Dyrt å være energifattig

Norge støtter helhjertet opp om visjonen til FN-sjef Ban Ki-moon: Bærekraftig energi til alle innen 2030. Det viste vi under det internasjonale FN-toppmøtet Rio+20 i forrige uke. Der gikk startskuddet for samarbeid om mer energi med Etiopia, Kenya og Liberia for til sammen 850 millioner kroner over fem år.

Men det blir ikke energi til alle med bistandspenger alene. Derfor er jeg glad for innspillet fra Sven Mollekleiv og Eli Bleie Munkelien i Dagsavisen nylig. Jeg er helt enig med dem i at bærekraftsmålene verden nå skal meisle ut etter Riotoppmøtet må stimulere næringslivet til å utvikle ny teknologi som gir grønnere og mer effektiv energi.

Det er nødvendig med massive investeringer fra private hvis vi skal lykkes. Slik har også energisektoren i Norge blitt bygget. Bistandspenger kan brukes til å ta bort noe av risikoen det innebærer å satse i land som mangler det meste. Når disse investeringene først er gjort, blir prisen for ren energi mye lavere og mer stabil enn for diesel og parafin.

Å komme seg ut av fossilfella betyr å åpne for nye forretningsmuligheter. Det er en vei til økonomisk og sosial utvikling. Dette er Norge og våre samarbeidsland allerede i gang med. Avtalene vi undertegnet i Rio skal først bidra til at landene utvikler helhetlige energi- og klimaplaner.

I neste fase skal grønne energiløsninger komme på plass, først og fremst gjennom private investeringer. Pengene kommer i takt med at landene oppnår resultater, som at flere får tilgang til strøm og det blir mindre utslipp av klimagasser. Det skaper også økt sikkerhet for dem som investerer.

Det er dyrt å være energifattig. Fattige land bruker i dag milliarder av kroner på dårlig og forurensende energi, som dieselaggregater.

Den norske satsingen viser vei for at private investeringer og noe bistand gjør det mulig å bruke en del av disse pengene enda bedre, på grønne løsninger som gir mer energi. Da blir det en positiv spiral av bærekraftig utvikling.