Bærekraftig næringsutvikling etter Rio?

Rundt 50 000 mennesker deltok under Rio+20. Dette til tross for at manglende framdrift i forhandlingene bekymret mange. Det var visstnok den største FN konferansen noensinne. Det er sikkert flere i dette rommet som var blant disse 50 000. I tillegg til representanter fra myndigheter deltok sivilt samfunn, næringsliv, akademia, parlamentarikere, ungdomsdelegater, urfolk mv.

Var Rio verd turen, er jeg blitt spurt? Rio er jo en helt usedvanlig vakker by.  Men jeg tror ikke mange av de 50 000 var «på tur». For den norske delegasjonen var det i hvert fall beinhard jobbing fra tidlig morgen til sent på kveld – og ofte til langt på natt. De fleste reiste nok av to grunner:

1. De ønsket å være med å påvirke et sluttdokument for FN som setter rammene for hvordan FN og medlemslandene skal jobbe med sentrale spørsmål knyttet til bærekraftig utvikling i årene som kommer.
2. De så nytten av å være til stede på en global møteplass med utallige muligheter for å knytte kontakter, skape allianser, erfaringsutveksling, samarbeid og dialog på tvers av både sektor, silo og samfunn.

For meg som relativt fersk utviklingsminister var Rio en fantastisk anledning til å utvide mitt internasjonale nettverk og få faglig påfyll på en lang rekke felter. Programmet var så hektisk og samtalene så mange at det kunne minne om «speed-dating». Bare med en litt annen målsetning for resultatet av samtalen!

Hvordan angår internasjonale forhandlinger næringslivet? La meg gi et ett eksempel på at internasjonalt samarbeid legger premisser for næringslivet av betydning for global utvikling. Da jeg var ung var vi alle veldig opptatt av ozonlaget, spraydeodoranter, KFK-gasser fra kjøleskap mv. I dag er det knapt et tema lenger. Hvorfor ikke? Bellonas Svend Søyland ga svaret i en artikkel i Aftenposten for noen uker siden: Montrealprotokollen om beskyttelse av ozonlaget. Den ble undertegnet i 1987.  For første gang fikk vi en internasjonal avtale som forplikter alle deltakende land til å redusere og etter hvert stanse bruken av ozonreduserende stoffer. Verdenssamfunnets oppfølging av avtalen har ført til en rask reduksjon av utslippene på hele 97 prosent.

Montrealprotokollen er et suksesseksempel. Jeg skal innrømme at det er ikke på alle områder fremgangen er like stor. Men ikke å engasjere seg i de store internasjonale prosessene og konferansene som berører tematikk som prioriteres høyt av Norge er et dårlig alternativ. Vi må bruke de arenaene som finnes for å fremme vårt syn. Vi må ha en visjon om hva slags verden vi ønsker å leve i. Hvilken politikk som må føres for å nå dit. Noen ganger vil vi vinne fram med vårt syn, andre ikke.

Jeg er setter utrolig pris på å bli invitert av NHO til å snakke her i dag. Bærekraftig utvikling forutsetter offentlig-privat samarbeid, offentlige incentiver og disincentiver som rammer for næringslivet, og private investeringer. I Rio la jeg stor vekt på at bistand alene ikke vil være nok! Skal vi lykkes med global bærekraftig utvikling må vi samarbeide med privat sektor! Det gledet meg å registrere at internasjonalt næringsliv er opptatt av det samme.

På spørsmål om hva min vurdering er av konferansens utfall vil jeg gi følgende svar:

Norge hadde høyere ambisjoner enn det som ble vedtatt. La det ikke være tvil om det. Sluttdokumentet kunne f.eks. vært tydeligere på privat sektors rolle.

Men forhandlingsutfallet ligger omtrent der man kunne forvente ut i fra de rammebetingelsene forhandlingene fant sted under. Fokus nå må være på oppfølging. Vi må få mest mulig ut av de vedtak og de nye prosessene det ble enighet om. Ellers om Litauens president så treffende sa det i sitt hovedinnlegg i Rio:  «Let’s make sure the future we want is the future we get»  (“the Future we want” er tittelen på sluttdokumentet).

Grønn økonomi

Grønn økonomi var ett av to hovedtema for konferansen. Konferansen viste med tydelighet at det ikke finnes noen global felles forståelse av hva grønn økonomi er  - eller ikke er.

Mange utviklingsland uttrykte skepsis til begrepet. De viste til frykt for handelsrestriksjoner og kondisjonalitet knyttet til bistand. Mange var vel også bekymret for at sterke vedtak vil legge begrensninger på deres nasjonale politikkutforming. Men det viktigste er egentlig ikke en global enighet om hva grønn økonomi er. Det viktigste er at man søker sammen for å finne gode løsninger og tiltak som bidrar til en grønnere og mer bærekraftig utvikling. Grønn økonomi er en særdeles bred agenda. La meg derfor fokusere på noen av de områdene som vil prioriteres fra norsk side framover.

For meg er det de utviklingspolitiske aspektene ved grønn økonomi som er interessante. Utviklingspolitikk dreier seg om å se framover; løfte fattige land og befolkningsgrupper inn i en framtid med bedre forutsetninger. Når vi kaster blikket framover – én til to generasjoner – til 2050-60; hva ser vi da?

Vi ser en verden der befolkningene fortsetter å vokse i Afrika og Asia. Mange land tar store sprang for å innhente Vestens teknologiske forsprang. Vi ser også at BNP-veksten i mellominntektsland jevnt over vil være høyere enn i tradisjonelle industriland.

Vi ser nye markeder for Norge, kanskje spesielt for norsk leverandørindustri, utviklere og investorer innen fornybar energi og energiøkonomiserende teknologi.

Vi ser en gradvis reversering av roller og forestillinger mellom «oss og dem» - mellom vestlige industrialiserte og utviklingsland – mellom givere og mottakere. Det blir stadig mindre treffende å snakke om nord-sør og utviklingsbistand i vante former.

Vi ser utviklingsland i vekst, vi ser et enormt energibehov for å understøtte denne veksten. Vi ser et klimaproblem i full frammarsj. Vi ser også at fordelingsproblematikk aktualiseres – parallelt med den økte veksten ser vi dessverre også økte forskjeller i mange land.

Jeg er glad for å kunne utdype dette nærmere her i dag – næringslivet er en viktig samarbeidspartner i dette arbeidet.

Grønn strøm til alle

Jeg har gjort grønn strøm til en av mine merkesaker i utviklingspolitikken. 1,3 milliarder mennesker mangler tilgang til elektrisitet, like mye som hele Kinas eller Indias befolkning. De fleste av disse bor i Afrika sør for Sahara og i Asia (India).

La oss ta Afrika. Her er vi kommet lengst i å introdusere energi- og klimainitiativet – vårt fremste virkemiddel for å bekjempe energifattigdom:

I Afrika har 60 % av befolkningen, nær 600 millioner mennesker, ikke tilgang til elektrisitet. I rurale strøk i Afrika sør for Sahara har bare 12 % tilgang. Vi kan si at døgnet jevnt over er 4 timer kortere enn der hvor det er elektrisk belysning. Bruk av parafinlamper er kostbart, forurensende og gir dårlig leselys.

Enda flere mennesker er avhengig av kokeovner og biomasse for matlaging – her snakker vi om 660 millioner mennesker, 65 % av befolkningen. Økt energitilgang er viktig for sosial og økonomisk utvikling – det gir grunnlag for næringsvirksomhet og arbeidsplasser, bedre helsetjenester og muligheter for skolegang og lekselesing.

Overraskende for noen, kanskje – men det er dyrt å være energifattig. International Finance Corporation har beregnet at de energifattige bruker 37 mrd dollar årlig på å dekke sine primære energibehov. Samlet utviklingsbistand på energiområdet fra OECD-land er på 9 mrd dollar årlig. Holder vi disse tallene opp mot hverandre ser vi altså at det er et betydelig gap.

Men det betyr samtidig at mye penger allerede er satt i omløp. De fattiges sparsomme ressurser kan brukes bedre om vi kan bidra til å kanalisere dem inn i nye og mer egnede betalingsformer – for eksempel kan mobilbaserte betalingstjenester presentere et gjennombrudd.

Metoden er like enkel som den er genial: Ved installasjon av solcellelamper tilbys brukerne en nedbetalingsordning, der hver innbetaling åpner en kode som igjen åpner for bruk over en viss periode. Over tid vil alle nedbetalingene dekke hele innkjøps- og installasjonskostnaden – og lampen er brukerens eiendom. De eier lyset selv!

Utvikling og velferd i fattige land krever at de får mer strøm. Stadig mer av strømmen må være grønn hvis utviklingen skal være bærekraftig.

Jeg mener at vi må gjøre det mer attraktivt for utviklingsland å satse på fornybar energi og energieffektivisering. Vi har gjennom etableringen av det internasjonale energi- og klimainitiativet Energy+ bidratt til dette.

Tilgang til grønn energi er høyt på den internasjonale dagsorden. FNs generalsekretær har lansert sitt eget initiativ for tilgang til bærekraftig energi – Sustainable energy for all – med tre klare mål: Full tilgang til moderne energitjenester for alle, fordobling av andelen fornybar energi og energieffektivitet – alle disse skal nås innen 2030. Det er viktig at sluttdokumentet fra Rio+20 viser til General-sekretærens initiativ, slik at oppfølgingen av initiativet får en bredere forankring innen FN-systemet.

Energy+, som allerede har fått støtte fra mer enn 50 land og organisasjoner, vil være et viktig leveringsinstrument for generalsekretærens initiativ. Vi vil gjennom Energy+ aktivt støtte opp om gjennomføringen i utvalgte land. I Rio lanserte vi de første avtalene og vi er nå i ferd med å konkretisere satsingen i nært samarbeid med våre partnere.

Fra denne talestolen retter jeg utfordringen til norsk næringsliv og bransjeorganisasjoner – hvordan kan vi sammen løse utviklingsutfordringene?

Utgangspunktet er det beste, mener jeg: Norge er en energinasjon – også på fornybarområdet. Vi har de fremste teknologiske kompetansemiljøer i verden, vi har en leverandørindustri i rivende utvikling. Vi har et virkemiddelapparat som er giret inn mot oppgaven – i første rekke her står Intpow og Innovasjon Norge.

Regjeringens visjon er at Norge skal utvikle seg til å bli en sentral leverandør av miljøteknologiske tjenester. Vi har en nasjonal strategi for miljøteknologi; som ble lagt frem av miljø- og utviklingsministeren og nærings- og handelsministeren i 2011.

Regjeringen har også satt i gang et program for miljøteknologi – med midler satt av til blant annet miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge og til forskningsdrevet innovasjon i regi av Forskningsrådet. Til sammen satser vi i overkant av 300 millioner kroner på tilskudd til utvikling og kommersialisering av miljøteknologi inneværende år.

NHO og LO og er viktige for oss i virkeliggjøring av våre ambisjoner.

Denne betydelige satsingen gir oss også «kapital» - bokstavelig talt – til å gå ut i verden og bidra i det store energiløftet som nå pågår – og hvor FN har tatt en viktig rolle. Vi er enig med FNs generalsekretær om at vi er helt nødt til å tenke nytt sammen med privat sektor og tenke innovativt om finansiering.

På sikt blir klimafinansiering en viktig kilde. Vi skal også jobbe for at det grønne klimafondet – vedtatt i Durban – kan bli det virkemidlet verden trenger. Det er bred internasjonal enighet om behov for mål om full energitilgang.

Jeg er glad for å se Sven (Mollekleiv) og DnV her i dag. Vi var sammen i Rio. Og vi skal jobbe sammen om utvikling av klimafinansiering som mekanisme for å styrke forretningsmulighetene i fornybarinvesteringer i utviklingsland.

Noen må gå foran og skape realiteter på bakken. Vi kommer ikke i mål gjennom de store internasjonale forhandlingsprosessene alene. Jeg mener at Norge skal ta denne rollen.

Av bistandsbudsjettet er det stadig mer som settes av til energi. Norfund har en betydelig del av kaka og gjør en formidabel jobb. I 2010 var 1,6 milliarder satt av til ren energi, i 2012 var det 1,8 – og neste år blir det en ny økning i det vi foreslår.

Jeg gjentar at uten privat sektor er det ikke mulig å gjøre jobben. Jeg ønsker som sagt å mobilisere norsk næringsliv og kompetansemiljøer til oppgaven

 

Matsikkerhet

Så over til et annet tema som var sentralt for Norge i Rio, og som jeg i utviklingspolitikken legger økende vekt på. Dette er bakteppet: Om lag en milliard sulter. En annen milliard er under- og feilernært. Igjen har matvareprisene steget. Det trengs ikke bare bedre tilgang til mat nå, men også 50 % mer mat for å brødfø de forventende 9 milliarder mennesker i 2050.

Landbruk står på samme tid for 1/3 av klimagassutslipp, 1/3 av energiforbruk og 2/3 av ferskvannsuttaket. På toppen av det hele tapes 1/3 av maten i verdikjeden.  Det trengs et mer effektivt landbruk, som er bærekraftig og bedre tilpasset klimaendringer!

UD forbereder i disse dager en strategi for matsikkerhet i et klimaperspektiv. Dette initiativet er rettet mot økt produktivitet i landbruket i Afrika, med vekt på land sør for Sahara. Rettferdig fordeling vil være en bærebjelke i dette samarbeidet. Småbønder, særlig kvinner, er derfor viktige målgrupper.

Med denne satsningen ønsker jeg å gi kommersielle investeringer en høyrere prioritet, ettersom de spiller en stadig mer sentral rolle i å styrke verdikjeden fra «jord til bord». Tap av mat utfordrer imidlertid denne verdikjeden. I visse områder ligger tapet på 30 prosent! Det er store økonomiske, miljømessige og fordelingsmessige gevinster å hente ved å begrense dette tapet.

Matkrisen i 2008 og dagens høye priser preget også Rio +20 som slo fast at matsikkerhet og ernæring er voksende globale utfordringer.  Det var i Rio enighet om at det er behov for å øke matproduksjonen globalt, men at det må skje på en bærekraftig og klimarobust måte.

Erklæringen fra Rio peker på flere viktige områder for bedret matsikkerhet, herunder forvaltning av jord, vann og genetiske ressurser, samt redusert tap av mat, men også forskning og de strukturelle og politiske sidene ved landrettigheter. Dette vil blant annet bli fulgt opp av FNs komite for global matsikkerhet i Roma, som er den sentrale politiske plattformen for global matsikkerhet, retten til mat og ernæring.

Landbruk drives av privat sektor, bønder er entreprenører. Drift i større skala forutsetter tilgang til kapital gjennom investeringer. Dette krever bedre rammebetingelser som muliggjør avkastning på investert kapital, samt et insentivdrevet skattesystem som stimulerer til økt produktivitet. Når disse vilkårene er tilstede kan storskala næringsutvikling være svært viktig i arbeidet med økt matsikkerhet, samt bidra til styrking av makroøkonomien gjennom eksportrettet virksomhet.

Norge er jo også et land med stolte fiskerinasjoner. I Rio var det viktig for oss at marine ressurser ble integrert i matsikkerhetsbegrepet som en viktig protein kilde. Også innen akvakultur har Norge mye å bidra med som norsk næringsliv kan utnytte også internasjonalt.

 

Bedrifters rapportering på bærekraft

Rio-konferansen fattet vedtak om bedrifters rapportering på bærekraft, Dette vedtaket oppfordrer kort fortalt det private næringsliv til å se på muligheten for å integrere informasjon om bærekraft i sin rapportering.

Vedtaket oppfordrer også det private næringsliv, interesserte myndigheter og andre relevante aktører å legge til rette for slik rapportering om bærekraft og til å finne frem til beste praksis.

Norge skal følge dette opp!  Regjeringen er i ferd med å utarbeide et lovforslag om endringer i den norske Regnskapsloven, for å ta inn krav om bærekraftrapportering til norske bedrifter.  Planen er å framlegge dette for Stortinget før årets utgang.

I tillegg til dette ønsker vi en felles, global tilnærming til rapportering om bærekraft. Det finnes allerede et internasjonalt og FN-tilknyttet rammeverk på dette området – Global Reporting Initiative (GRI). GRI er et frivillig initiativ som har utviklet prinsipper og måleindikatorer for bedrifters rapportering.  Dette omfatter både miljø og sosiale forhold som arbeids- og menneskerettigheter.  Norge støtter GRI både finansielt og politisk, og vi oppfordrer norske bedrifter til å knytte seg til GRI og ta i bruk de verktøy som der er utviklet. 

Etter Rio+20-konferansen har Danmark, Frankrike, Brasil og Sør-Afrika gått i bresjen for det arbeidet som nå settes i gang for å styrke bedrifters rapportering om bærekraft. Vi er positive til det initiativ som nå vises fra disse landene. Vi skal merke oss at Brasil og Sør-Afrika er blant de fire, dette er to toneangivende utviklingsland hvor også norsk næringsliv har interesser.

Det betyr, slik jeg ser det, at rapportering om bærekraft i økende grad vil være et tema i alle deler av verden. Globalt ser vi at 90% av verdens 250 største bedrifter i Standard&Poor’s indeks leverer slike rapporter.

Mange av dere er kjent med rapportering på et av temaene av bærekraft. Dere har nyttige erfaringer om hva som fungerer, hva som er viktig informasjon å dele med offentligheten. I tillegg har dere helt sikkert gjort dere tanker om hva slags format som fungerer for slik rapportering.

Jeg vil oppfordre dere til å engasjere dere i det arbeidet som nå skal gjøres, og til å dele deres erfaringer.

Jeg ønsker at informasjonen om bærekraft som bedriftene rapporterer skal være så nyttig som mulig. Den bør være nyttig ikke bare for myndigheter og det sivile samfunn, men også for investorer og for bedriften selv. God styring av bærekraftsfaktorer kan være viktig både for risiko, omdømme og inntjening.

Jeg mener også det er viktig at rapporteringen ikke er en større byrde enn nødvendig. Vi bør ikke gjøre dette mer komplisert enn det er. Da blir barrierene for å rapportere også lavere.

Vi hører gjerne fra dere, slik at vi kan få fram hva som fungerer!

 

Bærekraftsmål:

Sist, men ikke minst: Det viktigste resultatet fra Rio-konferansen kan vise seg å bli enigheten om å utvikle bærekraftsmål (Sustainable Development Goals) – konkrete mål for bærekraftig utvikling etter modell av tusenårsmålene.

Erfaringen med tusenårsmålene har vært overbevisende.  Den viser hva som kan oppnås når verdens toppledere blir enige om felles mål og forplikter seg til å følge dem opp på hjemmebane, samtidig som FN-systemet mobiliseres for å iverksette de samme mål.

I tiden fram mot 2015 vil oppnåelsen av tusenårsmålene være jobb nummer 1, både for FNs utviklingsarbeid og for Norges. Nei, de vil ikke alle bli nådd. Like fullt blir det feil å kalle dette en fiasko. Vi skal ikke undervurdere den mobiliseringskraften som ligger i slike globale forpliktelser.

Men hva slags mål skal overta stafettpinnen etter dagens tusenårsmål i 2015? Rio-vedtaket om bærekraftsmål kan bidra til å stake ut en ny kurs. Det er allerede besluttet at målene skal være globale.

Globale mål betyr at også vi i Norge vil få noe å strekke oss etter, og da snakker jeg ikke bare om utviklingspolitikken. Jeg har snakket mye om energi og matsikkerhet i dag. Disse er blant de hyppigst nevnte kandidater for bærekraftsmål.

Et globalt mål kunne for eksempel bygge på generalsekretærens initiativ om bærekraftig energi for alle. De tre delmålene– energitilgang for alle, økt fornybarandel og energieffektivisering – vil stille ulike land overfor ulike utfordringer. For India vil en hovedjobb være å skaffe hele befolkningen tilgang til strøm. For Norge kan det bety mer effektiv energibruk.

Tilsvarende er det ikke bare tiltak i utviklingsland som kan bidra til et mål om global matsikkerhet. Som jeg nevnte, tapes eller kastes i dag 1/3 av maten som produseres globalt gjennom verdikjeden. Kan vi redusere dette tapet, vil vi redusere behovet for økt matproduksjon, begrense ressursbruken og spare miljøet. Mye av dette tapet skyldes svake systemer i utviklingsland, men det er åpenbart at våre systemer heller ikke er gode nok.

FNs tusenårsmål nås ikke gjennom innsats fra myndighetssiden alene. De nye bærekraftsmålene vil understreke enda tydeligere behovet for aktiv medvirkning fra og samspill med dere i næringslivet. Jeg ser fram til et spennende samarbeid i tida som kommer!