Frigjøring

Frigjøring er et godt slagord for all utviklingspolitikk.

I Klassekampen har Jo Tore Berg fra Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH) kritisert regjeringen for å kutte i støtten til utdanning i fattige land. Faktum er at den rødgrønne regjeringen har hatt en stabil støtte til utdanning i fattige land. Om lag 1,6 milliarder kroner årlig har gått til utdanning siden 2005. Dette er en betydelig bevilgning.

FNs barnefond (Unicef) har verdens største utdanningsprogram. Norge gir mest penger av alle til dette arbeidet. Slik bidrar vi til at flere jenter får begynne på skolen. Norge er med på utvikling av pensum slik at gutter og jenter kan lære å respektere hverandre som likeverdige. Unicef er også raskt på plass i kriser. Slik kan barn til tross for flom eller jordskjelv fortsette å gå på skolen. Norge støtter også høyere utdanning i fattige land.

Under den rødgrønne regjeringen har bistandsbudsjettet økt kraftig. Dette har gitt oss muligheten til å øke støtten til viktige satsinger uten å kutte i støtten til utdanning. Jeg er enig med SAIH i at utdanning er viktig, men jeg håper også at SAIH er enig med meg i at flere satsinger må til dersom fattige land og fattige folk skal frigjøre seg fra fattigdommens åk. Målet med utviklingspolitikken er at fattige land skal blir bedre i stand til å styre selv og kunne gi innbyggerne sine mulighet for gode liv. Eller for å bruke SAIHs ord – utviklingspolitikken skal være frigjørende.

Frigjøring handler om flere ting enn utdanning. Norsk støtte til grønn strøm kan gi næringsutvikling og vekst i fattige land. Slik kan fattige land skape seg nye inntekter og frigjøre seg fra dyr oljeimport. Gjennom programmet «Skatt for utvikling» støtter vi land til å få sikre offentlige inntekter. Egne skatteinntekter gir fattige land frihet til selv å bestemme hvordan de skal forme framtiden til beste for landets innbyggere.

Tilgang til ren energi, næringsutvikling og økte skatteinntekter er frigjøring i praksis.  Og det er viktig nettopp for at fattige land skal kunne satse på utdanning. For på sikt skal ikke Norge eller andre rike land gi bistand for å sikre utdanning i andre land. Løsningen på sikt må være at landene selv tar dette ansvaret. Den gode nyheten er at afrikanske land bruker stadig mer av sine egne statsbudsjetter på utdanning.

Jeg er glad for at SAIH står på for å sikre kvalitet i utdanningen. Ni av ti barn begynner nå på skolen.  Det er over 40 millioner flere enn for ti år siden. Land som Tanzania, Nepal og Madagaskar ligger godt an til å nå FNs mål om at alle barn har rett til utdanning, innen 2015. Mye går i riktig retning. Men når det gjelder kvaliteten på både grunnutdanning og høyere utdanning er det en stor jobb igjen å gjøre.