Rettferdig fordeling

Fordeling – det nye buzzword

Siden jeg tiltrådte som utviklingsminister i mars i år, har jeg løftet fram rettferdig fordeling som et av mine hovedsatsingsområder. Nå, et drøyt halvår seinere er det nesten som jeg føler at resten av verden kommer løpende etter meg.

I mai i år kom det såkalte African Progress Panel ledet av Kofi Annan med sin årlige rapport. Der pekte de nettopp på viktigheten av at den sterke veksten mange afrikanske stater nå opplever må ledsages av effektive fordelingsmekanismer. Utgangspunktet her er jo at det først er nå at det for mange afrikanske land i det hele tatt gir mening å snakke om fordeling. Tidligere har det vært slik at det i de fleste land ikke vært noe å fordele. Lykkes ikke afrikanske stater å ledsage veksten med effektive mekanismer for fordeling er det siste 20 månedenes uro i Midt-Østen en god pekepinn på hva man kan ha i vente.

For noen uker siden var jeg på årsmøtet i Verdensbanken. Alle snakket der om fordeling, fra bankens leder Kim til IMFs leder Lagarde. Når til og med det, i økonomiske spørsmål, ikke spesielt radikale tidsskriftet Economist gjør behovet for bedre økonomisk fordeling til et hovedanliggende, skjønner vi at på dette feltet er verden i endring.

Hvorfor denne sterke oppmerksomheten rundt fordeling? For meg, og mange andre, handler det dels om et moralsk spørsmål. Å dele rikdom på en rettferdig måte er et grunnleggende standpunkt for folk som deler mitt politiske ståsted. Andre fordelingsforkjempere som for eksempel Economist, er mindre opptatt av moral og mer opptatt av aspekter som politisk stabilitet og ro, eller at for store ulikheter kan stå i veien for økonomisk vekst. Hvilke aspekter man velger å vektlegge spiller i og for seg ingen rolle, så lenge man kan enes om målet.

Før jeg går videre, la meg kommentere et begrep utviklet av en professor ved UiO; det er den såkalte gnierindeksen. Kalle Moene og hans kolleger har utarbeidet en modell som sier noe om forholdet mellom størrelsen på et lands økonomi og antallet fattige. Den er enkel, interessant og er noe vi bør bruke aktivt når vi nå intensiverer arbeidet med fordelingsspørsmål. At Argentina troner suverent i toppen av gnierindeksen, er også interessant. Fra å være et av verdens rikeste land for 80 år siden, har landet befunnet seg i en nedadgående spiral med perioder preget av busts and booms, totale økonomiske kollapser, hyperinflasjon, militærkupp, stadige politiske kriser, massiv korrupsjon og vedvarende store ulikheter.

Eller som den karibiske nobelprisvinneren i litteratur V.S. Naipaul så treffende beskriver denne spiralen i sitt nådeløse essay  «The Ghost of Eva Peron»;

«Perhaps very little of what happens in Argentina is really news, because there is no movement forward; nothing is being resolved. The nation appears to be playing a game with itself; and Argentine political life is like the life of an ant community or an African jungle tribe: full of events, full of crisis and deaths, but life is only cyclical, and the year always ends as it begins”. 

Det er en voksende erkjennelse i verden om betydningen av fordeling. Vi har plassert oss i forkant i denne debatten. Jeg mener at vi trekker med oss en historisk bagasje som gjør at vi har mye å bidra med i dette ordskiftet internasjonalt.  Jeg er overbevist om at det at vi i Norge befinner oss økonomisk der vi er i dag, med et BNP pr innbygger flere ganger større enn Argentinas, i vesentlig grad er et resultat av de grunnleggende politiske valg vi gjorde med hensyn til fordeling for 70-80 år siden og som siden har preget den norske samfunnsmodellen. Den norske velferdsstaten er først og fremst et produkt av dette, ikke av petroleumsrikdommen som kom langt seinere.

Vi er nå i gang med en stortingsmelding om fordeling og jeg vil bruke tiden her i dag til å snakke om det som ligger til grunn for dette arbeidet.

La meg også, før jeg går videre, slå fast at rettferdig fordeling ikke er noe entydig begrep. Hva som er rettferdig, er det strid om i alle land. Rettferdig fordeling betyr ikke at alle skal ha det likt eller absolutt resultatlikhet. Men resultatene er selvsagt ikke uinteressante. Til syvende og sist er spørsmålet i hvilken grad fordeling gjøres til et mål og prioriteres.

Bakgrunnen for meldingen

Utgangspunktet for arbeidet med meldingen er det overordnede målet i norsk og internasjonal utviklingspolitikk; redusert fattigdom. Den internasjonale bistandsstrukturens grunnfjell er at fattigdomsreduksjon oppnås gjennom bistandsoverføringer fra rike til fattige land. Men dette verdensbildet er betydelig forandret de siste årene.  Med de geopolitiske endringene verden nå gjennomgår er det på tide å stille spørsmål ved hvordan fattigdomsreduksjon mest effektivt kan oppnås.

I tillegg er det også riktig å si at det har funnet sted en realitetsorientering med hensyn til hva som kan oppnås med bistand. De drøyt 120 milliarder dollar såkalt ODA utgjør årlig, er småpenger sett i forhold til alle de andre pengestrømmene som er avgjørende for et lands utvikling; handel, skatter og avgifter, utenlandske investeringer osv. Debatten om bistand har i altfor mange år vært preget av en tilsynelatende tro på at ODA kan redde verden. Det kan den ikke, og ingen land kan reddes med mindre det eksisterer en nasjonal politisk vilje til å gjøre det. Men brukt smart, kan de begrensede bistandsmidlene bidra til at alle de andre, større og viktigere pengestrømmene kan tjene utvikling og velferd på en bedre måte.  Igjen; gitt at det eksisterer nasjonal politisk vilje.

Fattigdom er fortsatt en av vår tids største utfordringer. Den forventede befolkningsveksten fra 7 milliarder i 2011 til 9 milliarder i 2050, vil i hovedsak finne sted i utviklingsland. Utvikling i fattigdomsreduksjon har vært positiv. I følge Verdensbanken har mer enn 660 millioner mennesker blitt løftet ut av fattigdom som følge av økonomisk vekst de siste tyve årene. Men befolkningsvekst og menneskeskapte klimaendringer som fører til mer ekstremvær og større sårbarhet gjør at fokuset på fattigdomsreduksjon er viktigere enn noen gang.

Globale endringer

Skillet mellom rike industriland og land som mottar bistand er ikke lenger så entydig som det var for et par tiår siden. Det er dette skillet den tradisjonelle utviklingspolitikken er tuftet på. Den globale maktfordelingen jevnes ut ved at land i øst og sør får mer innflytelse. Husk at hver tredje dollar USA bruker er lånt og at Kina er USAs største kreditor. Få hadde kunnet forestille seg dette for bare 30 år siden.

Det er en utvanning av det tradisjonelle skillet giver-mottakerland ved at flere framvoksende økonomier som fortsatt mottar bistand selv, gir støtte til fattige land. Vi møter Kina, India og i stadig større grad Tyrkia, over alt i det utviklingspolitiske landskapet. Som et eksempel kan jeg nevne at jeg i sommer var i Ankara for å diskutere mulighetene for et tettere samarbeid med tyrkerne om utviklingsinnsats i Somalia. Der er Tyrkia en dominerende utviklingsaktør.

Samtidig som finanskrisen i USA og Europa har ført til økonomisk stagnasjon og økende arbeidsledighet, har mange utviklingsland hatt sterk økonomisk vekst. Dette skyldes blant annet høye råvarepriser, utenlandske investeringer og økt handel. Utviklingen går i retning av at ulikheten mellom land reduseres.

Samtidig som ulikheten mellom land er blitt redusert, har ulikheten innad i land økt. Innen mange OECD-land har det vært en markant økning i økonomisk ulikhet. I USA har de aller rikeste mangedoblet sin velstand parallelt med at middelklassens kjøpekraft er stagnert eller gått tilbake. Også i flere av BRICS landene har ulikheten økt, men dette bildet er heldigvis ikke entydig.

Brasil er verdt å dvele ved. Ikke bare har landet hatt en kolossal økonomisk framgang de siste 10 årene og er nå verdens sjette største økonomi, men landet har faktisk også maktet å kombinere dette med økende grad av utjevning. Ja, de ligger fortsatt høyt på Kalles gnierindeks, men det går riktig vei. Latin-Amerika har alltid vært kjent som den regionen med størst ulikheter i verden. Men dette bildet er snudd og Latin-Amerika er faktisk den regionen i verden hvor en størst andel av landene har lykkes med utjevning de seinere år. Nok et eksempel på hvor omskiftelig verden er.

Den økonomiske veksten i utviklingslandene demonstreres ved at Verdensbanken har oppgradert 23 land fra lavinntektsland til mellominntektsland de 10 siste årene. For bare to tiår siden bodde så godt som alle verdens fattige i lavinntektsland. Den store veksten i utviklingslandene har endret dette. Majoriteten av verdens fattige bor ikke i lenger i lavinntektsland. De flest fattige i verden lever nå i mellominntektsland. 

En mer ulik verden er hard for de som ikke nyter godt av den økonomiske veksten. Det handler om manglende tilgang til basistjenester som vann og sanitær, helse, utdanning og elektrisitet. Det handler om manglende tilgang til formelt arbeid og økende matvarepriser. Det handler om svakt demokrati, manglende åpenhet og liten eller ingen mulighet til å delta i beslutningsprosesser. For noen handler det om overlevelse. Og, ikke minst, handler det om markerte og uakseptable skiller mellom kjønnene. Kvinner er gjennomgående fattigere og har dårligere muligheter enn menn. 

De globale endringene de siste årene krever at utviklingspolitikken tar innover seg at fattigdom er i ferd med å bli like mye et spørsmål om fordeling innad i land som mellom land.

Jeg sa innledningsvis at vi har viktige erfaringer å bidra med inn i fordelingsdebatten. Hva er det som karakteriserer de nordiske landene? De har alle fulgt en samfunnsmodell med små forskjeller, sentralisert lønnsdannelse, aktiv stat, likestilling og universelle velferdsordninger. Selv om samfunnsmodeller ikke kan kopieres, har den relative suksessen til den nordiske velferdsmodellen gjort at mange land ønsker å lære mer av den.

Hva er rettferdig fordeling og hvorfor er det viktig?

Rettferdig fordeling innebærer at man lar ressursene komme alle til gode, ikke noen få eller utvalgte grupper. Mange vil hevde at det er nødvendig å skape noe før det kan deles. Alle har utbytte av at kaken blir større. Men vekst som øker ulikhetene og i stor grad tilfaller de som har mest fra før, er ikke bærekraftig. Mange har ment at land som gjennomgår en utvikling fra fattigdom til mer velstand uunngåelig vil oppleve økte forskjeller, før disse igjen blir redusert når landet oppnår et høyere velstandsnivå.

Disse sammenhengene er ikke åpenbare.  Det er gjort en lang rekke studier som kartlegger sammenhenger mellom vekst, ulikhet, endring i ulikhet og endring i fattigdom. Disse viser at vekst forklarer det aller meste av endringer i fattigdom og at virkningen av økonomisk vekst på fattigdom er større desto høyere inntektsnivået er. Virkningen av økonomisk vekst på fattigdom er derimot mindre desto større ulikhet.

Forskning viser også at stor ulikhet skaper samfunn med høy sosial spenning og reduserer veksten i økonomien. I økende grad er det derfor en forståelse for at det må tas aktive grep for å spre fordelene av veksten på flere. Norge har vært i forkant av denne utviklingen, og har lenge argumentert for tiltak som vrir ressursbruken i favør av de fattigste også gjennom omfordeling.

I sin bok The Consequences of Modernity peker den britiske sosiologen Anthony Giddens på tillit som et helt sentralt trekk ved moderniteten. Moderne, høyt utviklede samfunn kan ikke fungere effektivt uten en høy grad av tillit mellom de ulike samfunnsaktørene. En slik generell vilje til å legge egen skjebne i andre, fremmedes hender finner man ikke i førmoderne samfunnene.  En av de største leseropplevelsene jeg har hatt de seinere år er boken The Spirit Level av Richard Wilkinson. I denne boken viser Wilkinson hvordan samfunn med små økonomiske forskjeller over tid gjør det mye bedre enn samfunn med store forskjeller. Et sentralt poeng hos Wilkinson er nettopp hvordan store forskjeller undergraver den tilliten som må gjennomsyre alle velfungerende samfunn.

Likhet i muligheter som blant annet fremmes gjennom rettigheter og tilgang til tjenester bidrar til incentiver og fremmer vekst. I mange utviklingsland skyldes mye av ulikheten i inntekt nettopp ulike muligheter. I noen tilfeller er det snakk om maktmonopoler med illegitime eliter som tilraner seg store inntekter gjennom maktmisbruk og utnyttelse av manglende åpenhet og svake institusjoner. I andre tilfeller er det snakk om ulike typer av muligheter som skyldes for lave investeringer i infrastruktur, utdanning og helse i de områdene der fattigdom dominerer. Høy eller økende ulikhet av denne typen hemmer vekst, skaper spenninger og reduserer sannsynligheten for stabilitet og vedvarende vekst.  

Et individ eller en husholdning regnes som fattige dersom inntekt eller privat forbruk er under en bestemt grense. Mange utviklingsland har nasjonale grenser for ekstremfattigdom. Den mest brukte internasjonale er 1,25 USD i inntekt eller forbruk per person. Dette er grensen som tusenårsmål 1 for halvering av andelen fattige fra 1990 til 2015 er basert på.

Med ulikhet menes absolutte eller relative forskjeller i inntekt mellom inntektstakere. Det mest brukte målet på grad av ulikhet er Gini-indeksen. Den varierer fra 0 (alle har samme inntekt) til 1 (en inntektstaker mottar all inntekt). Det er vanlig å regne ulikhet som stor når indeksverdien er over 0,4. Gini-indeksen er et mål for gjennomsnittlige forskjeller.

Hvordan arbeide for rettferdig fordeling?

Men rettferdig fordeling handler ikke først og fremst om koeffisienter og indekser. Det handler om politiske valg. Urettferdig fordeling er ikke tilfeldigheter eller historiske årsaker.  Statens rolle i fordeling er udiskutabel. Internasjonalt er det er mye fokus på rettferdighet, den sosiale dimensjonen av økonomisk vekst og inkluderende vekst. Men fordeling anses av mange, ikke minst av de landene som mottar bistand, som et internt anliggende som beveger seg innenfor grensene av nasjonale suverenitet. Vi mener at de geopolitiske endringene, den økonomiske veksten og fattigdomsutviklingen krever at fordelingspolitikk løftes høyere opp på dagsorden. Vi ønsker å gi høyere prioritet til virkemidler som også direkte omfordeler til de fattigste.

Spørsmålet om i hvor stor grad Norge som bistandsaktør kan og bør påvirke mottakerlandets politikk er et av de store dilemmaene i utviklingspolitikken. Fordelingspolitikk er et indre anliggende. Det er også likestillingspolitikk, miljøpolitikk, utdanningspolitikk og en rekke andre områder der Norge er engasjert. Rollen som påvirkningsagent må utøves i dyp respekt for landets egne myndigheter.

Ja, fordeling er et indre anliggende. Indre anliggender forvaltes av nasjonale myndigheter. Deres politiske visjoner og prioriteringer varierer mellom land. Noe deres politiske legitimitet også gjør. Det er en delikat balansegang å fremme en fordelingsagenda. Men de samme dilemma gjør seg gjeldende i forhold til en hel del andre av våre sentrale satsingsområder. Ikke minst gjelder dette i forhold til spørsmål som kvinners rettigheter, seksuelle minoriteter og andre sterkt kulturelt ladede problemstillinger. Vi skal heller ikke glemme at mye av det vi tar for gitt på disse områdene fortsatt framstår som en fjern utopi i mange land. Vi må ta med oss at vi ikke skal mange tiår tilbake før situasjonen for kvinner eller seksuelle minoriteter var en helt annen også i vårt eget land.

Jeg mener at vi på fordelingsagendaen bør vurdere å stille noen tøffere spørsmål enn det vi har hatt for vane å gjøre. La meg konkretisere; Olje for utvikling (OfU) er et av våre mest suksessfylte og etterspurte programmer. Gjennom OfU bistår vi nasjonale myndigheter i å bedre sin kontroll over petroleumsressursene, øke inntektene og styrke forvaltningen. Programmet er svært populært. Etterspørselen overgår langt vår kapasitet. Er det riktig å bistå i dette arbeidet hvis vi ser at dette ikke på noen som helst måte er koblet til en politisk vilje til å la økte inntekter komme brede lag av befolkningen til gode? Det samme spørsmålet kan vi stille i forhold til land der vi er inne og bistår med styrking av nasjonale skattemyndigheter. Jeg har ikke noen klare svar på disse spørsmålene ennå, men tanken om at vi kanskje med fordel kan bruke disse rådgiverne våre andre steder, er meg ikke fremmed.

Demokrati og statsbygging

Rettferdig fordeling handler ikke bare om å fordele økonomiske ressurser. Det handler også om demokratiseringsprosesser og mer demokratisk fordeling av makten. Den arabiske våren er et uttrykk for ønske om demokrati og medbestemmelse. Den er også et uttrykk for de politiske myndigheters neglisjering av store grupper i samfunnet. Et fellestrekk for bevegelsen i de ulike landene synes å være en bevisstgjøring blant befolkningen om deres grunnleggende rettigheter.

Demokrati gir mennesker muligheten til å kjempe for sine egne interesser – også de økonomiske. Derfor er arbeidet med fordeling nært knyttet sammen med demokratisering, styrking av sivilt samfunn og arbeidstakerens faglige rettigheter. Hvis brede lag av befolkningen får mulighet til å fremme sine politiske og økonomiske interesser vil samfunnets ressurser bli fordelt på en måte som kan oppfattes som mer rettferdig.

Rettferdig fordeling er avhengig av en fungerende stat. Fordelingspolitikk betinger at det offentlige er i stand til både å innhente og fordele midler. Statsbygging er derfor essensielt. Statsbygging innebærer støtte til de tre statsmaktene – parlamentet, domstolen og regjeringen. Den såkalte fjerde statsmakten – media – er minst like viktig. En fri og uavhengig presse bidrar til åpenhet, kunnskap og ansvarliggjøring av myndighetene.

 Demokrati og en fungerende rettsstat bidrar til å holde politisk ledere ansvarlig for den politikken de utformer. Dette skaper større legitimitet og tillit til staten og politikere. Det skaper forutsigbarhet og stabilitet, noe som er viktige vilkår for økonomisk vekst og fordeling.

Demokratiet utvikles gjerne i samarbeid med  - og etter press fra – endringsaktører.  I tillegg til frie medier er sivilt samfunn, religiøse ledere/kirkesamfunn og fagforeninger sentrale aktører. Sosial dialog og trepartssamarbeid har vært et viktig bidrag til demokratibygging og utviklingen av arbeidsplasser i mange land.

Åpenhet

For at et samfunn skal utvikle seg i en mer rettferdig og demokratisk retning er det avgjørende at folk har kunnskap om hva som bør forandres. Hemmelighold er korrupsjonens mest verdifulle allierte. Hemmelighold bidrar til å opprettholde økonomisk ulikhet og skjeve maktstrukturer. Åpenhet bidrar til det motsatte. Åpenhet er en nøkkel til kunnskap og bedre beslutningsgrunnlag for alle aktører på alle nivå.

Ulovlig kapitalflyt

Et av de største hindrene for utvikling er den ulovlige kapitalflyten ut av utviklingsland. Ulovlig kapitalflyt er grensekryssende finansielle transaksjoner som er knyttet til illegal virksomhet, være seg kriminalitet, svindel eller skatteunndragelser. Den ulovlige kapitalflyten ut av utviklingsland er anslagsvis ti ganger større enn pengene som kommer inn som bistand til de samme landene.

De ulovlige pengetransaksjonene muliggjøres gjennom et globalt system av skatteparadis, bankhemmelighold og tilretteleggere innenfor finans- og advokatbransjen. Det er de rikeste som benytter seg av dette systemet og pengene går fra sør til nord. Ulovlig kapitalflyt er et hinder for utvikling, men det har en dobbel negativ effekt ved at det også fører til økt ulikhet. Motgiften er finansiell åpenhet.

Bekjempelse av ulovlig kapitalflyt må gjøres gjennom global finansiell åpenhet. Samtidig må skattesystemene i utviklingsland forbedres. Mange land med høy økonomisk vekst har lave skatteinntekter fordi bedrifter og enkeltpersoner nesten ikke betaler skatt. I kampen om utenlandsinvesteringer er det ofte landet som tilbyr den laveste skattebyrde som vinner frem. Altså et slags race to the bottom. Store deler av verdens fattige bor i områder med rike naturressurser. I den grad ressurser blir utnyttet er det ofte utenlandske investorer som henter gevinsten.

Dermed går fellesskapet glipp at store inntekter som kunne være brukt til blant annet helse, utdanning og investeringer i infrastruktur. Bistand har lenge spilt en rolle som inntektskilde for fattige land. Det langsiktige målet er at landene skaffer inntektene for selv å finansiere sin egen utvikling. De store budsjettunderskuddene i OECD-landene i kjølvannet av finanskrisen fordrer et enda sterkere fokus på potensialet for økte skatteinntekter i land som mottar bistand.

Men skatt er viktig også av andre årsaker. Det en viktig pillar i selve samfunnskontrakten som bidrar til å forplikte og ansvarliggjøre både politiske ledere og borgere. Betaler man skatt til staten, vil man også sette større krav til de politiske lederne enn dersom man ikke betaler. Det er ikke tilfeldig at politiske ledere i mange ressursrike utviklingsland med gode inntekter fra for eksempel petroleumssektoren, er lite opptatte av individuell skattlegging.

Gjeldslette: mindre til kreditorene - mer til folket

Siden tusenårsskiftet har det internasjonale samfunnet slettet en stor andel av de fattigste og mest gjeldstyngede landenes gjeld. Dette er et resultat av to store internasjonale initiativ, begge i regi av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet:

1. Gjeldsletteinitiativet for de mest gjeldstyngede og fattigste landene (HIPC - Heavily Indebted Poor Countries Initiative) innført i 1996
2. Det multilaterale gjeldsletteinitiativet (MDRI -  Multilateral Debt Relief Initiative) innført i 2005.

Som en følge av disse instrumentene har 32 av de 40 fattigste og mest gjeldstyngede landene fått en håndterbar gjeldsbyrde.

Redusert gjeldsbetjening øker disse landenes fattigdomsreduserende investeringer. Det innebærer mer midler å fordele til f.eks. helse og utdanning.

Instrumentene som er innført og pengene som er brukt på gjeldsreduksjon har  gitt betydelige resultater. HIPC-kvalifiserte land bruker nå over ti ganger så mye på fattigdomsreduserende tiltak som det de bruker på gjeldbetjening.. Til sammenligning brukte de samme landene i 2001 kun dobbelt så mye penger på fattigdomsreduserende tiltak som å betjene gjeld. Den markant reduserte gjeldsbyrden for fattige land det siste tiåret er underkommunisert og gjenspeiles ikke alltid like godt i det internasjonale ordskiftet om utviklingslandenes gjeldssituasjon

Norsk gjeldspolitikk

Regjeringens Handlingsplan om gjeldslette for utvikling er retningsgivende for norsk gjeldspolitikk. Norge skal lede an i arbeidet med å slette de fattigste landenes gjeld ved aktiv bilateral gjeldssletting, ved å være en sterk støttespiller for multilaterale gjeldssletteordninger og gjennom gjeldspolitisk nytenkning.

I tillegg til å sikre full finansiering av dagens internasjonale instrumenter er regjeringens arbeid rettet inn mot å hindre ny uhåndterbar gjeld i fattige land. Det arbeides også for å videreutvikle dagens instrumenter. I kjølvannet av internasjonale gjeldsoperasjoner er det nødvendig at både långiver og låntaker opptrer ansvarlig. Norge er det toneangivende landet i diskusjonen om behovet for å lage internasjonale retningslinjer for ansvarlig långivning.

Gjeldens størrelse i forhold til landets BNP og årlige eksportinntekter avgjør i dag hvor mye gjeld som slettes når utviklingslandene kvalifiserer for det. Norge mener man også bør diskutere ikke-økonomiske variable. Hvordan gjelden kom til og betingelser for lånet er eksempler. Sletting handler ikke bare om hvor mye gjeld man kan tåle, men også om rettferdighet. Arbeidet med ansvarlig långivning og illegitim gjeld hører sammen: uansvarlig långivning i dag vil kunne føre til det noen kaller illegitim gjeld i fremtiden.

Det finnes ingen omforent definisjon av disse begrepene. Frivillige organisasjoner benytter uttrykkene mye og definerer dem vidt. Et norskfinansiert FN-prosjekt (gjennom UNCTAD) lanserte i 2012 prinsipper for ansvarlig långivning og låneopptak. Prinsippene er ment å gjøre både långiver og låntaker mer ansvarlige slik at faren for gjeldskriser reduseres. Temaene er kontroversielle. Få kreditorland ønsker å diskutere dem. Et dilemma et at for strenge kriterier vil kunne redusere tilgang til kapital for utviklingsland. Et annet handler om suverenitet, et tredje at et for stort fokus på illegitimitet kan ta fokus og midler fra regjeringens hovedprioritet; å hjelpe de fattigste landene som trenger gjeldslette. Norsk politikk er en blanding av normativt langsiktig arbeid og foregangspolitikk. Et eksempel på det siste er regjeringens betingelsesløse sletting av all restgjeld som stammet fra Den norske skipseksportkampanjen (1976-80) i 2007. Dette har høstet betydelig internasjonal oppmerksomhet.

Gjeldsrevisjon

Illegitim gjeld og ansvarlig långivning henger sammen gjennom potensielt sammenfallende kriterier. Gårsdagens uansvarlige långivning har ført til det noen mener er illegitim gjeld. Regjeringen besluttet i 2012 at man skal gjennomføre en norsk gjeldsrevisjon. Ønsket om å gjennomføre en revisjon av Norges beskjedne gjenstående fordringer mot utviklingsland skyldes behovet for å sette søkelys på temaene ansvarlig långivning og illegitim gjeld. At en kreditor går igjennom sine fordringsbøker vil kunne vekke oppsikt og starte en debatt. Formålet med gjeldsrevisjonen er altså ikke å slette gjeld, men å støtte opp under regjeringens ønske om å fremme en mer ansvarlig utlånspolitikk ovenfor utviklingsland internasjonalt.

Kriteriene som vil bli benyttet i revisjonen er både gjeldene krav til lån- og garantigivning, men også de nevnte FN-kriteriene for ansvarlig långivning og låneopptak som ble lansert i 2012. Arbeidet omfatter fordringer på totalt 961,7 millioner kroner i 7 land og 34 kontrakter. Arbeidet er lagt ut på internasjonalt anbud og ferdigstilles i 2013.

Dette var en gjennomgang av en del av den tenkningen som ligger til grunn for vårt arbeid med stortingsmeldingen om fordeling. Jeg ser nå fram til å ta en spørsmålsrunde fra dere i salen.

Takk!