Innledning på Buskerud Arbeiderpartis årsmøte

Sjekkes mot fremføringen 

(Fremveksten av arbeiderbevegelsen i Buskerud)

Kjære årsmøte,

Tusen takk for invitasjonen! Det er veldig hyggelig å komme hit til Buskerud og Kongsberg. Buskerud er et fylke som har vært helt sentral i fremveksten og oppbyggingen av arbeiderbevegelsen i Norge. I 1848 stiftet Marcus Thrane den første arbeiderforeningen i Norge - Drammen Arbeiderforening.  Etter tre måneder var medlemstallet i Drammen 550 medlemmer, og etter kort tid var det dannet 273 arbeiderforeninger med over 20.000 medlemmer over hele Norge. Thranebevegelsen var den første organiserte politiske bevegelsen i Norge, og ved siden av allmenn stemmerett kjempet de for at skolen måtte bli lik for alle og økonomisk utjevning. Og dette er jo verdier som fortsatt er helt sentrale i Arbeiderpartiet. I tillegg ble jo AUF stiftet i Drammen i 1903 – så Buskerud er virkelig arbeiderbevegelsens vugge i Norge.  

(Utøya)

Så må jeg begynne med å si at det er fint å se Lola mammaen til Dope (15) her. Sissi (14) og Dope to så unge mennesker som brutalt ble revet bort fra oss. Jeg håper det hjelper deg i sorgen Lola å være her sammen med oss, at det å jobbe politisk gir en mening i hverdagen. Og at det gir en mening å videreføre Dope og Sissi sitt engasjement.

På Utøya skjedde det verst tenkelige, og det er fortsatt ufattelig. Jeg vil minne alle sammen på at personer som opplever å miste sitt aller kjæreste har behov for støtte og omsorg i lang tid fremover. Jeg håper derfor at medmenneskeligheten vil vare og at vi alle er rause med støtte og omsorg.

Buskerud og Hole kommune ble åsted for terroren, der også Monica døde og Marte ble hardt skadet. Buskerud Arbeiderparti ble rammet hardt, og det har vært en vanskelig tid for alle. Laila og Bjørn Tore som har gått gjennom redsel, frustrasjon, glede og forventinger. Og Marte som har kjempet, og bitt tennene sammen og gitt oss alle et innblikk i smerten og sorgen, men også optimismen og engasjementet.

Og til tross for alt dette som skjedde så har vi et sterkt AUF, med mange nye og engasjerte medlemmer. Et AUF som har vært gjennom en ubeskrivelig tid, og rettsaken vil fortsatt sette oss på prøve. Men den klokheten, varmen, pågangsmotet og engasjementet jeg møter i AUF imponerer meg stort. Det lover godt for fremtiden.

(Valgkampen)

Jeg var her i valgkampen og så hvordan dere jobba dag og natt. I en vanskelig tid, brettet alle opp ermene og sto på for vinne valget.

Og Buskerud Arbeiderparti klarte å få en fremgang, og gjøre det beste valget siden 1987. Det er imponerende. Men dessverre er det slik i politikken, at man kan vinne valget men tape makta. Og samme situasjon så vi dessverre i flere andre kommuner. Men vi skal feire våre seire, og spesielt gledelig var det at Bent Inge vant tilbake Nedre Eiker etter fire år med Høyre-styre. Nå skal vi fortsette å styre Nedre Eiker i 100 nye år.

Og så er det jo ekstra gøy å være her i Kongsberg nå etter kommunevalget. For Vidar har gjort akkurat det vi har planer om å gjøre. Vi må derfor lære av deg. Du har blitt gjenvalgt i tre valg – og det er akkurat det dagens regjering har planer om. Kongsberg har vist at det er mulig – vi skal vise at det er mulig nasjonalt.

Og det engasjementet vi så i valgkampen må vi holde ved like – vi må holde engasjementet og troen oppe fram til valget i 2013. For valget i 2013 vil bli et viktig valg. Meningsmålingene er gode, og det lover godt med tanke på valget. Det er fult mulig å få flertall for det rødgrønne alternativet.

(Rødgrønne resultater)

For etter seks år i regjering har vi mange gode resultater å vise til.

• Tidligere kunne folk vente i årevis på en plass til barna sine i barnehagen.
  Fikk de en, kunne de risikere å måtte betale 4-5.000 kroner i måneden per barn
• Nå har vi innført en lovfestet rett og en maksimalpris.
  Utrolig viktig for titusener av småbarnsfamilier.
• Helse-Norge har aldri behandlet flere pasienter.
• Aldri før har norsk kultur fått et løft som under denne regjeringen.
• Aldri har det vært satset mer på forskning og på samferdsel.
• Og vi har fått på plass en pensjonsreform som sikrer fellesskapet i generasjoner.

Men aller viktigst:

Vi har klart oss gjennom finanskrise og urolige tider ute. I andre land har arbeidsledigheten bitt seg fast. Men ikke her i Norge. Vår største seier i dag er at vi har klart oss gjennom en stor krise med Europas laveste arbeidsledighet.

Da Arbeiderpartiet virkelig begynte å utgjøre en maktfaktor i norsk politikk var da vi gikk fra ideer og teorier om hvordan samfunnet burde være, til å ta ansvar for en utfordring. Arbeid til alle sa vi på trettitallet. Siden den gang har arbeid til alle vært den aller viktigste saken for Arbeiderpartiet.

I dag er det 50 prosent ungdomsledige i Spania. Det er like høyt som i 1933 da vi vant valget på trettitallet i Norge.

Og når vi ikke selv er rammet så har vi en tendens til å glemme viktigheten av det å ha en jobb å gå til.

• Å ha en jobb gjør mennesker økonomisk uavhengige – man forsørger seg selv og familien.
• Å ha en jobb gir også mening i hverdagen – man bruker sine evner, skaper resultater og bidrar til samfunnet.
• Å ha en jobb gjør deg til en del av samfunnet.
• Og det å ha mange mennesker i jobb er også helt nødvendig for å opprettholde et velferdssamfunn.

Det går altså godt i Norge. Men det manglet ikke på dommedagsprofetiene for seks år siden. Som Høyres daværende næringsminister Børge Brende sa til VG i august 2005: Vi ville «jage arbeidsplasser ut av landet. Titusener av arbeidsplasser vil gå tapt». Jeg vil ikke anbefale Brende å gå inn i spåmannsbransjen, for å si det sånn.

 (Plansje 1)

For denne plansjen viser tydelig hva som har skjedd de siste årene. Siden vår regjering tok over, har sysselsettingen økt med nesten 300.000. I fjor høst satte vi ny sysselsettingsrekord. For første gang var det flere i arbeid enn før finanskrisen.

Så sier de borgelige partiene at sysselsettingen har økt fordi vi har ansatt så mange i offentlig sektor. At veksten derfor ikke er gyldig. 

Til det vil jeg si to ting.

For det første, jeg er veldig stolt av at vi har ansatt flere lærere, førskolelærere, helse- og omsorgsarbeidere og andre dyktige folk i offentlig sektor. De ansatte i offentlig sektor driver skolene og barnehagene våre. Sørger for bemanning døgnet rundt på våre sykehus og i eldreomsorgen. Dette er noe av det mest verdifulle arbeidet som gjøres her i landet.

For det andre, så er det feil at det bare er i offentlige sektor at sysselsettingen har vokst

(Plansje 2)

Tvert imot.  Det aller meste – mer enn to av tre sysselsatte– har kommet i privat sektor.

Disse plansjene viser med all tydelighet at det går godt i Norge, og at regjeringen har ført en god økonomisk politikk der vi legger forholdene til rette for at næringslivet skal lykkes. Store og små selskap, grundere og industrien.

(EØS-avtalen)

Og dette bringer meg over på EØS-avtalen som det har vært noe debatt om den siste tiden. EU er vår desidert største handelspartner og avtalen sikrer Norge helt nødvendig markedsadgang. Og dette gjelder jo ikke bare varer, men også tjenester, investeringer og arbeidskraft. EØS-avtalen gir norsk næringsliv trygghet for at de bare må forholde seg til ett sett med regler i hele EØS-området, og at de ikke kan stenges ute fra dette markedet. Det bidrar til gode vilkår for investeringer og satsning i næringslivet – og til vekst, sysselsetting og velferd. 

Så er det noe vi ofte glemmer, og det er det at EØS-avtalen gir norske borgere muligheter og rettigheter som mange tar for gitt. Dette gjelder f.eks. muligheten til å arbeide, studere og forske i hele EØS-området og rett til helsebehandling og andre ytelser når vi oppholder oss i andre EØS-land. 

I den siste tiden er det flere som snakker om alternativene til EØS-avtalen. Til det vil jeg si:

En tradisjonell handelsavtale vil ikke gi norsk næringsliv likeverdig markedsadgang i det europeiske markedet. Slik næringslivet fungerer i dag, kreves langt bredere avtaler – som også omfatter like konkurranseregler, tjenester, arbeidskraft og kapital - for å sikre like konkurransevilkår. Dette er ivaretatt gjennom EØS-avtalen.

Uten EØS-avtalen ville vi stå igjen med vår frihandelsavtale med EF fra 1973. Den er ikke tilpasset dagens virkelighet. Det er ikke mulig å forutsi om frihandelsavtalen ville la seg reforhandle og hvor lang tid det eventuelt ville ta. Uansett ville en slik situasjon føre norsk næringsliv ut i stor grad av usikkerhet, med de negative konsekvenser dette ville ha. Dette ønsker vi ikke.  

Spesielt i en situasjon preget av krise i Europa og i store deler av verdensøkonomien, må vi unngå å stille oss slik at vi bidrar til å skape usikkerhet rundt vår forankring til det viktigste markedet for norsk næringsliv. En videreføring av EØS-avtalen er derfor den beste løsningen. 

(Kvinner i arbeid)

Og dette spørsmålet er det mange norske bedrifter som er veldig opptatt av. Når jeg reiser rundt i Norge møter jeg eksportutsatte bedrifter. Bedrifter som ofte går veldig godt, men som samtidig merker krisen i Europa. Og de forteller at krisa i Europa påvirker oss.

Da finanskrisen kom i 2008, mistet vi i løpet av et halvt år 40.000 arbeidsplasser i privat sektor. Det kan skje også igjen. Og så vet jeg at noen tror at vi ikke får noen problemer. Fordi vi har oljepenger. Og jeg vil gi en klar advarsel. Oljeinntektene hjelper oss. Men de gir langt fra noen garanti for at det går bra.

Vi har nok av eksempler gjennom historien på at land med store naturressurser ikke har klart å holde orden. Det er ikke oljen som er grunnlaget for velferd. Det er at vi har så mange i arbeidslivet. Og spesielt at vi har et samfunn der kvinner både føder barn og jobber. For dette skal vi ikke ta for gitt.

Bare differansen mellom OECD-nivå (57 prosent) for kvinnelig arbeidsdeltagelse og vårt nivå (73 prosent) er verdt like mye som hele oljefondet pluss verdien av de oljefunnene vi har i Nordsjøen.

Og nå kommer de fra hele verden og spør. Hvordan er det mulig å kombinere en så høy andel av kvinner i arbeidslivet med så mange barnefødsler, 2.0 per kvinne? I mange land er det nå 1,1 eller 1,2 fødsler per kvinne.

Det er jo fordi vi har doblet fødselspermisjonen siden begynnelsen av 90-tallet. Vi har tredoblet offentlige bevilgninger til barnehagene siden 2005. Så gjennomførte vi barnehageforliket, lovfesta rett til barnehage og halverte barnehageprisene.

Så det å legge til rette for at familier klarer å kombinere yrkesdeltagelse med å stifte og ta hånd om familiene det er et sentralt grunnlag for vår velstand i Norge.

Og pappaene stiller opp som aldri før. Det er jo ikke fordi norske menn er mer genetisk disponert til å ta vare på ungene sine at de tar tre ganger mer pappaperm enn danske fedre. Det er jo fordi vi har fattet politiske tiltak som har gjort det mulig.

Og denne politikken vil Høyre vil fjerne.

De vil fjerne makspris i barnehagene, Erna har sagt at dette er gammelstalinistisk politikk. De vil også fjerne pappakvote og kvotering. Men en ting vil de innføre. De vil innføre kontantstøtte for 2 åringer igjen. Altså gå feil vei. Det vil føre til lavere yrkesdeltagelse og derfor lavere velstandsutvikling i Norge.

(Sosiale konsekvenser av krisen)

Når vi tenker på den økonomiske krisen, så tenker man ofte først og fremst på de økonomiske konsekvensene – men det er jo de sosiale konsekvensene som er de mest alvorlige og som vil ha de mest langsiktige negative virkningene.

• Om en generasjon ungdom hvor store deler av ungdomskullene går ut i arbeidsledighet.
• Om pensjonister og trygdede som fortviler fordi de får kuttet en pensjon som allerede i utgangspunktet kunne føles knapp.
• Om arbeidsfolk på minstelønn som nå kuttes med nesten en fjerdedel i Hellas, og mødre som ikke klarer å forsørge sine barn

Jeg nevnte hvor viktig der er å ha folket i arbeidet – både for samfunnet men også for hver og enkelt av oss. Når du ikke har jobb så stilles du på en måte utenfor samfunnet. På siden av alt.

Og tenk på Spania der ungdomsledigheten er på 50 prosent, eller vårt naboland Sverige som har en ledighet blant ungdom på rundt 20 prosent.

Vi kan jo bare tenkte oss hva som skjer med et samfunn der halvparten av ungdommene er satt på sidelinja. Og kanskje det mest alvorlige – de ser heller ingen muligheter til å få en jobb. Og vi merker jo dette i Norge, der flere reiser hit for å få jobb, og skape seg en fremtid.  Polsk mikses i større grad med gresk og spansk på byggeplassene.

Men vi ser også at i økonomisk ustabile tider så er det flere som fornekter samfunnet. De som faller utenfor og føler seg ubrukelige.

I slike tider og i slike samfunn er det også flere som fornekter samfunnet – som rett og slett mister tillitten til samfunnet. Når tillitten er borte, er det vanskelig å bygge den opp. Akkurat som ledigheten.

(Samhold og tillit)

Norge er et av landene med høyest tillitt. Folk stoler på hverandre, og folk stoler på samfunnets institusjoner. Forskere kaller dette for at Norge har høy sosial kapital. Et eksempel som viser dette godt er AUF ungdommens tillitt til rettsstaten.

Og denne tillitten i det norske samfunnet er et resultat av:

• Universell velferdsstat
• Lav ulikhet
• En god integreringspolitikk
• Frivillig sektor

Velferdsstaten må fornyes og omstilles. Sosial kapital er en forutsetning for at en slik fornyelse skal gå bra. 

Store omstillinger og reformer som er helt nødvendig er enklere å gjennomføre når man har tillitt til velferdsstaten og samfunnet.

(Asylpolitikk)

Så over til en sak som jeg mener også handler om tillitt. Og det er tillitt til at vi har en konsekvent og rettferdig asylpolitikk. Og dette er veldig viktig i et rettsamfunn som Norge.

Enkeltskjebner som har kommet frem i media har skapt mye debatt. Det kan jeg forstå, men det er slik at UDI og UNE avgjør disse sakene etter utlendingsloven. Verken Justisdepartementet eller regjeringen har myndighet til å gripe inn i utfallet av enkeltsaker som ikke gjelder hensynet til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn.

Så skal personer med endelig avslag returnere raskt, helst frivillig og med muligheter for økonomisk støtte. Skjer ikke det er man pliktig til å forlate landet, om nødvendig med politiets hjelp.

Og hvorfor handler dette om tillitt? Selv om enkeltskjebner skaper reaksjoner er likebehandlingen grunnleggende i vår asylpolitikk. Det er ikke rettferdig at noen følger loven og reiser hjem, mens de som oppholder seg ulovlig skal belønnes med oppholdstillatelse. Vi må ha et regelverk som er forutsigbart, rettferdig og ikke forskjellsbehandler.

I fjor sendte Norge tilbake rundt 600 barn som hadde fått avslag på sine asylsøknader. De 450 barna som i dag bor i mottak har så godt som alle sammen fått sin sak ferdigbehandlet. UDI og UNE har vurdert at de ikke har krav på beskyttelse og ikke skal ha opphold. Det ville vært svært urettferdig for de 600 barna som ble sendt hjem i fjor om vi nå skulle gi opphold til barn som har fått samme

Og jeg har full forståelse for at dette er vanskelige saker. Men det er jo nettopp derfor det er viktig å ha et system der politikere ikke kan gå inn å styre enkeltsaker basert på hva som er vanskelig eller på saker det er medieoppmerksomhet om. Asylpolitikken skal være streng og rettferdig – et prinsipp Lise kjemper for og er veldig opptatt av. 

(Utenrikspolitikk)

Nå går jeg mot slutten, men jeg kan jo ikke gå av denne talerstolen uten å snakke om utenrikspolitikk. Stikkord:

• Alle ser mot øst og sør – vi ser mot nord og mot sør. Fra Nord-Norge til Nord-Afrika.
• Arabiske våren – dialog.
• Betydningen av Nordområdene.

(Kongsberg og nordområdene)

Og som en minister som er opptatt av nordområdene er det ekstra morsomt å være her på Kongsberg. For jeg hører mye om Kongsberg – om betydningen av industrien og Kongsberg-gruppen. Dette sørger Laila for at jeg kan og at jeg husker hver gang jeg treffer henne.

Historien og Kongsberg er historien om det moderne Norge. Med starten av Kongsberg Sølvverk på begynnelsen i 1624 tallet ble Kongsberg landets første industriby. Og fra en industriby har Kongsberg blitt et moderne teknologisk samfunn i verdensklase. Jeg har lest at det her i Kongsberg bor flere ingeniører pr kvadratkilometer enn noe annet sted i Norge – og disse ingeniørene kommer fra flere ulike land. Ikke ulikt starten på bergverksepoken her i Kongsberg – der de aller fleste funksjonærene i begynnelsen var tyskere.

Med økonomisk stagnasjon ble gruvedriften i Kongsberg nedlagt i 1805 og som et resultat av dette ble Kongsberg Våpenfabrikk grunnlagt i 1814 for å bøte på arbeidsløsheten. Dette viser at kriser kan føre til positive og nødvendige omstillinger. Og da Kongsberg Våpenfabrikk gikk konkurs i 1986, så vi det samme. Selskapet ble delt opp i mindre virksomheter som så nye muligheter i markedet. Og denne omleggingen førte til at Kongsberg fikk flere nye små og mellomstore høyteknologibedrifter. De bygget på eksiterende kompetanse i Kongsberg Våpenfabrikk, men tilpasset seg nye muligheter.

Og nå til poenget mitt om Nordområdene – det som skjer i nordområdene har stor betydning for industrien her på Kongsberg. Nordområdene er ikke bare i Nord – men midt i Norge her i Kongsberg. Vår aktivitet og nye løft i nord – gir sysselsetting i hele landet.

(Kongsberg – eksempel på den norske modellen)

(Avslutning)

Høyre prøver nå å ta eierskap til den norske modellen. Vi så det i Sverige at Moderaterna – den svenske Høyrepartiet – kalte seg ”det nye arbeiderpartiet”. Og vi vil se dette frem til valget i 2013. At Høyre vil forsøke å fremstå som noe annet en det de er.

Høyre har nå for første gang tatt et historisk valg. Regjeringssamarbeid med Frp. Det vil jo endre innholdet i politikken. Og det er jo politikk vi diskuterer. H og Frp vil føre en blå-blå politikk.

Valget i 2013 vil derfor avgjøre hvilken retning samfunnet skal gå i de nærmeste årene.

Skal vi fortsette å bruke de store pengene til å gjøre omsorgen, skolen og helsevesenet bedre?  Eller skal vi bruke dem å kutte skattene til de som har mest?

Skal vi fortsatt ha et høyt nivå på bistanden? Eller skal vi gi skattelette til de aller rikeste i Norge?

Skal vi fortsette å bygge på fellesløsningene i skolen?  Eller skal vi privatisere den?

Skal vi ha en trygg økonomisk styring gjennom urolige tider? Eller skal vi overlate styringen til et usikkert eksperiment, uten avklaring av den mest grunnleggende økonomiske politikken?

Jeg startet med å si noe om hva vi har fått til i de årene vi har sittet i regjering. Og jeg mener vi har mye å være stolte over. Men vi er langt ifra i mål.

Fortsatt må skolen bli bedre. Fortsatt hører vi om uverdige forhold i eldreomsorgen. Fortsatt er ikke helsevesenet bra nok. Vi har mange uløste oppgaver. Mange har vi tatt fatt i, men ikke fullført. Vi vil fornye, forandre og forsterke velferden.

Og brenner av lyst til å fortsette flertallssamarbeidet for å bringe oss nærmere målene våre.

Vidar – du viste oss at dette er mulig. Jeg gleder meg til å kjempe sammen med dere for å vinne valget på ny i 2013. Sammen med nye og gamle medlemmer. 

Jeg ser fram til debatten. 

Lykke til med årsmøtet. Takk for meg.