Det som forandret Norge

Vi lever av hverandres arbeid. Det er mer enn en selvfølgelighet.

Midt på 1980-tallet deltok jeg i et utredningsprosjekt som ble kalt Scenarier 2000. Oppgaven vår var å se 10-15 år fram i tid, og tegne et bilde av hvordan Norge ville se ut ved tusenårsskiftet. Prosjektet tegnet tre mulige framtider, som la vekt på ulike trender og endringskrefter.

Det framtidsbildet som opptok meg mest var det vi kalte «Omsorg». Kort fortalt handlet det om et Norge med jevn økonomisk vekst som ga staten stor økonomisk handlefrihet. Politisk var det bred enighet om å bygge ut velferdssamfunnet. Den viktigste drivkraften var den sterke økningen i kvinners deltakelse i arbeidslivet.

Jeg leser gjennom denne fortellingen i dag og nikker til mye. Det er alltid slik at mange av våre tanker om framtiden ikke slår til. Men jeg mener hovedhistorien står seg. Vi tok utgangspunkt i det vi mente var den mest omfattende sosiale endringen av Norge i det 20. århundret; at kvinner i stort antall gikk fra den ulønnede, uformelle delen av samfunnet, til lønnet, formelt arbeid, i stor grad i offentlig sektor.

I 1970 var Norge blant de land i Europa som hadde lavest kvinnelig deltakelse i arbeidsmarkedet. Så kom endringen. På mange vis representerte fødselsåret 1950 et veiskille. Kvinner født etter 1950 deltok i utdanning og arbeid på en helt annen måte enn de som var født på 1930- og 40-tallet. Norge gikk fra bunn til topp på 15 år, slik at vi utpå 1980-tallet var på toppen i kvinnelig yrkesdeltagelse i Europa, langt over 70 prosent av kvinner i arbeidsfør alder jobbet.

Dette har bidratt til en omfattende endring i organiseringen av velferd. I etterkrigsårene var samfunnets organisering delvis bygget på at mange kvinner løste velferdsoppgaver i hjemmet. Den norske velferdsstaten som vi kjenner den i dag, er basert på at kvinner både er i arbeid og føder barn. For samtidig som vi ligger i topp i Europa på kvinnelig yrkesdeltagelse, ligger vi også på topp i Europa når det gjelder fruktbarhet. Vi har klart å skape et samfunn der vi kombinerer kvinner i arbeid med mange barnefødsler. Dette er ikke tilfeldig. Det er et resultat av bevisste politiske valg. Vi har doblet fødselspermisjonen siden begynnelsen av 1990-tallet. Denne regjeringen har tredoblet offentlige bevilgninger til barnehagene siden 2005, og vi har innført rett til barnehage og halvert barnehageprisene.

Denne store forandringen ble en viktig økonomisk og politisk drivkraft for utbyggingen av den offentlige velferden. Her begynte Norge å skille seg fra andre europeiske land som på 1970-tallet opplevde stagnasjon og kutt i offentlig økonomi, både fordi de ikke hadde olje- og gassinntekter, men vel så mye fordi de valgte skattelettelser og privatisering av mange tjenester.

Grovt sett kan vi si at mange av de oppgavene som tidligere ble løst ulønnet og uformelt utenfor arbeidsmarkedet, nå skulle løses innenfor. Tiår med barnehageutbygging er en del av denne historien. Dekningen var tilpasset lav kvinnelig yrkesdeltakelse og måtte bygges ut til å tilpasses en situasjon der både mor og far jobbet. Kort fortalt tror jeg mange av de sosiale endringene som har skjedd i vårt samfunn de siste tiårene, skriver seg fra det store veiskillet som kvinnelig arbeid representerte. Endringen har vært en motor i omfattende utvikling av moderne velferdspolitikk, fra permisjonsordninger til pappaperm og andre tiltak for å gjøre det arbeidende familielivet mulig.

I vår fortelling fra 1987 kalte vi Norge i 2000 for «et land på siden i Europa» eller «Europas heldige kusine». Nå har det gått et nytt tiår, og jeg mener bildet befester seg. Og nå sier økonomene sitt: Mobilisering av den store kvinnelige arbeidskraftsreserven er en viktig forklaring på Norges økonomiske vekst de siste tiårene.

Vi kan nå lese følgende illustrasjon som med tørre tall oppsummerer en dyptgripende endring: Kvinners sysselsettingsandel er vel 16 prosentenheter høyere i Norge enn for OECD-gjennomsnittet. Hvis sysselsettingsandelen til norske kvinner over natten ble redusert til OECD-gjennomsnittet, ville dette redusere vår nasjonalformue omtrent like mye som vår samlede petroleumsformue inkludert beholdningen i SPU (Statens Pensjonsfond Utland). Intet mindre!

Det er to budskap i dette: For det første setter det olje- og gassformuen i perspektiv. Den er stor, men den overgår ikke det viktigste, nemlig vårt arbeid og verdien av folk i dette landet. Og for det andre at likestilling, like rettigheter, familie- og velferdspolitikk ikke bare er viktig for å nå målene for et godt samfunn, det er også god økonomisk politikk.

Det er bra for verdiskaping både i privat og offentlig sektor. I sum: det er moderne!