Innlegg i debatten om utenrikspolitisk redegjørelse

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (hovedinnlegget):
Først merker jeg meg at det er tilslutning til hovedlinjene i redegjørelsen. Som representanten Høybråten sa: Det er det tradisjon for. Det merker jeg meg også i dag, og det er jeg glad for. Så er det en god debatt om en del temaer som fortjener debatt, og hvor det ikke nødvendigvis finnes fasitsvar. La meg kommentere noen av de spørsmålene som er kommet opp.

Komiteens leder ber regjeringen – jeg tror jeg oppfattet dette poenget nå – løpende vurdere nærværet i Syria. Det er en slags oppfordring til at vi har beredskap til å vurdere det nærværet. Det kan jeg bare veldig enkelt si at vi har. Jeg tror den viktigste faktoren der er sikkerheten til dem som er der. Det er alltid et ansvar som hviler på regjeringen og utenriksministeren, at det skal være sikkerhet for vårt utsendte personell.

Lederen stiller spørsmål ved verdien av det diplomatiske arbeidet, om det ikke er begrenset, og at verdien av nærvær sånn sett ikke står mot verdien av å trekke ambassaden ut. Jeg vil bare si at jeg er generelt skeptisk til å bruke nærvær av en ambassade som det viktigste uttrykksmidlet for hva vi mener om det regimet, eller det som skjer i det landet. Generelt opplever vi at det er i vanskelige tider vi trenger diplomatisk nærvær. Jeg kan bare bekrefte for denne sal at de rapportene jeg får fra ambassaden i Damaskus, er av stor betydning når vi danner oss et bilde av det som skjer på den politiske fronten, på den humanitære fronten og på den diplomatiske fronten. Faktisk er det fortsatt slik at det å være nærværende i Damaskus, med de nettverkene som er der, har betydning i så måte.

Så er Russland omtalt her, slik jeg også gjorde i min redegjørelse – jeg var ganske tydelig på det. Det er jo flere av disse sakene som ble etterlyst i redegjørelsen, som vi har hatt grundige debatter om i Stortinget, både gjennom interpellasjoner og på annen måte. Redegjørelsen var egentlig lang nok som den var, om jeg må få si det sånn. Det kan ikke bli en katalog over alt.

Jeg mener det er betimelig med et kritisk blikk på utviklingen i Russland. Det har vi, og det har vært gjenstand for debatt i Stortinget. Særlig nå, når vi har et så nært kontaktfellesskap med Russland på så mange områder, med utgangspunkt i det som skjer i nord, er det et viktig forhold.

Så til noe representanten Eriksen Søreide omtalte, og jeg tror det er riktig å oppfatte det slik at det var fra et seminar hun hadde vært på, der noen skal ha gitt uttrykk for om det russiske systemet, at om de avholdt valg egentlig ikke spilte så stor rolle, fordi valget ville være illegitimt fordi systemet er illegitimt. Og hun lot det henge litt i luften om det også var hennes mening, men det var med referanse til et seminar. Jeg vil distansere meg fra den typen uttalelse. Jeg mener det er en ladet måte å beskrive kritikk av det som skjer i Russland på, å si at det politiske systemet der er illegitimt.

Vi møter Russland i en lang rekke sammenhenger, i OECC, i Europarådet og i FN, hvor vi holder hverandre ansvarlige for de verdiene og prinsippene man har sluttet seg til gjennom medlemskap. Hvis man skal begynne å trekke legitimiteten til politiske styresett i tvil, ut fra om de følger alle disse reglene, får vi en veldig broket liste i det internasjonale samarbeidet.

Etter min mening er det viktig å ta utgangspunkt i det som ble sagt ellers i debatten, om at én ting er politisk struktur, en annen hovedutfordring ligger innenfor området politisk kultur. I den sammenheng mener jeg at Norge gjennom et nært samarbeid med Russland, et tett nærvær, har mange måter å komme i inngrep med det sivile samfunn i Russland på, støtte den utviklingen, påpeke det som er av mangler, og understreke de rettighetene som det russiske folk faktisk har.

Når det gjelder Hviterussland, har vi hatt en omfattende debatt om dette i salen. Norges holdning her er helt klar. Vi har sluttet oss til de tiltak som EU-landene har truffet, og står sammen med dem. Og nå, som leder av det nordiske samarbeidet i Nordisk Ministerråd, arbeider vi tett særlig i forhold til en hovedkanal for støtte til opposisjonen i Hviterussland, nemlig universitetet i Vilnius, det frie europeiske universitetet, som står i en vanskelig finansiell situasjon, og hvor de nordiske landene, på norsk initiativ, har en diskusjon om hvordan vi kan bistå det viktige universitetet.

Når det gjelder spørsmålet om frihandelsavtale, har det vært vektlagt tidligere at vi ikke har søkt en frihandelsavtale med Hviterussland. Vi har begynt forhandlinger med Russland. Det er viktig for Norge. Komiteens leder var også inne på om det var verdt å bryte av det, fordi en frihandelsavtale kunne legitimere det politiske regimet. Det synes jeg er et ærlig standpunkt å ta, og det er en interessant debatt, men jeg vil mene at det å ha en frihandelsavtale som gjør handel mulig og forutsigbar, ikke kan tas i den sammenheng. Hvis vi skulle trekke tilbake alt arbeid for frihandel med land der vi har ulikt syn på styresettet, ville også det bli en veldig broket liste.

Hviterussland er ikke et land vi trenger frihandelsavtale med. Men det er Russlands grep, når de altså har valgt å inngå denne avtalen sammen med Kasakhstan og Hviterussland, som har satt oss i denne situasjonen, og som Norge ikke bare er i alene, men også sammen med Sveits og våre andre EFTA-partnere. Det vil være min mening at vi er tjent med å gjennomføre forhandlingene og også bruke det som en kanal for å fremføre den kritikken vi måtte ha. Det har vi gjort, egentlig i forhold til alle de tre landene vi forhandler med. Jeg tror vi kanskje kan få flere kanaler i den sammenheng.

Venstres leder var opptatt av at vi burde ha solid MR-kompetanse på hver ambassade. Det kan jeg berolige henne med at vi har. Det er en prioritert del av opplæringen i utenrikstjenesten og i alt det som går på retningslinjer for hvordan ambassaden skal opptre, både bilateralt og i multilaterale sammenhenger. Jeg kan også minne om stortingsmeldingen om bedriftenes samfunnsansvar, som vi la fram for et par år siden, som jeg mener lå – og fortsatt ligger – veldig i front i den internasjonale debatten om bedriftenes samfunnsansvar og i den løpende debatten vi har med arbeidslivets organisasjoner i Norge for å innskjerpe det ansvaret bedriftene har for å respektere internasjonale menneskerettigheter og konvensjoner.

Representanten Høglund var opptatt av Iran, og det er det god grunn til. Han formulerte seg vel slik at det hørtes ut som om utenriksministeren nærmest beklaget EU-sanksjonene, selv om Norge slutter seg til dem. Det er ikke riktig. Men jeg er ikke entusiastisk overfor en utvikling som går i retning av at nærmest all kontakt og dialog er brutt ned, for da blir det nærmest en forutsigbarhet at dette stunder mot konflikt og farlig militær konfrontasjon. Norge har sluttet seg til internasjonale sanksjoner fordi vi under de rådende omstendigheter mener det er det politiske signalet det internasjonale samfunnet kan gi. Men jeg vil fortsatt mene at det er viktig å se etter muligheter for at dette regimet kan engasjeres i en politisk prosess – ut av den konfrontasjonen som kommer. Hva Norge kan gjøre fra eller til i den sammenhengen, er egentlig sekundært. Men jeg støtter derfor Catherine Ashton og EU-landenes vedtak om hele tiden å vektlegge at forhandlingsbordet er åpent.

Representanten Høybråten mente det var manglende balanse i min orientering om Midtøsten. Det er jeg uenig i. Vi kan gjerne utdype det. Vi har hatt debatter om det tidligere. Jeg vil bare lese en kort setning fra min redegjørelse, hvor jeg sier: «Vi forventer av enhver palestinsk regjering at den respekterer allerede inngåtte avtaler, herunder Oslo-avtalen, som forpliktet partene til å finne en fredelig løsning på konflikten og anerkjenne Israel.»

Det er en ladet setning, for i Oslo-avtalen ligger gjensidig anerkjennelse allerede inkludert. Der ligger forpliktelsen om å forhandle utestående sluttstatusspørsmål. Der ligger også forpliktelsen til å bruke politikk, ikke vold. Jeg mener fortsatt at kjernen i konflikten er okkupasjonen. Men en løsning av kjernen i dette krever betydelig medvirkning fra begge parter. Så jeg står inne for den redegjørelsen som er gitt på dette området.

Når det gjelder stormuftiens uttalelser, har jeg sagt i en annen sammenheng – og jeg kan gjenta det her – at Norge tok klart avstand fra dem. Det gjorde vi direkte – ut fra uttalelsene. Han mener selv at han er blitt tolket ut av den sammenhengen han ga sin uttalelse i. Det får vi ta til etterretning. Men vi har overfor president Abbas, palestinernes president, gitt uttrykk for vårt syn. Han har tatt det videre, også direkte til muftien, og vi har bedt om at det skjer en oppretting av de utsagnene. Det kommer mange kraftige utsagn fra forskjellig hold i denne konflikten, og jeg er helt enig med representanten Høybråten i at dette gjør konflikten – mistenksomheten – dypere, og gjør det vanskeligere å finne løsninger.

Til sist vil jeg bare understreke – som det ble gjort av flere talere – betydningen av EØS-avtalen for Norge i den tiden vi nå er inne i. Den krisen som har rammet Europa, har sitt utgangspunkt i statsfinansielle forhold, med for høy gjeld og for store lån. I en sånn sammenheng er det egentlig oppsiktsvekkende at Europa fortsatt holder et marked ganske funksjonelt. Det har ikke blitt påtagende proteksjonisme i EU-markedet. Det har WTO slått fast når de har observert det. Det skyldes jo at regelverket langt på vei er felles, og at det er overvåkningsmekanismer til å følge det. Europautredningen «Utenfor & Innenfor», NOU-en som kom nylig, viser at få land har hatt en større fordel av denne forutsigbarheten, langsiktigheten og regelverkslikeverdigheten som EØS-avtalen gir. Derfor mener jeg at Norge har vært tjent med denne avtalen. 265 av 287 vedtak i denne sal om EØS-avtalens regler har vært enstemmige. Jeg mener at i den tiden vi nå har, er det desto viktigere å understreke at vi slår ring om avtalen og de åpenbare fordelene den gir for Norge, selv om denne avtalen – som alle andre avtaler – har sider vi kunne ønsket annerledes.

Morten Høglund (Frp):
Representanten Høybråten kom med klar kritikk når det gjaldt en eventuelt manglende balanse i Midtøsten-spørsmålet. Det har utenriksministeren svart på. Men det kunne vært interessant å høre hvordan utenriksministeren opplever at Israel ser på norsk balanse i dette spørsmålet. Opplever begge parter – særlig Israel – at Norge har den nødvendige objektivitet og balanse for å fremstå som en nøytral part i forhandlingene?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
La meg først si at Norge er ikke nøytralt. Vi inntar klare holdninger, vi støtter FN-vedtak, vi støtter internasjonale prinsipper som ikke kan kalles nøytrale. For meg er definisjonen på nøytralitet den internasjonale Røde Kors-komiteen, ikke Norge. Men vi ønsker å ha adgang og kontakt og respekt i begge leirer. Det oppfatter jeg at vi har. Jeg tror ikke jeg skal gå til den ene eller den andre part og høre hvorvidt de mener at vi er balanserte. Det viktige for oss er å ha tilgang og respekt for det vi står for. Det opplever jeg at jeg har når jeg opptil flere ganger i året er i Israel, hvor jeg møter hele lederskapet og opposisjonen og får anledning til å utveksle synspunkter, og hvor det alltid er ganske klar tale – begge veier.

Det som er viktig for Norge nå, er å holde fast på det oppdraget vi har med å lede giverlandsgruppen, som skal ha sitt neste møte i Brussel i slutten av mars, og sørge for at stillstand i den politiske prosessen og en mer spent situasjon ikke fører til at arbeidet med å sikre de palestinske institusjonene – noe som er bra for Israel, og bra for palestinerne – stopper opp. Da merker vi, interessant nok, at mange av de kontaktene vi har på israelsk side, særlig på forsvarssiden, er opptatt av at dette arbeidet går videre og ikke stopper opp, for de ser tydeligere enn noen at dette også er av betydning for israelsk sikkerhet.

Så jeg oppfatter at det viktige for Norge er å ha et bredt nettverk og å ha en realistisk forventning til hva vi kan bidra med. Det er altså ikke å være nøytral, det er å være tydelig i det vi står for, finne de veiene vi kan for å fremme de synspunktene og i størst mulig grad få gjennomslag for dem. Det får vi aldri alene. Det får vi når vi kan arbeide med andre grupper land, som de nordiske, de europeiske – og andre grupper land i verden.

Morten Høglund (Frp):
Syria er medlem av en rekke internasjonale organisasjoner og FN-underorganisasjoner. Det er reist en sak i en underkomité i Unesco om Syrias medlemskap der. Jeg skal for så vidt ikke gå inn i detaljene her. Men det prinsipielle er: Vil Norge støtte eventuelle initiativ som kommer opp for å isolere og ekskludere Syria fra det gode internasjonale selskap, som en reaksjon på president Assads og det syriske regimets overgrep mot egen befolkning?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg er ikke kjent med dette som ble nevnt når det gjelder Unesco. Jeg mener jo at fordelen med at Syria er medlem av disse organene, er at de møter bredsiden av kritikk når de stiller opp der. Jeg vil vel være ganske tilbakeholden med å tenke at en linje her skal være eksklusjon av særorganisasjoner som eventuelt skal befatte seg med helse eller utdanning, eller andre forhold som følge av politiske, dramatiske tilstander på hjemmebane. Hva som skjer i regionale organisasjoner som har hatt for vane å ekskludere medlemmer som ikke lever opp til standarder som de regionale organisasjonene har satt, er en noe annen sak. Men på generelt grunnlag vil jeg mene at fordelen vi har av å kunne møte Syria i FN, møte Syria i Menneskerettighetsrådet, holde deres representanter ansvarlig, sende klare budskap, er en hovedvei vi bør følge.

Ine M. Eriksen Søreide (H):
Jeg tolket som sagt utenriksministerens redegjørelse på tirsdag og for så vidt avslutningen av innlegget hans her i dag som at han kanskje begynner å bli litt betenkt over den EØS-skepsisen som begynner å bre seg langt inn i Arbeiderpartiets egne rekker og langt inn i fagbevegelsen.

Som jeg antydet i mitt innlegg, ser vi en klar tendens til at sterke krefter i regjeringa nå driver et slags «brinkmanship» mot EØS-avtalen, der det kommer stadige trusler om bruk av reservasjonsretten, der man stadig truer med bruk av dissens i regjeringa, osv.  Spørsmålet er om utenriksministeren anser at de signalene som nå kommer fra regjeringa – en regjering som har som sitt formelle styringsgrunnlag å styre på bakgrunn av EØS-avtalen – er egnet til å underbygge tilliten til EØS-avtalen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg er veldig for den avtalen. Jeg er for dette direktivet det også snakkes om, og jeg er imot at det skal være bruk av reservasjonsretten mot det. Men jeg er jo enig med andre representanter her som sier at det har ikke vært noen flom av reservasjoner. Det har faktisk vært én markering, på postdirektivet, som ennå ligger ganske stille i prosessen. Det er vel egentlig slik at debatten om reservasjon ikke svekker EØS-avtalen, for det er jo en del av avtalens mulighet. Så jeg kan ikke se at det i utgangspunktet er noe som svekker avtalens gyldighet og betydning.

Det jeg er veldig skeptisk til, og uenig i, er når man vil si opp EØS-avtalen, eller når man opptrer på en måte som er slik at den egentlige hensikt er å svekke den. Det er blitt sagt veldig klart. Jeg har vært på Nei til EUs landsmøte for noen år siden, som sa at la oss gå etter direktiver med hensikt å svekke avtalen. Det er et legitimt mål. Jeg er veldig uenig i det, for jeg mener avtalen er viktig for Norge, og det er noe vi er nødt til å slå ring rundt. Men debatter og uenigheter og dem som argumenterer for reservasjon, har jeg faktisk respekt for.

Peter Skovholt Gitmark (H):
I redegjørelsen sier utenriksministeren følgende: «Norge beklager den situasjonen som nå preger de politiske forbindelsene. Vi er godt kjent med kinesiske myndigheters holdning, vi merker oss deres syn på både fredsprisen og prisvinneren og har tatt dette til etterretning. Vi ønsker fra vår side å komme videre – sammen med kinesiske myndigheter. Vi ønsker ikke å se at slik nedfrysing skal forekomme i fremtiden.» Utenriksministeren sier videre: «Vi strekker ut en åpen hånd og vektlegger at begge stater har et felles ansvar for å komme videre i gjensidig respekt og til nytte for begge land. Denne tilnærmingen ligger fast, og vi er rede til å ta vårt ansvar.» Mener utenriksministeren at Norge har et ansvar for hva som skjedde i forholdet til Kina og de forverrede diplomatiske relasjoner vi har med Kina, eller sier utenriksministeren med dette at Norge kun har et ansvar for å være med på å bedre forholdet til Kina?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg takker for den nye fremføringen av dette gode avsnittet i redegjørelsen. Det ble ikke dårligere av å bli lest en gang til! Vi har vært tydelige på den norske regjerings rolle og Nobelkomiteens rolle når det gjelder å forklare sammenhengen med hvordan pristildelinger skjer. Jeg mener det har vært et norsk ansvar å forklare det. Det er f.eks. ikke slik at den norske utenriksminister deler alle oppfatninger som kommer om den prisen i den norske debatten. Det er ikke slik at Nobelkomiteens ulike representanter, som uttaler seg om prisen, uttaler seg på vegne av den norske regjering, norske myndigheter. Det kan være fremlegginger og vektlegginger i det som vi har andre syn på, og som er en annen del av norsk utenrikspolitikk, med tanke på det som skjer i Kina. Men det har vært viktig for oss å si at når en slik konflikt oppstår, er det klokt å gi begge parter ansvar for å komme videre. Det gjør vi på en måte som jeg mener bevarer integriteten som denne komiteen har i det norske samfunnet, samtidig som det også bevarer den norske regjerings integritet. Vi står for det vi har av holdninger, og så får andre holdninger som er kommet fram i den debatten – holdninger som ikke jeg nødvendigvis deler – stå for deres regning.

Dagfinn Høybråten (KrF):
Til debatten om ensidighet eller ikke: Når det gjelder Midtøsten, må jeg bare si at jeg har ikke angrepet utenriksministeren for ensidighet i hans anvisning av løsninger på Midtøsten-konflikten i redegjørelsen denne gangen, men hans analyse av kjernen i konflikten. Hvis jeg ved en ny lesning eller en ny forelesning om utenriksministerens redegjørelse kan finne balanse i hans beskrivelse av kjernen i konflikten, ville jeg være glad. Men jeg har altså ikke funnet det.

Mitt spørsmål til utenriksministeren går på Hviterussland. I Aftenposten den 5. februar ble det sagt at menneskerettigheter ikke har vært et tema i forhandlingene med Hviterussland og de andre som vi i denne sammenheng forhandler om frihandel med. Det overrasket meg, for det har Stortinget alltid vært opptatt av i forbindelse med disse frihandelsavtalene at ble ivaretatt. Kan utenriksministeren avkrefte at så er tilfellet, og berolige Stortinget med at dette vil bli et tema hvis det ikke allerede har vært det?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Til det første: Jeg behøver aldri forelese for representanten Høybråten, for vi snakker om sakene, og vi finner stort sett fram til de områdene der vi er enige, og der vi måtte være uenige, også om Midtøsten.

De frihandelsavtalene Efta inngår, skal vektlegge at handel er viktigere utover handel, at de også er knyttet opp til mål for samfunnet, utvikling og arbeid og menneskerettigheter. Så det betyr at også i disse forhandlingene skal de temaene komme opp. Det kan jeg bekrefte. Det er viktig å sette handel i en sammenheng med at handel er viktig utover handel i seg selv. Den skal bidra til noe, og den skal sette visse samfunnsmål. Det er ikke noen tvil om at det ofte blir blant de mest følsomme temaene i forhandlinger med stater som har andre syn på menneskerettigheter enn det vi har. Men desto viktigere er det at vi kommer også til de kapitlene. Der kan jeg bare understreke at vi også må ta noen debatter på egen hånd, internt i EFTA, hvor det kan være ulike syn på hvor sterkt man skal vektlegge de spørsmålene, og med de partene vi forhandler med. Men det hører hjemme også her.

Trine Skei Grande (V):
Det hadde vært veldig fristende å følge opp Hviterussland, men jeg er med i en liberal kampanje i alle europeiske parlamenter akkurat denne uken, så derfor skal jeg spørre om noe helt annet.

Venstre har et liberalt søsterparti i Armenia, et land som beskrives som et styrt demokrati – altså ikke noe demokrati i det hele tatt. Vårt søsterparti, AMN, rapporterer gjennom den europeiske paraplyorganisasjonen vår, ELDR, om omfattende brudd på menneskerettigheter. I etterkant av valget i 2008 ble de fredelige protestene organisert av opposisjonen, brutalt slått ned på. I mai er det igjen valg i Armenia. Det alle vi liberalere spør om i samme uke i alle europeiske parlament, er på hvilken måte utenriksministrene ser for seg at landene kan bidra til at det kommende valget i Armenia blir gjennomført på en fri og rettferdig måte, i tråd med demokratiske prinsipper.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Det er en fordel at dette er land som er medlem av organisasjoner i vår region, som har viktige prinsipper de har sluttet seg til. Det er en veldig viktig kanal når vi tar opp disse spørsmålene. Det gjorde jeg da jeg var i Armenia i oktober. Jeg hadde anledning til å snakke med den sittende president og også med opposisjonen, og det var viktig å si til begge parter at landene rundt som vil bistå Armenia i dets vei til å få til utvikling og et videre demokrati, holder landet ansvarlig for hvordan det respekterer disse fundamentale rettighetene. Det har vi tatt opp gjennom et eget bilateralt utenriksministerbesøk til Armenia. Vi tok det opp da den armenske utenriksministeren var i Norge, og vi bruker de multilaterale kanalene vi har for å få til det.

Så ligger Armenia i en spent region. De har vanskelige forhold til mange av sine naboer, og det er noe som ofte blir brukt som en begrunnelse for hvorfor politikken ikke utvikler seg som den bør. Vi forsøker å gi styrke til at de likevel bør utvikle reformene, for det kommer til å styrke landet og landets egen integritet, selv om regionen er vanskelig. Så jeg kan bekrefte at vi tar opp disse spørsmålene der vi har anledning til det.

***

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (sluttinnlegg):
Igjen takk for en god debatt. Det kom noen spørsmål etter mitt innlegg som jeg ønsker å kommentere kort.

Først til representanten Ingalill Olsen, som var opptatt av situasjonen i nordområdet på miljøsiden. Hun var også opptatt av situasjonen i Russland. Når det brenner i en ubåt, er vi urolige. Det er ekstra grunn til å være urolig etter det vi har hørt de siste dagene fra offisielle russiske talsmenn, at det kan ha vært våpen om bord i den ubåten, mens det tidligere hardnakket ble hevdet at det ikke var det. Jeg har derfor i dag instruert den norske ambassaden i Moskva om å rette en konkret forespørsel til russiske myndigheter for å få svar på dette, slik at vi følger opp det som vi mener er den helt klare forpliktelsen i varslingsavtalen mellom Norge og Russland av 1993, om å ha full åpenhet om slike saker når det skjer en krise.

Så vil jeg takke for debatten om situasjonen i Myanmar, Burma. Jeg vil også takke representanten Håbrekke, som er leder av Burma-komiteen her i Stortinget, og som jeg har hatt nyttig kontakt med underveis.

De to representantene Skovholt Gitmark og Håbrekke påpekte mange av de utfordringene vi står overfor når det gjelder utviklingen videre. Men det begge så, og som jeg tror vi alle ser, er at noe er satt i gang. Vi må prøve det som jeg hører mine kolleger nå sier, å låse inne det framskrittet, slik at det ikke blir tilbakeskritt. Og så er listen lang over hvor Myanmar kan trå feil innenfor demokrati, kapasitetsbygging, gjennomføring, implementering av lovverket som nå er vedtatt, og håndteringen av de veldig dramatiske etniske konfliktene. Men det jeg tror vi observerer, er at det kan knapt bli verre enn det var, slik at vi er på en eller annen riktig kurs. Da er spørsmålet: Har vi noe ansvar for å medvirke til den kursen? Så kan vi godt bruke begreper som «pisk» og «gulrot» – gjerne for meg. Jeg tror vi skjønner hva vi mener, men det handler jo om å gi oppmuntringer om den riktige utviklingen og gi frarådninger om den gale utviklingen. Vi ser fram til tett kontakt med Stortinget om det.

Så lyttet jeg til representanten Syversen, som fremførte synspunkter som jeg mener er legitime. Mye av kritikken av uttalelser er jeg enig i. Det har jeg sagt tidligere. Men hvis det var et uttrykk for å vise hvordan man skal ha en balansert tilnærming – det var kanskje ikke hensikten med innlegget – var det en ren ensidig gjennomgang av én side av saken. Greit nok! Det var Norges holdning at de palestinske selvstyremyndighetene burde ha gått med sin resolusjon til FNs generalforsamling, ikke til FNs sikkerhetsråd – det har jeg vært åpen på – i fjor høst.

Det var også vårt råd at de burde forfølge saken i FN i New York og ikke ta den til særorganisasjonene. Det var det statsråd Halvorsen sa på vegne av Norge da hun uttalte seg i Unesco. Når de allikevel gikk til Unesco, ville ikke vi frasi dem retten til å gjøre det. Det er verdt å si at et stort flertall av Unescos medlemsland, meget stort, stemte for det medlemskapet – et flertall i verden, et flertall i Europa og et flertall i Norden stemte for. Så det var det selskapet Norge var med i. Og når Unesco nå har økonomiske problemer, vil jeg ta avstand fra påstanden om at de ligger med «brukket rygg» og er en «ødelagt» organisasjon. Og gi nå for all del ikke palestinerne ansvaret for det, for det er på grunn av noe representanten ikke påpekte, nemlig amerikansk lovgivning om å kutte støtten til Unesco som følge av at et land blir opptatt av flertallet av medlemmene der. Det kunne også være grunn til å stille enkelte kritiske spørsmål til det. 23 pst. av budsjettet blir altså kuttet, og det er selvfølgelig dramatisk for en organisasjon. Men jeg mener vi ikke skal spille det opp ved å si at de ligger med «brukket rygg». Palestinerne er ønsket velkommen av flertallet av Unescos medlemsland, og så må man finne en måte å utvikle det samarbeidet på.

Til representanten Nesvik: Jeg mener han påpekte noe veldig interessant når det gjelder besøket i Indonesia. Jeg har hørt andre representanter som deltok i det besøket, si det samme, nemlig at de oppdaget omfanget av forholdet til det veldig viktige landet i Asia.

Representanten Bård Vegar Solhjell var opptatt av at vi nå også må få større forståelse i den regionen, og hva det betyr at Norge får flere kontakter den veien.

Frihandelsavtalen skal jo på mange måter regulere forhold som er ganske standard i frihandelsavtaler, enten det er avtaler med Colombia, Indonesia, eller dem vi har nevnt i salen i dag. Det er ikke usannsynlig at frihandelsavtalene kommer til å endre sin karakter hva gjelder innhold, men jeg tror de kommer til å ha et ganske standard WTO-inspirert regelverk i det bilaterale. Men det er helt riktig at vi nå har et omfang i vårt samarbeid med Indonesia, fra skogsatsing til frihandel til omfattende politisk dialog, bl.a. en menneskerettighetsdialog som er svært interessant, som gjør det aktuelt å se på det samlede avtaleverket for hvordan vi samarbeider med dette veldig viktige landet i denne regionen, ikke minst med tanke på spørsmål som knytter seg til Myanmar, hvor jo Indonesia er en viktig stat i Asean, og hvor Myanmar skal ha formannskapet i 2014.

***

For alle øvrige innlegg se Stortingets nettsider.