Innlegg i Stortinget om GMO-politikk

Interpellasjon fra stortingsrepresentant Rigmor Andersen Eide (KrF) til utenriksministeren 19. mars om tiltak for å opprettholde Norges restriktive GMO-politikk i det internasjonale handelsregimet.

«Det er norske myndigheter som avgjør hvilke genmodifiserte produkter som kan utsettes, markedsføres og selges i Norge. Til tross for at regjeringen har vært tydelig på at den vil videreføre en restriktiv holdning til genmodifisert mat har den, etter tre og et halvt års behandling, ennå ikke landet i spørsmålet om godkjenning av to genmodifiserte mais og en raps. Disse GMOene skiller seg ut ved at de er genmodifisert til å tåle sprøytemidler, hvorav det ene er så skadelig at det er forbudt i Norge og skal fases ut av EU innen 2017. Å godkjenne GMO-mais til mat og fôr vil være noe helt nytt i Norge, og det vil bryte en viktig barriere og gjøre det vanskelig for landbruket å forbli GMO-fritt slik det er ønsket fra en samlet næring og fra forbrukerne.

Hvilke tiltak vil utenriksministeren iverksette for å opprettholde Norges restriktive GMO-politikk i det internasjonale handelsregimet?»

Støres hovedinnlegg

La meg først få lov til å oppklare en åpenbar misforståelse: Jeg tror det er få likheter mellom garderobene til interpellanten og utenriksministeren, men den ene likheten hun påpekte, har jeg nå fått brakt på det rene at gjelder utviklingsministeren. Han har det fellestrekket. Jeg har foreløpig ikke den æren, men det kan jo kanskje bli rettet opp!

Siden genteknologiloven ble vedtatt i 1993 – i tråd med Stortingets ønsker – har Norge ført en restriktiv politikk med hensyn til utsetting, markedsføring og salg av genmodifiserte organismer, GMOer. Dette er en politikk som trolig er blant de strengeste i verden, og regjeringen har ingen planer om å endre denne politikken – la meg slå det fast.

Det normale forløpet for godkjenning av nye produkter i EØS er at når en vare er godkjent i én del av EØS-området, er den også godkjent for bruk i resten av EØS-området. Dette gjelder ikke uten videre for GMOer.

EUs utsettingsdirektiv, som er en del av EØS-avtalen, regulerer markedsføring og utsetting av levende GMO, herunder også dyrking. Ved søknader om godkjenning av en GMO vil det foretas en vitenskapelig risikovurdering av Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet, EFSA. Hvis omsetning av organismen godkjennes, vil den i prinsippet kunne kjøpes og selges i alle land innenfor EØS-området. Hvert land har imidlertid anledning til å bruke direktivets sikkerhetsklausul og reservere seg mot en slik omsetning dersom de mener at produktet utgjør en risiko for helse eller miljø.

Det har vært – og er – viktig for regjeringen å sikre grunnlaget for vår restriktive GMO-politikk. Derfor fikk vi på plass en tilpasningstekst da utsettingsdirektivet ble innlemmet i EØS-avtalen. Dette betyr at vi kan gjøre en egen norsk vurdering i henhold til genteknologiloven utover den vurderingen som er gjort i EØS, og loven pålegger oss å vurdere etikk, samfunnsnytte og bærekraftig utvikling, i tillegg til helse- og miljørisiko.

Utsettingsdirektivet, som omhandler markedsføring og utsetting av levende GMO, har vært en del av EØS-avtalen siden EØS-avtalens iverksettelse. Det arbeides nå i tillegg med innlemmelse av en annen rettsakt, forordningen om genmodifisert mat og fôr. Denne forordningen regulerer godkjenning av mat og fôr som består av, inneholder eller er produsert fra genmodifiserte organismer. Vi er ennå ikke ferdige med forhandlingene med EU om innlemmelse av denne forordningen. På norsk side har vi kommet til at innholdet i forordningen i hovedsak samsvarer med gjeldende norsk regelverk.

Men – og dette vil jeg understreke – vårt prinsipielle utgangspunkt er at vedtak fattet av EU-organene i disse sakene ikke skal ha direkte virkning i Norge. Vi har derfor foreslått at forordningen tilpasses i tråd med de rammer Grunnloven setter. I forhandlingene med EU har vi derfor fremlagt forslag til tilpasningstekst som bygger på den tilpasningen vi har fått til utsettingsdirektivet. Det er imidlertid klart at det vil stilles strenge krav til vitenskapelig begrunnelse for norske forbud. Men adgangen til å vektlegge etikk, bærekraft og samfunnsnytte – i tråd med genteknologiloven – vil gi et bredere grunnlag for forbud av formerings- eller spiredyktig GMO.

Det er en kjensgjerning at norsk opinion er meget skeptisk til bruk av GMO i Norge. Regjeringens restriktive praksis harmonerer godt med denne holdningen.

La meg gjenta at regjeringen vil videreføre følgende etablerte praksis, som vi også oppfatter har bred støtte i Stortinget: Utsetting eller annen bruk av GMOer er forbudt i Norge dersom det etter grundige, selvstendige norske vurderinger konkluderes med at det foreligger risiko for miljø- og helsemessige skadevirkninger. Det skal vurderes om utsetting eller annen bruk er etisk forsvarlig, og det skal legges vesentlig vekt på om utsettingen har samfunnsmessig nytteverdi og er egnet til å fremme en bærekraftig utvikling. Regjeringen vil videreføre denne praksisen selv om GMOene skulle være tillatt i EØS-området for øvrig.

Regjeringen har for tiden flere søknader om godkjenning av GMOer under behandling. Representanten Andersen Eide viser til søknader om godkjenning av to maislinjer og en rapslinje. La meg understreke at dette er søknader om utsetting, dyrking og bruk av GMOer til fôr, og ikke søknader om godkjenning til bruk i mat, menneskeføde. Det er ikke fattet endelig beslutning i disse sakene, som forberedes av Miljøverndepartementet i henhold til genteknologiloven.

Representanten reiser spørsmål om hvilke tiltak jeg vil iverksette for å opprettholde Norges restriktive GMO-politikk i det internasjonale handelsregimet, og det spørsmålet ble gjentatt i interpellantens innlegg. Som ansvarlig for at Norge overholder sine internasjonale forpliktelser bl.a. på handelsområdet, anser jeg det som svært viktig at de tiltak som Norge innfører, er i samsvar med våre forpliktelser – herunder både EØS- og WTO-avtalen.

Avtaleverket i WTO gir mulighet til å forby GMOer i Norge som innebærer helse- og/eller miljørisiko. Det er også adgang til å benytte føre-var-prinsippet og å innføre midlertidige tiltak. Det er opp til medlemslandene – i dette tilfellet Norge – selv å bestemme hvilket beskyttelses- eller risikonivå vi ønsker å legge oss på. Det kreves av oss at vi er konsistente, ikke-diskriminerende i gjennomføringen og at beslutningen er basert på vitenskapelig grunnlag.

Etter regjeringens vurdering kan en restriktiv GMO-politikk ivaretas side om side med våre internasjonale handelsforpliktelser. I de tilfeller der det etter grundige vitenskapelige vurderinger konkluderes med at det ikke foreligger risiko for helse eller miljø i Norge ved utsetting eller bruk av en GMO, kan imidlertid et eventuelt forbud by på utfordringer i forhold til WTO-regelverket. Vi kan da komme i den situasjonen at vi vil kunne tape en sak for et eventuelt panel i WTO.

I slike tilfeller vil det eneste mulige grunnlaget være GATT-avtalens artikkel XX(a), som gir adgang til å innføre tiltak som er nødvendig for å beskytte offentlig moral. Det er ikke åpenbart hva som ligger i begrepet «offentlig moral», og dette har vært lite prøvet i WTO. Et WTO-panel har uttalt at offentlig moral omfatter et samfunns eller en nasjons rådende oppfatning av hva som er rett og gal atferd, og dette kan avhenge av kulturelle, etiske og religiøse verdier. Selv med denne rettesnoren er det ikke åpenbart hvilke konkrete situasjoner som vil omfattes av et slikt begrep. De tvistesakene som til nå har berørt denne problemstillingen, har dreid seg om gambling og grenser for ytringsfrihet.

Vi erkjenner at vi står overfor et dilemma i disse sakene. På den ene siden har vi i Norge et sterkt behov for å beskytte miljøet og naturen mot genmodifiserte organismer, også der det ikke nødvendigvis er lett å dokumentere at det foreligger identifiserbare farer for skade på helse eller miljø. Derfor har vi en meget streng genteknologilov og en restriktiv praksis i tråd med denne. Samtidig står vi overfor internasjonale forpliktelser som setter grenser for hva som er tillatt av handelsrestriksjoner.

Men Norge er, som et åpent og sterkt eksportavhengig land, avhengig av at handelsregelverket blir fulgt av WTOs medlemmer, og det er i norsk interesse å ha forutsigbare og objektive rammer for handel og økonomisk aktivitet. I slike tilfeller må vi altså foreta en helhetlig vurdering av norske interesser.

Men jeg vil avslutningsvis få gjenta det jeg sa da jeg begynte mitt svar: Norge har en politikk med hensyn til utsetting, markedsføring og salg av genmodifiserte organismer som er en av de strengeste i verden. Regjeringen vil gjøre sitt ytterste for å videreføre denne politikken, også innenfor det internasjonale handelsregimet.

Støres svarreplikk

Bare litt på det formelle: Det er vel ikke slik at genteknologiloven er innarbeidet i EØS-avtalen, den anses å være i tråd med EØS-avtalens bestemmelser. Men det er nå en detalj fordi det forutsetter vi at norsk lovverk er, i henhold til våre internasjonale forpliktelser, enten det er EØS eller WTO. Jeg kan egentlig svare på spørsmålet veldig enkelt med at jeg tror regjeringen har akkurat den samme holdningen som det brede stortingsflertallet har, som er – etter vårt anslag – et av de mest restriktive i verden. Vi mener vi har et godt grunnlag for det både i nasjonal lovgivning og per i dag i det som også gjelder i internasjonal lovgivning. Men det gjelder å følge nøye med på det, for det er i vår interesse at den lovgivningen vi har utført på disse områdene, lar seg forsvare i de internasjonale organene vi deltar i og i henhold til de internasjonale avtalene vi er forpliktet på. Da er det slik at vi må, så langt det rå er, bygge på vitenskapelige fakta knyttet til innholdet i de enkelte GMO-ene. Så kan vi – slik jeg la vekt på i mitt innlegg – også få en utfordring med å argumentere dette i forhold til offentlig etikk og moral. Jeg valgte å være åpen på det i mitt innlegg, at i forhold til enkelte av disse konkrete sakene kan vi få større utfordringer enn andre, bl.a. i forhold til WTO-regelverket.

Når det gjelder EU, vet vi jo der at det gjør seg gjeldende ulike syn og det er ganske sterke motsetninger mellom ulike land ut fra hvilke forutsetninger de har på landbrukssiden, industrisiden, hvilke holdninger som gjør seg gjeldende i opinionen. Men jeg vil velge å tro at veldig langt på vei vil det være tilstrekkelig mange som deler det norske grunnsynet på dette spørsmålet, til at vi kan arbeide også med dem, og forsøke å gjøre det til en del av vår aktive Europa-politikk når det gjelder EUs egen arbeidsform.

Oppsummeringsmessig har vi til hensikt å opprettholde et meget strengt regime, kanskje blant de strengeste i verden. Vi ønsker å gjøre det ved å følge de prosessene som er i det nærmeste området for oss, nemlig EØS, sørge for at våre posisjoner lar seg godt forsvare innenfor WTO, og så være i forkant av det som måtte være av utvikling av nytt regelverk, som i noen tilfeller er ganske teknisk, men hvor det å ha en ganske formulert grunnholdning, som vi har på dette området, er en god kompassnål for norske holdninger i disse diskusjonene.

Støres sluttreplikk

La meg få takke interpellanten for å ha stilt et spørsmål som er viktig, aktuelt og godt, og også takke for en god debatt.

Jeg tror vel at det vi har hørt i salen i dag, viser at vi er helt samlet om hovedsaken i den restriktive politikken Norge i dag fører: betydningen av å ha en restriktiv linje, føre-var-holdningen og betydningen av kunnskap. Kunnskap tror jeg er viktig på to områder. Som vi har vært inne på, er det viktig at vi har god kunnskap for å ta avgjørelser på et område som er i teknologisk utvikling, som jeg oppfatter at det er bred enighet om. Det er også viktig på det feltet som kanskje er viktigst for mitt fagområde, nemlig måten vi kan forsvare våre interesser på i internasjonale organisasjoner opp mot et internasjonalt regelverk. Det er kunnskap som må ligge til grunn for måten vi argumenterer våre saker på. Jeg tror vi har fått tydeliggjort at på den ene siden er det et regelverk som gjelder med hensyn til om det kan være til skade for miljø, natur, mennesker. Så er det det andre, det litt mer brede feltet, som går på etikk og moral. Men på begge områder er det viktig å ha en godt gjennomtenkt politikk.

Representanten Skei Grande sa at Venstre hadde den strengeste linjen. Det er ikke lett å si hvem som er strengest her nå, for jeg oppfatter at alle i grunnen har vært enige om én streng linje, og som interpellanten sa, går kanskje diskusjonen litt på taktikken med hensyn til hvorvidt dette haster. Jeg konstaterer at vi i dag opprettholder et robust regelverk og en robust praksis. Det er det vi ønsker. Da blir det en vurdering hva som haster i forhold til det. Vi har i alle fall fra regjeringens side lagt opp til å ta den tiden vi trenger for å kunne ta gode beslutninger.

Så vil jeg til sist bare si at representanten Flåtten var inne på et poeng som jeg tror vi også skal ha med oss, for dette er en debatt som lett blir en global debatt. Det går selvfølgelig på den situasjonen at sult er et fenomen i verden, og at det kommer til å bli diskusjoner om hvordan man kan produsere mer mat med mindre energi og på et mer utsatt landbruksområde verden rundt. Det er ikke noe som direkte berører norske forhold på kort sikt, men vi er en del av den internasjonale sammenhengen og må også være med i den debatten. Men jeg tror det er et viktig bidrag i den debatten at vi har et strengt regelverk, og at det er et regelverk som lar seg presentere og argumentere for i internasjonale sammenhenger.

Takk for en god debatt!

For øvrige innlegg i debatten, se: www.stortinget.no