Inn i Afghanistan – ut av Afghanistan?

Ti år etter at vi engasjerte oss i Afghanistan kan vi konkludere med at det har vært dramatiske år, ti år preget av både fremgang og tilbakeslag, konflikt og samarbeid. Tiårsmarkeringen skjer i en tid hvor det internasjonale engasjementet beveger seg over i en ny fase. Det gir anledning til å se bakover og spørre: Hva har vi oppnådd? Men vi må også se fremover og stille spørsmålet: Hvor går vi herfra?

Dette er vanskelige og komplekse spørsmål.

Vi ønsker – og trenger – en løpende og bred debatt om dette, som vi også kan trekke lærdom av når vi drøfter norske bidrag til fremtidige internasjonale operasjoner. Jeg tror denne boken kan bidra til diskusjon, ettertanke og lærdommer. Den går rett inn i kjernen av våre løpende diskusjoner.  

Det var tungtveiende grunner til at norske styrker etter angrepet på USA 11. september 2001, ble sendt til Afghanistan som en del av Operation Enduring Freedom, med bakgrunn i våre allianseforpliktelser i Nato og FN-paktens artikkel 51 om selvforsvarsretten. Jeg mener at den beslutningen står seg også i dag. Siden 2005 har all norsk militær innsats vært samlet i den Nato-ledede stabiliseringsstyrken Isaf, som opererer i Afghanistan med mandat fra FNs sikkerhetsråd. Det er viktig at Norge strekker seg langt for å bidra til å støtte opp under FNs vedtak. Dette er et bærende prinsipp i norsk utenrikspolitikk. Vi har likeledes en forpliktelse som Nato-medlem til å støtte de operasjoner alliansen påtar seg.

Det blir sagt at den militære kampen i Afghanistan ikke kan vinnes, men heller ikke tapes. Afghanistans framtid må sikres politisk. Den kampen vi kan vinne er kampen for stabilitet og utvikling. Vår planlagte utfasing av militære kampstyrker fram mot 2014 innebærer ikke at Afghanistan er et tilbakelagt kapittel i norsk utenrikspolitikk. Vi kommer til å ha et betydelig engasjement der i mange år framover. Det er fordi Afghanistans skjebne har betydning langt utenfor landets grenser. Vi kan ikke tillate at Afghanistan igjen kan fungere som base for internasjonal terrorvirksomhet. Det er en kamp vi må kjempe sammen med afghanerne, våre allierte og partnere og det internasjonale samfunn.

Ti år etter at vi gikk inn i Afghanistan må vi nok innse at vi var vel optimistiske og hadde høyere ambisjoner enn det vi har kunnet innfri. Vi undervurderte den politiske dimensjonen ved konflikten, herunder også regionale aktørers rolle. Taliban ble ikke inkludert på Bonn-konferansen i 2001. Det ble ikke lagt nok vekt på politisk dialog og forsoning. I ettertid er det klart at det internasjonale engasjementet i for stor grad fokuserte på den militære innsatsen.

Men vi må heller ikke glemme hva vi har oppnådd:

• Afghanistan er ikke lenger et fristed for Al Qaida, og ingen base for internasjonale terrororganisasjoner.
• Afghanistan er i dag et land med folkevalgte ledere, valg gjennomføres og kvinner har stemmerett.
• Infrastrukturen er bedret, særlig veier, elektrisitetsforsyning og skolebygg
• Elevtallet på skolene øker stadig.
• Tilgangen til helsetjenester for brede befolkningslag er grunnleggende forbedret.

Samtidig er det ingen som bestrider at oppgavene fortsatt er formidable. Sikkerhetssituasjonen er vanskelig. Afghanistan vil i uoverskuelig fremtid være avhengig av internasjonal assistanse. Men landet må ikke bli en evig klient. Egne krefter og ressurser må utvikles. Hvordan kan vi best bidra til det?

Norges sivile og militære engasjement er stort. Vi arbeider med kapasitetsbygging og utviklingstiltak innenfor en rekke områder. Vi har i flere år bevilget 750 millioner kroner årlig til bistandstiltak. Våre soldater har de siste årene fokusert stadig mer på trening og opplæring av afghanske styrker, slik at de selv kan overta ansvaret for sikkerheten. Norske politifolk har bidratt til trening og opplæring av afghanske politifolk. Vår innsats har hele tiden blitt justert og søkt tilpasset utviklingen på bakken – det vil den fortsatt bli.

Jeg er også opptatt av å videreføre vår innsats for å styrke det regionale samarbeidet rundt Afghanistan. Norge har i flere år engasjert landene i regionen i en uformell dialog om regionale utfordringer. Afghanistan vil ha en sentral rolle i å følge opp denne prosessen, Istanbul-prosessen.

Vi ser allerede klare konturer av det fremtidige Afghanistan: Et Afghanistan der afghanerne tar ansvar for egen sikkerhet og utvikling, men der interne og eksterne utfordringer er mange. Vi er nå inne i en ny fase, der vi går via ”transisjon til transformasjon”. Langsiktighet er et kjernepunkt i dette. Det vil være behov for langsiktig internasjonal støtte, og et bredt internasjonalt engasjement i mange år fremover. Det gjelder økonomisk utvikling, godt styresett, demokratiutvikling, korrupsjonsbekjempelse, ivaretakelse av grunnleggende rettigheter og kvinners plass i samfunnet. Vi ser en utvikling mot avslutningen av det militære nærværet, slik det er innrettet i dag. Mot slutten av 2011 var halvparten av den afghanske befolkningen bosatt i områder hvor ansvaret var overført til afghanske sikkerhetsstyrker.

Ti år etter den første Bonn-konferansen samlet Afghanistan og det internasjonale samfunn seg på ny i Bonn i desember 2011, for å diskutere Afghanistans fremtid. Jeg understreket der at Norge kommer til å forbli engasjert i Afghanistan. Vårt engasjement er langsiktig og våre bistandsmidler skal brukes i samsvar med afghanske prioriteringer.

Bonn-konferansen bekreftet at:

1. Prosessen med å overføre sikkerhetsansvaret er godt i gang. Afghanske myndigheter støtter fullt og helt opp om denne.
2. Det internasjonale samfunn er enig i behovet for et langsiktig sivilt engasjement
3. Afghansk ”eierskap” er målet, men internasjonal assistanse forutsetter at afghanske myndigheter tar større ansvar for å få bukt med bl.a. den utbredte korrupsjonskulturen og oppfyller internasjonale menneskerettighetsforpliktelser - ikke minst hva gjelder kvinners rettigheter. 

Vi ønsker fortsatt afghansk reform og et langsiktig internasjonalt engasjement basert på gjensidige og troverdige forpliktelser. Gjennom langsiktig satsing vil vi arbeide for å motvirke den pessimismen som hindrer en positiv utvikling. Norge er en langsiktig partner. Regjeringens mål er å fortsette vårt utviklingssamarbeid og vår politiske dialog med Afghanistan også etter 2014. Afghanerne må i fremtiden ta ansvar for egen sikkerhet og egen politikk, men afghanerne må ikke få oppleve at verden vender dem ryggen. Vårt samarbeid for utvikling må fortsette, og en kritisk debatt om norsk engasjement stimulerer til målrettet arbeid.

God lesning!

*****

(Teksten er forord til boken ”Exit Afghanistan. Tilbakeblikk – og debatt om utviklingen” ved Gjert Lage Dyndal og Torbjørn L. Knutsen (red.), Universitetsforlaget, Oslo 2012.)