Om europeisk identitet

Utdrag av utenriksminister Espen Barth Eides innlegg på UiO-festivalen, Blindern, 13. oktober 2012 , om europeisk identitet

«Denne teksten er basert på direkte avskrift av et lydopptak»

 

 

Om stortingsmeldingen (Meld. St. 5) «EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU»

Som rektor nevnte så la vi fram en melding i går om Norges forhold til EU, EØS og Norges øvrige avtaler med EU. Det er en veldig tydelig og klar melding basert på Sejersted-utvalget.

Den slår fast at vår nåværende tilknytningsform gjelder: EØS, Schengen og en rekke andre avtaler på justis-, utenriks- og det sikkerhetspolitiske området.

Norge er jo uten tvil det landet i verden som er mest med i EU -  uten å være med i EU. Det er to andre kandidater, Island og Liechtenstein, men vi er med i en rekke avtaler i tillegg til de vi deler med Island og Liechtenstein.  Så vi er "the most connected outsider" – eller som et kreativt hode har sagt: "the odd man in".

Så påstanden om at Norge ikke er med i EU er jo riktig, men bare delvis. Vi er veldig nært knyttet til EU. Og takk og lov for det. For norsk næringsliv, norsk arbeidsliv, norsk samfunnsliv er koblet opp på en formalisert måte til hele det dynamiske området som EU tross alt her, og hvor de aller fleste av våre handelspartnere fortsatt er, gjennom EØS-avtalen.

Så sier meldingen en ting til, som er viktig, og det står jeg like mye bak som mine kolleger fra nei-partier: at EØS-avtalen er en demokratisk utfordring. For det er jo i bunn og grunn en avtale som sier at vi tar inn hos oss beslutninger som fattes av andre.

Riktignok er det sånn at de andre ligner såpass mye på oss at beslutningene ikke blir så veldig forskjellige. Finner og svensker er jo ikke så «aparte» i forhold til nordmenn at de finner på «helt ville» ting som vi aldri ville drømt om – derfor går det jo bra.

Likevel er det prinsipielt sett en demokratisk utfordring.

Det eneste som gjør man likevel kan si at det er demokratisk fundert, er at et massivt flertall i Norge støtter denne noe udemokratiske løsningen – og det har vært bekreftet av seks regjeringer gjennom fem Storting siden vi gikk inn i EØS-avtalen – og den ligger da fast.

Så sier vi videre i meldingen: vi skal bli mye flinkere til å bruke vårt handlingsrom for å ivareta norske interesser i det europeiske markedet og i EØS-avtalen. Det er en rekke konkrete forslag for å oppnå dette: tidligere inn i prosesser, klarere og tydeligere prioriteringer og faglig kvalitet.

Det er altså handlingsrom både i utformingen av beslutninger og implementeringen i Norge – men innenfor de grenser som avtaleverket setter; det er ikke snakk om å endre på rammevilkårene, verken ut av EØS eller inn i EU.

Relevansen av det jeg sa nå for det brede temaet identitet, er at jeg håper at Nobels fredspris bidrar til én ting. Jeg tror ikke den nødvendigvis bidrar til at folk skifter standpunkt mellom ja og nei til EU. Særlig fordi det ikke er noen debatt; det er ikke noe spesielt behov for å ta standpunkt om ja eller nei. Det er ingen som spør – bortsett fra meningsmålerne. Det er ingen beslutning som skal tas. Derfor tror jeg ikke det er der vi finner den største effekten.

Det jeg tror og håper at det kan føre til, er at vi for en gangs skyld, i dette landet, kan ha en debatt om Europa som ikke handler om oss. Og det er bra for nordmenn. For det er mye bra å si om oss, men vi er veldig glade i å snakke om oss. Og det er noen andre der ute, faktisk; de aller fleste mennesker er utlendinger.

Derfor er det et poeng at vi kanskje bruker denne anledningen som en slags tankerekke for å diskutere hva vi mener om det europeiske prosjektet. Så kan vi sette vår diskusjon om vi skal bli med i det på vent. Vi er med i det – vi er med i det på den måten som en lang og krevende demokratisk prosess har ført til, og som vi tror vi skal fortsette med.

 

***

Om Europas grenser

Så står det også i invitasjonen her litt om hvor Europa er. Mitt hovedsvar er mer hva Europa er. Hvor kommer det fra; hva er det?

Likevel er det en interessant diskusjon: hvor går Europas grenser? Den diskusjonen har egentlig pågått i flere tusen år. Konklusjonen i vest har stort sett vært greit: det er Atlanterhavet. I sør er det stort sett Middelhavet, det har man ikke vært i noe særlig tvil om. Altså fordi det er avgrenset med havet mot Amerika og havet mot Afrika. På gode dager husker man også på at Danmark og Norge og Finland og sånn – at vi er med og.

Men hvor langt går det øst? Der var det forskjellige skoler gjennom årene. Grekerne mente det gikk til Tanais, som er en elv som i dag heter Don. Romerne mente at Europa gikk til Donau. Under Karl den Stores tid mente man at Europa gikk mye kortere, bare til Elben. Furst Metternich i Østerrike mente egentlig at Asia begynte utenfor stuedøra, eller at Asia strengt var ved Landstrasse an, og Landstrasse er rett utenfor porten til Wien.

Peter den Store, som var en stor europeer, ønsket å gjøre Russland til et europeisk land ved å importere skipsbyggere fra Nederland og administratorer fra Frankrike osv. Han var jo egentlig den som fant ut at Europa gikk til Ural; og han ansatte da en geograf som het Tatisjev, som fikk i oppdrag å forklare at Europa egentlig leder fram til Ural. Og den er blitt stående, Atlanterhavet til Ural, som en av definisjonene på hvor Europa er.

Poenget mitt er likevel at spørsmålet ikke bør besvares. Fordi at den dagen du sier at der er grensen, så har du egentlig satt en grense for hvilke land som hører med i det europeiske kulturfellesskapet. Og det synes jeg at de landene skal bestemme selv. Det er derfor mye bedre å ha en kriteriebasert forståelse på hvor Europas grenser går. Og der er det, som jeg var inne på, flere svar. OSSE har det mest utvidede.

Mongolia er nå kandidat til OSSE. Det støtter vi. Vi støtter det fordi Mongolia er et land som på en helt utrolig inspirerende måte har tatt – i de siste to tiårene – skrittet mot flerpartisystem, menneskerettigheter, avskaffelse av dødsstraff og innføring av en mer moderne økonomi. Vi mener at de er, kriteriemessig, et land som gjerne må være med i – ikke nødvendigvis i det geografiske Europa – men i det politiske Europa, hvis de vil det. Da støtter vi det.

Og som jeg har sagt flere ganger, hvis noen spør meg så synes jeg Tyrkia skal bli med i EU. Nå er det ikke så ofte jeg blir spurt, fordi det er liksom ikke Norge som bestemmer det – da måtte vi vært med. Men det er altså Norges offisielle standpunkt – og det har det vært i mange år – at vi tror at alle ville slått seg på at Tyrkia fikk lov å være med å forme det moderne Europa.

***

 

Om finanskrisen

Så til slutt litt om krisen – den dagsaktuelle og litt mørke situasjonen. Selv om finanskrisen ikke er "made in EU"; den er jo egentlig "made in America". Det er jo sammenbruddet av de store finansieringsinstitusjonene i USA som utløste den opprinnelige finanskrisen, som så smittet over i en realøkonomisk krise, som så ble kopiert – eller kopierte seg selv – over i Europa og i store deler av Vesten.

Om det er det to ting å si. Det ene er at hvis det er noen tid som krever europeisk samarbeid, og internasjonalt samarbeid, så er det nå. Takke meg til at vi har Verdens Handelsorganisasjon; at vi har Det Internasjonale Pengefondet; at vi har Verdensbanken; og den europeiske oppbyggingsbanken – takke meg til at vi har EU.

Det er virkelig den store forskjellen på krisen i vår tid og krisen på 30-tallet. Dybden i krisen er faktisk like stor – relativt i en mye dårligere økonomi selvsagt – men på 30-tallet var det et fravær av institusjoner for å løse krisen, og nå har vi altså en rekke institusjoner.

Men institusjonene løser jo ikke problemene av seg selv; det er politikk som løser problemer. Derfor må institusjonene fylles med politisk innhold. Og der er det en helt reell og nødvendig debatt om de svarene man nå har funnet er de riktige svarene. Men det er ikke et argument mot institusjonene; det er et argument mot den politikken som føres.

Det er litt som at de fleste vil si at – utrolig nok finnes det mennesker som mener at det burde være et annet flertall på Stortinget – det skjønner jo ikke jeg, men det har jeg registrert – og da mener de at Norge skal føre en annen politikk; men de mener ikke at vi skal avskaffe Stortinget, de mener bare at vi skal bruke Stortinget på en annen måte.

I Europa-debatten er det sånn at tar Europa feil beslutninger så skal vi avskaffe Europa, eller avskaffe institusjonene. Det er en merkelig konstruksjon. Fyll det med riktig politikk da, ikke bytt det ut med noe annet, for det er de institusjonene vi har.

*****