spørre om vi kan gjøre mer for å skaffe alle mennesker elektrisitet enn om vi koser oss for mye over stearinlysene? 

Nina Witoszek langer ut mot de fleste i sin kronikk; forskere, medier og departementer. Hun mener regjeringsansatte og politikere ikke tar seg tid til å lese forskning. Dette er en meningsløs undervurdering av vårt dyktige embetsverk, som hun åpenbart ikke kjenner. 

I all beskjedenhet stiller nok også både Jonas Gahr Støre og jeg i flere debatter og samtaler med forskere enn de fleste politikere i verden. I media. På universiteter og høyskoler. 

Når vi av og til sier nei, hender det at årsaken er at vi ikke synes rapporter er av tilstrekkelig kvalitet. Forskning er ekstremt viktig som grunnlag for politikk. Men like lite som all politikk er god, holder all forskning mål. 

Utvikling og bistand handler om alt annet enn kos. I denne bransjen er hverdagen preget av kamp. Kamp mot fattigdom, urettferdighet, maktmisbruk, korrupsjon, livsfarlige sykdommer, klimaendringer og mye mer. Det krever seriøst og alvorlig arbeid å ta disse kampene. 

Witoszek har rett og slett ikke fulgt med på de store endringene den rødgrønne regjeringen har gjort i norsk utviklingspolitikk - fra veldedighet til kamp og politikk. 

Witoszek trekker fram saken der bistandspenger ble misbrukt i Tanzania som eksempel på manglende oppfølging og oppmerksomhet - «like viktig som fjorårets snø». Sannheten er stikk motsatt. 

Saken har fått stor oppmerksomhet både i Norge og Tanzania. Penger er blitt tilbakebetalt, og saken har ført til flere konkrete tiltak som styrker kampen mot korrupsjon og annet pengemisbruk. Norge har verdens strengeste tiltak mot korrupsjon. Men en seriøs forsker som Witoszek kan ikke gjenta løse avispåstander i forskningens navn. Da blir forskeren synser. 

Det finnes få enkle løsninger i arbeidet med utvikling og fred. Bare langvarig innsats og godt samarbeid mellom verdens land fører fram til synlige resultater. Utviklingslandenes egen politikk er viktigst. 

Selvsagt trenger vi dyktige forskere, norske og internasjonale. De hjelper oss å forstå verden.

De hjelper oss å få fram politikk som virker.