Interpellasjonsdebatt om Norges handelspolitikk, WTO og proteksjonisme

Interpellasjon fra representanten Ine M. Eriksen Søreide (H) til utenriksministeren:

På WTOs 8. ministerkonferanse i Genève 15.–17. desember 2011 undertegnet daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre en uttalelse der Norge sammen med en større gruppe av WTOs medlemsland forpliktet seg til å arbeide mot proteksjonisme og avstå fra å reise nye handelsbarrierer mot varer og tjenester. Bakgrunnen var, som det står i uttalelsen, utsiktene til at den usikre globale økonomiske situasjonen kunne føre til økt handelsproteksjonisme.

På hvilken måte har regjeringen konkret fulgt opp forpliktelsen Norge undertegnet på WTOs 8. ministermøte?»

Utenriksminister Espen Barth Eide sitt hovedinnlegg:

Representanten Eriksen Søreide tar opp et meget relevant tema i en tid da Europa er inne i sin verste krise siden annen verdenskrig – en tid da den økonomiske aktiviteten fortsatt er lavere enn før finanskrisen i mange land.

Ansvarlige myndigheter strever med å finne veien ut av denne krisen, nasjonalt, regionalt og globalt, og med å finne den rette balansen mellom tiltak som fremmer økonomisk disiplin og omstillingsevne, og tiltak som stimulerer til aktivitet.

Én problemstilling som er mindre i fokus – heldigvis – er tiltak for å begrense internasjonal handel. Hovedårsaken er at vi i dag har et globalt rammeverk. Dette har vært en effektiv buffer mot ukontrollert proteksjonisme.

Som interpellanten nevnte: Generasjonene før oss har fått erfare hva som kan skje i en verden uten robuste spilleregler, uten gode arenaer for samarbeid og uten mekanismer for å løse konflikter. Allerede før annen verdenskrig var over, ble det igangsatt et arbeid med en ny, global samarbeidsarkitektur. På handelsområdet kom Generalavtalen for toll og handel, GATT, på plass i 1947.

Siden den gang er GATT videreutviklet til Verdens handelsorganisasjon, med 157 medlemmer som representerer 97 prosent av verdenshandelen. I snart 65 år har dette regimet bidratt til å forebygge og forhindre at handelskonflikter kommer ut av kontroll.

Knapt noen gang tidligere har dette regimet blitt utsatt for en tøffere test enn i løpet av de siste årene.

En fersk rapport fra WTO viser at det siden 2008 er innført restriktive tiltak av ulik art som berører omkring 3 prosent av verdenshandelen. Dette er bekymringsfullt, men gitt det dramatiske bakteppet er det aller viktigste at verdenssamfunnet så langt har vært i stand til å forhindre en ukontrollert eskalering i proteksjonistisk retning.

Handelsregimet har med andre ord så langt bestått testen. Samtidig ville en utvidet WTO-avtale, en avslutning av Doha-runden, være av stor betydning i møte med de globale økonomiske utfordringene. Det har Norge jobbet aktivt for, men dessverre er utsiktene dårlige. Verden har forandret seg mye siden 2001. Endrede handelspolitiske maktforhold, en stadig mer kompleks dagsorden og vedvarende uenighet mellom de handelspolitiske stormaktene – nye som gamle – gjør at utsiktene dessverre er dårlige.

Like fullt er WTO viktig, ikke minst som bolverk mot økonomisk nasjonalisme, proteksjonisme, i krisetider. Det økende antallet nye medlemmer i WTO, Kina og Russland blant annet, har økt organisasjonens betydning i så måte. Igjen er Norge et aktivt medlem, både som støttespiller og som bruker av WTOs tvistemekanismer – panelordningen – i konkrete handelspolitiske konflikter.

WTO var samlet til ministermøte i desember i fjor. Oppmerksomheten var rettet mot den økonomiske situasjonen og WTOs rolle i den sammenheng. Det var heller ikke da mulig å se slutten på Doha-runden.

Men til tross for det turbulente bakteppet ble medlemslandene enige om en politisk erklæring. Den understreket betydningen av det multilaterale handelssystemet, betydningen for økonomisk vekst, sysselsetting og utvikling, og den pekte på WTOs sentrale rolle i kampen mot proteksjonisme.

I tillegg sluttet Norge seg til en gruppe av 49 land som støttet et opprop med sterke advarsler mot å ty til proteksjonistiske tiltak i en vanskelig økonomisk tid. Oppropet inneholder en forpliktelse om å avstå fra å innføre nye barrierer mot handel med varer og tjenester. Det gir et løfte om å vise maksimal tilbakeholdenhet mot å innføre tiltak som måtte ha betydelig proteksjonistisk virkning. Norges tilslutning til dette oppropet var – og er – naturlig, gitt hvordan vår egen vekst, velstand og velferd henger nøye sammen med våre tette bånd til omverdenen. Det multilaterale handelssystemet har tjent oss vel, ikke bare som et vern mot den sterkestes rett og proteksjonisme, men også som en plattform for vekst og velferd. Norge har som kjent en svært åpen økonomi.

Interpellanten spør hva regjeringen har gjort for å følge opp dette oppropet. Svaret følger av det jeg har pekt på: Vårt viktigste vern mot proteksjonisme er det globale handelsregimet forankret i WTO. Det viktigste vi kan gjøre, er å støtte opp om, videreutvikle og styrke dette regimet.

Dette arbeidet prioriterer regjeringen høyt.

WTO har de senere årene vært oppfattet nær sagt som synonymt med Doha-forhandlingene. Den ordinære virksomheten i organisasjonen har fått mindre oppmerksomhet. Krisen har imidlertid løftet fram selve regelverkets egenverdi. WTOs betydning som forsvarsverk mot proteksjonisme – uavhengig av Doha-runden – er igjen kommet i forgrunnen. Det er bra.

Det har nå gått over et tiår siden verdens nest største økonomi, Kina, ble med i WTO. Det er liten tvil om at det faktum at vestlige land i økonomisk tilbakegang og Kina er deltakere i samme handelsregime, har bidratt til å dempe kravene om proteksjonistiske tiltak med potensielt ubehagelige politiske overtoner.

For at WTO skal forbli relevant og effektivt, må systemet pleies og vedlikeholdes. WTOs rolle som overvåker av utviklingen i verdenshandelen og av det enkelte lands handelspolitikk er helt sentral i denne sammenheng.

Norge legger derfor veldig stor vekt på aktiv bruk av organisasjonens regulære organer og instrumenter. Vi følger aktivt opp andre lands etterlevelse av regelverket. Vi tar jevnlig opp konkrete problemer som norske eksportører møter i andre land.

Vi passer også på å etterleve regelverket selv, og det er ikke aktuelt for regjeringen å gå ut over våre handelspolitiske forpliktelser.

For eksempel er forslaget til omlegging til prosenttoll for enkelte landbruksvarer en mulighet som vi har innenfor rammen av våre forpliktelser i WTO. Vi har selvfølgelig vurdert dette spørsmålet i lys av våre overordnede handelspolitiske interesser, noe jeg pekte på i flere innlegg i Stortinget i forrige uke.

Jeg bare minner om at argumentet da, som nå, er at vi gikk fra kronetoll til prosenttoll fordi den faste kronetollen på seks konkrete tollinjer hadde gitt stadig mindre beskyttelse fordi kroneverdien var lik så det var ikke en konstant, men en fallende beskyttelse, og det nærmet seg en situasjon hvor disse produktene ville bli utkonkurrert av oster fra EU. Vi korrigerte det ved å bruke den retten vi har til å gå fra kronetoll til prosenttoll.

Norge står i fremste rekke når det gjelder åpenhet – om hvilke regler som gjelder i Norge – og i det å stille oss åpen for en kritisk gjennomgang av vår egen politikk.

Vi deltar også aktivt i drøftelser om hvordan det daglige arbeidet i organisasjonen kan forbedres og effektiviseres. At Norges ambassadør til WTO nå innehar vervet som leder for WTOs hovedråd, viser at vi nyter stor respekt i organisasjonens arbeid.

Norge har i noen få tilfeller gått til det skritt å benytte seg av WTOs tvisteløsningssystem. Dette systemet er avgjørende for regelverkets gjennomslagskraft. Vi deltar også aktivt som såkalt tredjepart i en rekke tvistesaker – ikke nødvendigvis fordi vi tar parti for en av partene, men fordi vi har interesse av at regelfortolkningen skjer på en riktig måte, og at tvisteløsningssystemet fungerer effektivt.

Vedlikehold er ikke tilstrekkelig for at systemet skal fortsette å være relevant i en verden i utvikling. Derfor er det svært uheldig at Doha-runden har stoppet opp. Systemet må utvikles videre – ikke minst for å bli et bedre instrument for å støtte utviklingslandenes integrasjon i verdensøkonomien. Norge har etter mitt syn vært en konstruktiv aktør i Doha-forhandlingene – både for å ivareta våre egne interesser og for å støtte utviklingslandenes interesser, og da særlig de aller fattigste landene.

Nettopp fordi vi verdsetter systemet så høyt, har Norge hele tiden engasjert seg for å finne løsninger, både på områder der vi har offensive interesser, på områder der vi har defensive interesser, og der vi ikke har noen direkte interesser.

Til tross for vår relativt begrensede betydning i verdensøkonomien ser vi at Norge blir invitert med i sentrale drøftelser og diskusjoner, nettopp fordi vi er en respektert bidragsyter. Det skal vi fortsette å være.

Regjeringen bidrar også til å motvirke proteksjonisme ved å redusere handelsbarrierer på andre måter enn gjennom WTO. Ett eksempel er forhandlinger om frihandelsavtaler gjennom EFTA som innebærer reduksjon av handelsbarrierer for både varer og tjenester.

Et annet eksempel er de forbedringene regjeringen har foreslått i den såkalte GSP-ordningen, som innebærer at utviklingslandene vil få bedre adgang til det norske markedet for både industrivarer og en rekke landbruksvarer. Som en følge av dette vil blant annet 29 land i gruppen av lavere mellominntektsland få tollfrihet for alle industrivarer, tollfrihet for ytterligere 51 tollinjer på landbruksområdet og 50 prosent tollreduksjon på ytterligere 15 landbruksvarer.

For å konkludere: Norges økonomi har vært, er, og vil fortsatt være åpen mot omverdenen. Vi arbeider aktivt for friere handel. I vår utenriks- og handelspolitikk vil vi fortsette å arbeide sammen med land som deler våre syn, for å forhindre en proteksjonistisk utvikling.

Her står det daglige arbeidet for å bevare, styrke og fremme det regelbaserte, globale handelssystemet forankret i WTO helt sentralt.

***

Svarreplikk fra representanten Ine M. Eriksen Søreide (H):

Jeg takker utenriksministeren for svaret. Det er alltid interessant å diskutere handelspolitiske spørsmål, og jeg synes også det er godt å høre at regjeringa virker å ha trykk på det som skjer med Doha-runden – eller det som ikke skjer akkurat nå, men som forhåpentligvis vil lede til en sluttføring.

Utenriksministeren nevnte blant annet nødvendigheten av å justere tollsatsene fordi kronetollen hadde gitt stadig fallende beskyttelse. For å gi noen eksempler på hva de økte tollsatsene vil føre til, hadde vi tidligere rundt 20–50 prosent av innkjøpspris som tollsats på ost. Nå vil den tollsatsen bli på mellom 233 og 277 prosent. Det er en relativt vesentlig økning. Jeg vil nok gå så langt som å kalle det mer enn en justering, det er en stor økning. På biff blir den nye tollsatsen 344 prosent, og forbrukerprisen på importert biff øker med 78 prosent. Det er store tall.

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det er fornuftig at Norge har et visst importvern. Det er det full enighet om i denne sal. Spørsmålet er bare hvor langt det skal gå, og hvor langt det skal gå på bekostning av import, eller da eksport, fra land der situasjonen er nokså annerledes enn vår egen. Det handler også om timing: På hvilket tidspunkt kommer ønsket om å øke tollsatsene i Norge?

Etter min oppfatning kan man også rubrisere det i to viktige stikkord:

Det ene er solidariteten med land som er vesentlig dårligere stilt enn oss akkurat i den kritiske fasen vi er i nå. Dersom Norge ønsket å justere tollsatsen fordi kronetollen ga mindre beskyttelse, er spørsmålet: Hvilket tidspunkt gjør men det på: på et tidspunkt da Europa er som mest i krise, eller på et annet tidspunkt? Det handler om solidariteten.

Det andre er spørsmålet om intensjonene, og kanskje spesielt i forhold til artikkel 19 i EØS-avtalen og den intensjonserklæringa som utenriksminister Gahr Støre undertegnet i desember. Igjen er det ingen som betviler et øyeblikk at Norge har rett til å gjøre det vi nå gjør. Spørsmålet er – timingmessig og politisk – hvor klokt det er, og også om ikke det faktisk strider mot intensjonene i de avtalene vi har inngått.

At reaksjonene fra EU-hold ble sterke, var ikke annet enn å forvente. Samtidig mener jeg at det er helt usannsynlig at EU skulle opptre som en irrasjonell aktør i denne sammenhengen. Men jeg tror nok EU kommer til å bruke de midlene og mekanismen EU har på sin side, til å kunne vise at de mener alvor med at handelen skal være så fri og åpen som mulig.

Svarreplikk fra utenriksminister Espen Barth Eide:

Jeg vil for det første si meg glad for at det er så bred enighet om de handelspolitiske hovedlinjene som vi hører her, og for det andre si meg svært glad for at det nå er blitt så tydelig, også fra Høyres side, at dette ikke er noe brudd med de formelle reglene vi inngår i. I begynnelsen av denne debatten kunne man få inntrykk av at det nærmest var et handelspolitisk linjeskifte, og at vi utsatte oss for voldsomme motreaksjoner ved nærmest å bryte både EØS-avtalen og WTO. Det har blitt kraftig dempet, og det er vel nå dempet helt ned til at det utelukkende er spørsmål om en slags intensjon.

Da er det et poeng å minne om at av 1 100 varebeskrivelser eller tollinjer på landbruksområdet skjer det altså en justering eller endring på seks av disse tollinjene, og dette skjer samtidig som den tollfrie ostekvoten for EU blir utvidet fra 4 700 tonn til 7 200 tonn. Det er altså først etter at den kvoten er oppfylt at denne tollen vil slå inn. Så det er viktig å se proporsjonene i dette.

Så tror jeg kanskje det er greit å minne om at det handler om noen få konkrete produkter, som ikke nødvendigvis lages i EUs fattigste medlemsland – for å si det slik, men nok i større grad i våre nærmeste naboland. Dette dreier seg mest om noen faste volumoster som lages i Norge, og som faktisk er viktige – slik det ble grundig opplyst om i debatten i forrige uke – og en ganske sentral bærebjelke for mye av den landbruksproduksjonen vi har i Norge.

Jeg vil også gjenta noe jeg sa i forrige uke, nemlig at jeg altså er en stor tilhenger av den europeiske integrasjonen og har stor sympati for EU. Det er ikke først og fremst den felles landbrukspolitikken som har gjort meg begeistret for EU, og jeg har ikke noe veldig stort behov for at EU skal lære oss hvordan man skal drive deregulering på landbruksområdet, for hvis det er noe vi har til felles med EU, er det at vi har en betydelig beskyttelsestoll mot verden utenfor og betydelige subsidier, det er bare at vårt subsidienivå er høyere enn EUs. Så strukturelt er vi ganske like, og vi gjør en justering innenfor et hovedspor.

Det er også nødvendig å minne om at eksporten av landbruksvarer fra EU til Norge har gått kraftig opp. Den har den siste tiårsperioden økt med 150 prosent, mens eksporten av landbruksprodukter fra Norge til EU har økt med kun 45 prosent. Så den liberaliseringen som har skjedd, har helt åpenbart gått i EUs favør. Det er greit, men da er det altså rom for å gjøre en justering. Det ville glede meg om det etter hvert kom fram i denne debatten om Høyre ved – mot formodning – et regjeringsskifte faktisk ville gjøre om på dette, og om det er slik at man nå kunne si klart og tydelig at man vil gjeninnføre kronetoll til den samme tollen som var, om man skulle få anledning til det neste år. Det tror jeg mange velgere, ikke minst i landbruksnæringen, gjerne vil vite.

***

Sluttreplikk fra utenriksminister Espen Barth Eide:

Jeg takker for en god debatt og konstaterer, i tråd med det jeg i og for seg trodde før jeg kom, at det er bred enighet om WTO-regelverket, at vi skal føre en offensiv handelspolitikk, og at det er uenighet om seks konkrete tollinjer på landbruksområdet. Det var også mitt inntrykk i forrige uke, så der har vi en konstant situasjon.

Jeg har lyst til å si at Norge er en særlig åpen økonomi. Vi har særlig stor interesse i en regelstyrt internasjonal orden og et regelstyrt handelssystem. Jeg er uenig med representanten Peter N. Myhre som sier at regelstyrt er det motsatte av frihandel, for jeg mener at frihandel fremmes gjennom klare og tydelige regler. Ren frihandel uten noen regler er den sterkestes rett, og det er det ikke mange i Norge – meg bekjent – som egentlig ønsker.

Vi har vært opptatt av å si i denne debatten, som i den debatten vi fører parallelt om EØS, at vi tror på WTO, vi bruker og styrker WTO, vi tror på EØS, vi bruker og styrker EØS, og vi forsvarer norske interesser. Hver gang vi faktisk gjør det, kommer opposisjonen – særlig partiet Høyres representanter her i salen – og protesterer mot den aktive bruken av det handlingsrommet vi har. Det skal man åpenbart helst ikke gjøre.

Jeg har lyst til å gi en kommentar til innlegget fra representanten Kristiansen. Det må være lov å minne om at omtrent alle land jeg vet om, har både offensive og defensive interesser. Det er ikke bare Norge. Norge eksporterer fisk, og vi har omfattende offensive interesser på det området. Norge ønsker å opprettholde et bærekraftig landbruk i et land som er både langstrakt, kaldt og fullt av bakker og fjell og karrige forhold. Da trenger vi beskyttelse. Det er normalt.

I Europas naboland i Nord-Afrika er det en rekke land som ønsker å eksportere varer de kan eksportere, til EU, for eksempel oliven, appelsiner og en rekke andre middelhavsprodukter. De er underlagt betydelig toll, og gjett hvorfor: Det er fordi en del av EUs medlemsland produserer de produktene. Vi har ikke toll på dem, vi produserer dem ikke. Det er faktisk ganske normalt at man har en balanse mellom offensive og defensive interesser. Det har også vi. Logikken i det vi hører fra opposisjonen, kan ikke bare være å reversere økt toll på noen tollinjer, det må være å gjøre noe helt annet med hele tollvernet i Norge.

Så til representanten Gitmarks konkrete spørsmål: Vi arbeider med en frihandelsavtale med India. Når det gjelder spørsmålet om BITs, må jeg henvise til nærings- og handelsministeren som holder i akkurat det. Men vi arbeider altså for mange frihandelsavtaler som en del av det generelle arbeidet.

Helt til slutt vil jeg minne om at det vi gjør på ost, er å øke tollen, men også å øke den tollfrie kvoten. Det betyr altså både liberalisering og tilstramming, avhengig av hvor stor importen blir.

*****