Vi som redder verden bit for bit

Det er ikke ofte norsk bistand blir beskyldt for bevisst å undertrykke andre folks rettigheter. Retorikkforskeren Kristian Bjørkdahl klarer på forunderlig vis å lese regjeringens stortingsmelding Mot en grønnere utvikling slik i Dagbladet 20. april. Det er å snu tingene på hodet. Meldingen slår nettopp fast at vi vil sikre utviklingslandenes rett til økonomisk vekst og velferdsutvikling slik vi har hatt i vestlige land. 

Denne stortingsmeldingen handler om hvordan vi bruker 27 milliarder bistandskroner. Det dreier seg om hvordan vi kan bidra til å bekjempe fattigdom uten å ødelegge naturgrunnlaget samtidig. 

Meldingens hovedbudskap er at klimaendringene vil ramme alle, og de fattige landene aller hardest. Det er dyrere å velge klimavennlige løsninger, som vind- eller vannkraft framfor kullkraft. Dersom landene ønsker klimavennlige løsninger, må vi i de rikere landene være villige til å betale hele eller deler av mellomlegget. 

Vil Solheims to etterfølgere følge denne retorikken, spør Bjørkdahl. Vi kan forsikre at politikken ligger fast.

Det er ikke slik at vår bistand skal hindre fattige land i å bruke sine naturressurser. Skogsatsingen handler heller ikke om å lage gjerder rundt skogen. Tvert imot, et hovedmål i norsk bistand er å bidra til at naturressurser blir brukt og forvaltet på måter som gir varig økonomisk og sosial utvikling, med medvirkning av folk som bor der. Dette er kjernen i blant annet skogprosjektet, i satsingen på ren energi og i olje for utviklingsprogrammet. 

Der hvor våre to fagfelt krysser hverandre, kommer vi til å være like enige oss imellom, som Erik Solheim var med seg selv. Og i bunnen for dette arbeidet ligger stortingsmeldingen som et enstemmig storting har sluttet seg til. Det er sikkert riktig at alt henger sammen med alt. 

Men noen ganger må man løse verdens problemer bit for bit.