FN - utviklingspolitisk dynamo eller dinosaur?

Tusen takk for muligheten til å snakke her i Egget, som jeg sin tid var med å samle inn penger til. Jeg beklager at stemmen er litt hes. Jeg var på Åråsen i går for å sørge for at Brann vant. Det var litt som vi vil at verden skal være – spennende, fair play - og at de gode vinner til slutt.

Takk til FN-sambandet som er vertskap her i dag. Dette er en god mulighet til å diskutere FN og til å få innspill til stortingsmeldingen som vi arbeider med. Rapporten som danner grunnlaget for meldingen vi skal skrive – FN2015, ligger på bordene her. Vi skal se på en verden i endring, hvordan det påvirker FN, hvordan det påvirker oss, og hva vi mener FN skal gjøre.

I dag skal vi fokusere på FN og utviklingspolitikk. Vi er et lite land med fem millioner mennesker. Mange land er større enn oss, men vi er blant de største bidragsyterne til FN og det vi sier blir lyttet til.

Hvorfor er vi en stor bidragsyter? FN er viktig fordi vi er små. Vi kan ikke være over alt alltid. I noen land kan vi spille en spesiell rolle, av spesielle grunner. For eksempel fordi vi har en spesiell tilknytning, at vi historisk har hatt spesielle relasjoner. Men ofte er det bedre å arbeide gjennom de store organisasjonene. Det får vi mer ut av.

FN er noe spesielt. Det er den organisasjonen der alle er med. Dette gir FN dets unike legitimitet.

FN begynte som et fredsprosjekt. Organisasjonen ble satt opp for å fremme de tre pilarene – fred og sikkerhet, økonomisk og sosial utvikling og menneskerettigheter. Disse tre er viktige, og gjensidig avhengig av hverandre. Det blir viktigere og viktigere å forstå hvordan disse er tett knyttet til hverandre. Jeg var i Egypt da den arabiske våren startet. Der så vi at uten menneskerettigheter kan man ikke få en stabil stat. Utvikling, rettferdig fordeling, fred og sikkerhet, henger sammen.

FN er viktig for Norge og utvikling av to grunner.

For det første er FN et viktig politisk forum der stater møtes for å sette dagsorden. Vi har ingen andre steder der alle stater møtes. For det andre er FN en gjennomfører, en ’doer’. FN er et stort antall organisasjoner som er satt opp for å gjøre den jobben medlemslandene ber dem om.

FN er stedet der hele verden møtes for å lage felles, globale kjøreregler og sette prioriteringer. Tusenårsmålene er et av våre viktigste eksempel på dette. Det innebærer bl.a. å fremme utdanning og bekjempe fattigdom, hiv/aids, fremme bærekraftig utvikling og globale partnerskap. Mange land kommer ikke til å nå disse målene.

Jeg skal til Rio+20 i begynnelsen av juni. Er det noen som husker hva som skjedde i Bergen i 1990? Da var det formøte her. Det var min miljøpolitiske oppvåkning. Det var demonstrasjoner her. Jeg var med å stoppe bussen for å forsinke gjestene. Den første Rio-konferansen handlet om å prøve å få en mer rettferdig verden. I Rio fikk vi konvensjonen om bærekraftig utvikling. Agendaen om å tenke globalt og handle lokalt. Rio+20-konferansen skal sette en ny agenda.

Å bekjempe fattigdom blir viktig. Før bodde fattige mennesker i fattige land. I dag bor mer enn halvparten av de fattige i såkalte mellominntektsland. Det bor flere fattige folk i India enn i Afrika sør for Sahara. Derfor trenger vi en helt annen type politikk. Vi kan ikke bare fokusere på de fattigste landene, men må fokusere på alle. Fattige land er bekymret for at bare miljø skal stå på agendaen i Rio.

Så til et av de mest underkommuniserte poengene i den norske dagsordenen. Hvorfor det er så vanskelig å få til en klimaavtale? Det er fordi det er interessemotsetninger. Vi er et av de landene i verden som produserer mest energi. De som bruker mindre vil ikke løfte en finger før de rike landene gjør sitt. Interessemotsetninger gjær at det står fast. FN skal samle alle stater bak et vedtak og disse grunnleggende interessemotsetningene gjør at FN som arena ikke alltid er like effektiv. Noen bryter ut og starter initiativ utenfor FN. Men bare FN har den legitimiteten man får når alle stater står samlet. Demokrati er det beste styringssystemet, men ikke alltid det mest effektive.

Nå står vi overfor to viktige spørsmål. Hva skal være den nye globale utviklingsagendaen etter 2015? Hvilke konklusjoner skal vi trekke i Rio?

Vi må være med å betale for globale fellesgoder. Som regnskog. Vi pumper olje, mens andre vil hugge regnskogen. Å bevare regnskogen er en global fellesinteresse. Da må vi være med å betale for at man lar være å hugge.

Så til FN som ”doer”. Hvordan får vi FN til å bli bedre som ’doer’? FN er ofte fokus i kriser. Det er lett å glemme FN når kameraene slås av. Det er begrenset hvor lenge man har medieoppmerksomhet. Det er dumt, for skal man være med å redde verden må man arbeide langsiktig og hver dag. Det gjør FN. Og FN gjør det også etter at fjernsynsteamene har reist hjem.

Vi gir nesten åtte milliarder til FN, av totalt 28 milliarder i bistand. Dette er rundt 1 prosent av BNP. Ingen andre land gir mer av sitt BNP. De nordiske har ligget de oppe, men i Europa er det tøffe tider. EU har som mål å gi 0,7 prosent, men har et stykke vei igjen.

Vi er med på å dra lasset. Åtte milliarder er mye penger, men lite i den store sammenhengen. Det er ca tre ganger skolebudsjettet i Oslo kommune. Hvordan vi bruker disse pengene er viktig, og vi må sørge for at disse blir brukt på en god måte. FN må funke. Vi må sørge for at de pengene blir brukt på en smart måte, slik at de også utløser andre pengestrømmer. Inntekter fra diaspora er tre ganger så mye som penger fra bistand. Bistand alene kan ikke løse verdens utfordringer.

FN som ’doer’ er ikke alltid like effektiv. Det er mange givere som vil ha akkurat sine prioriteringer gjennomført. Det gjør det vanskelig for FN å opptre på en helhetlig og langsiktig måte. Dette er en krevende problemstilling. Hva skal vi gjøre for at FN som ’doer’ skal bli bedre?

For det første, vi skal arbeide for å styrke Ett FN. Jens Stoltenberg var med på å dra dette i gang. I noen land er det 25 FN organisasjoner. De bør arbeide sammen - Deliver as One, som det heter. Åtte land prøvde ut denne modellen. Jeg var selv i ett av disse landene, Tanzania, forrige uke. I tillegg til de åtte pilotlandene har 20 land sluttet seg til dette frivillig. Foreløpige rapporter viser at dette fungerer bra. Myndighetene kan snakke med ett FN. Ett FN tvinger fram tøffere prioriteringer, og en mer koordinert opptreden på landnivå. For land med en liten administrativ kapasitet blir det lang lettere nå man kan forholde seg til FN på landnivå som en enhet.

Det er også nedsider ved måten vi tilnærmer oss dette. Det første er at vi ber FN om å levere som en, men måler hver organisasjon på hva de leverer. Alle givere er mer opptatt av resultater om dagen, men dette går ut over fokus på at de skal levere som en. Organisasjonene må rapportere dobbelt opp. Vi måler dem individuelt, mens styrken ligger i å arbeide sammen.

Det andre vi skal gjøre er å se på hvordan vi finansierer og vurderer FN. Vi kan ikke måle alt, men det lar seg gjøre å måle det aller meste. Noen ting med tall, andre ting med tekst. Vi er opptatt at det leveres resultater. De som ikke leverer godt, skal vi gi mindre penger til. For noen organisasjoner er sendrektige og byråkratiske. Vi har to måter å prøve å korrigere dette på; ord og penger. Ofte vil det være slik at penger taler klarere enn ord. Det er brutalt, men sånn må det være.

For det tredje skal vi legge vekt på at FN ikke kan gjøre alt. Det er mange oppgaver som kanskje kan gjøres bedre, billigere og mer effektivt av andre. FN må inngå partnerskap med andre. FN skal ikke låne ut penger, det kan Verdensbanken gjøre.

Så, for å gå inn for landing her. Hva kommer vi til å være opptatt av i tiden som kommer?

I forberedelsene mot Rio skal vi fokusere på grønn utvikling og grønn vekst. Grønn og rettferdig vekst. ’Green and inclusive growth’. African Progress Panel – med Bob Geldof, Kofi Annan og andre - lanserte i forrige uke en rapport som viser at den økonomiske veksten i Afrika er stor, men at langt fra alle får nytte av den. Panelet peker på at det er avgjørende at man finner gode mekanismer for fordeling dersom man skal lykkes i å sikre at den sterke veksten mange afrikanske land nå opplever resulterer i langsiktig utvikling, fred og stabilitet.

Vi får ikke en rettferdig fordeling om vi ikke gjør noe med maktstrukturer. Grønn vekst blir avgjørende. Ta vare på regnskog og biologisk mangfold er helt sentralt. Alle skal få tilgang til strøm. Er det noen som husker når de fikk strøm? Jeg spurte Solhjell sin mor om dette. I 1946 fikk de strøm. I 1952 kastet de vedovnen. Det er bare en generasjon tilbake. Ban Ki-moon har gjort energitilgang for alle til en av sine hovedsaker. Vi støtter sterkt opp om dette.

Det andre vi kommer til å være opptatt av er likestilling. Betydningen av likestilling kan ikke overvurderes. World Development Report fra i fjor dokumenterte den sterke sammenhengen mellom likestilling og utvikling. Det beste eksemplet på viktigheten av å inkludere kvinner i økonomien, er kanskje vårt eget land. Det er mange som tenker at det er oljen som gjør oss så rike. Ja, det er riktig at oljen er viktig. Men vi hadde mistet et helt oljefond om vi hadde en kvinnelig sysselsetting på linje med gjennomsnittet i OECD-landene. Vi er steinrike på grunn av alle damene jobber.

For det tredje kommer jeg til å være opptatt av rettferdig fordeling. Av vekst og utvikling. Rettferdighet henger sammen med grunnleggende menneskerettigheter. Penger må fordeles mellom de som arbeider og eier.

Så da åpner jeg for debatt. Hva mener dere om FN og hva mener dere om vår FN politikk?