Durban – det best mulig nå

Miljøbevegelsen er bekymret for at vi ikke skal nå målet om å begrense oppvarmingen av jordkloden til to grader. Det er en bekymring jeg deler. Men jeg fastholder at klimatoppmøtet i Durban var et gjennombrudd for internasjonalt klimaarbeid. Det var den best mulige avtale med dagens internasjonale maktforhold, ikke minst republikanernes negative kampanje i USA. 

Natur og Ungdoms leder Ola Skaalvik Elvevold skriver i Nationen mandag 2. januar at Durbanavtalen er en dramatisk deregulering av det internasjonale klimaregimet. Dette er en feiloppfatning som dessverre kan føre til pessimisme og handlingslammelse, i strid med miljøbevegelsens interesser. 

For første gang har store utslippsland som India, Kina og USA gått med på en juridisk forpliktende avtale om klimakutt. Det er reell politisk vilje til samlet internasjonal innsats for å løse klimaproblemet. Dette er bare mulig gjennom felles innsats for alle land. En kunstig inndeling i i-land og u-land, datert 1990, ville ikke løse problemet. 

Avtalen skal tre i kraft i 2020, men det betyr ikke at klimaverstingene har «hjemme-alene-fest» i mellomtida: Mål for utslippsreduksjoner i mer enn 80 land skal ytterligere konkretiseres og følges opp. Dette vil kunne gi starten på lavutslippsutvikling, særlig i u-land som ikke ennå er fastlåst i fossilbasert teknologi. Vi ble også enige om å arbeide for større utslippskutt, noe som er helt nødvendig før 2020. 

Durban har i tillegg videreført Kyotoavtalen med sine forpliktelser og prinsipper. Vi har fått på plass et grønt fond som skal skaffe penger til klimatiltak i fattige land. Tilliten mellom industriland og utviklingsland er kraftig forbedret. 

I Durban oppsto det en historisk allianse mellom EU og de små og mest sårbare utviklingslandene. Dette er de landene som mest av alt ønsker en ambisiøs klimaavtale. Blant dem er flere lavtliggende øystater som kan forsvinne hvis havet stiger. 

EUs klimakommissær Connie Hedegaard gjorde en stor innsats ved å skape denne alliansen og legge fram et kompromiss som reddet Kyotoavtalen. Norge bidro i all beskjedenhet også, blant annet gjennom vår appell om et kompromiss mellom EU og India. 

Ja, det er riktig som Elvevold skriver at industrilandene har et hovedansvar for klimakrisen. Men dette bildet er i endring. Utviklingslandene slipper nå ut mer klimagasser enn industrilandene. Den sterkeste utslippsveksten skjer i land som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika. Derfor er det helt nødvendig å få også disse landene med i en juridisk forpliktende avtale. Vi kan bare gjøre noe med framtidige utslipp. 

Ingen må tro at dette har vært enkelt. Indias miljøvernminister sa med full rett at hun ikke ville forplikte seg til en avtale som ville redusere muligheten til å bringe millioner av indere ut av fattigdommen. 

Ingen må heller tro at det finnes bedre alternativer. Det eneste alternativet til Durbanavtalen hadde vært fullstendig kollaps og økt mistillit mellom industriland og utviklingsland. Bindende internasjonale mål er viktige, men det er helt avgjørende hva nasjonene gjør hjemme for å begrense sine utslipp.

I Cancun i fjor meldte landene inn sine egne nasjonale utslippsmål. Alle i-land har mål om absolutte reduksjoner i sine utslipp fram til 2020. Sør-Afrikas mål er at deres utslipp skal ligge 34 prosent lavere i 2020 enn de ellers ville gjort. De arbeider blant annet med å innføre en karbonpris for å få dette til. Brasils mål er at utslippene skal være 36-39 prosent lavere i 2020 enn de ville vært uten klimatiltak. 

Disse landene, og mange flere, er i ferd med å innføre nasjonal klima- og energipolitikk som bidrar til å nå målene. I Durban i år ble det forhandlet fram et regelverk med internasjonalt innsyn og kontroll med disse utslippene. Annethvert år skal landene rapportere om sine egne tiltak og resultater. Det skal være internasjonale gjennomganger av resultatene som er oppnådd. Dette er viktig for å vite hvordan utslippene i verden utvikler seg, og for å bygge tillit mellom land. 

EUs klimakommissær Connie Hedegaard kaller Durban begynnelsen på en ny fase i internasjonal klimapolitikk. Jeg slutter meg til det, og håper å få miljøbevegelsen med på å løfte fram de gode nyhetene fra klimatoppmøtet i Durban, samtidig som vi kjemper for en stadig mer offensiv klimapolitikk både nasjonalt og internasjonalt. Vi kan være stolte av sammen med EU og de fattigste landene å ha sikret den beste avtalen som var mulig nå. Nå må vi brette opp ermene for å gå raskt videre.