Slutten på hiv?

Takk til Leger uten Grenser som setter fokus på et så viktig tema. Som utviklingsminister ser jeg at god helse er en forutsetning for utvikling. Dette er også reflektert i FNs tusenårsmål der flere av målene er relatert til helse.

Tusenårsmål 6 handler om hiv/aids, malaria og andre sykdommer. Blant målene er å stanse og reversere spredningen av hiv. Norge har vært en pådriver i den globale hiv-responsen i flere tiår. (I dette arbeidet har Sigrun Møgedal hatt en sentral rolle som UDs mangeårige spesialrådgiver og aids-ambassadør og også tidligere statssekretær i UD. Takk til Sigrun for et fantastisk fundament å arbeide videre ut fra!)

Norge er sjuende største giver til internasjonalt hiv-arbeid i forhold til brutto nasjonalprodukt. Mye av vår støtte går gjennom FN-programmet Unaids. Aidstoppmøtet i 2011 satte ambisiøse mål for hva vi skal oppnå innen 2015 på tre områder:

1. Seksuell overføring av hiv skal halveres. Mor til barn-smitte skal elimineres.
2. Det skal gis universell tilgang til behandling.
3. Diskriminering av hiv-smittede i lov og praksis skal halveres. Og kvinner og jenters spesifikke behov skal ivaretas. 

Norge støtter aktivt opp om dette arbeidet, gjennom direkte støtte til FNs aidsprogram, Unaids, men også gjennom andre kanaler. Norge var med å starte og gir betydelige bidrag til både Det globale fondet og Den internasjonale ordningen for innkjøp av legemidler Unitaid som arbeider for økt tilgang til diagnostisering og behandling for aids, malaria og tuberkulose i fattige land. Videre kanaliseres store deler av vår støtte gjennom frivillige organisasjoner.

Hvor står vi så i hiv-arbeidet? Det er tydelige tegn til fremskritt.

I 2012 kan verden feire at antall nye hiv-smittede har gått ned med 20 prosent siden «toppåret» i 1997. Antall aidsrelaterte dødsfall har gått ned med 24 prosent siden 2005. Over sju millioner har tilgang på hiv-behandling.

Hvordan har vi kommet dit?

I stor grad er dette historien om et suksessrikt samarbeid mellom sivilt samfunn, globale aktører og nasjonale myndigheter i både giver- og mottakerland.

Et viktig eksempel: For ti år siden ble det hevdet at det ville være umulig å gi fattige hiv-behandling. Men gjennom innsatsen til mange aktivister og partnere, inkludert Leger Uten Grenser fikk vi til:

• en unik prisreduksjon
• systematisk opplæring av pasienter og pårørende om betydningen av å følge behandling
• involvering av lokalsamfunn, frivillige og andre typer helsepersonell enn leger

Dette er en suksesshistorie, og en «best practice» vi må ta med oss i vårt videre arbeid med global helse og tilgang på medisiner.

Til tross for suksessen er det imidlertid fortsatt arbeid som gjenstår. Flere steder ser det ut til at hiv trekker seg tilbake til de meste utsatte gruppene – seksuelle minoriteter, injiserende narkotikabrukere og mennesker som selger sex.

hiv-arbeidet henger sammen med det arbeidet for disse gruppenes rettigheter og arbeidet for seksuelle og reproduktive rettigheter generelt. De siste årene har vi dessverre opplevd en voldsom «backlash» i arbeidet med likestilling, seksuell helse, seksualundervisning og tjenester for ungdom. For å møte dette har vi trappet opp innsatsen knyttet til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter med et eget prosjekt i UD. Vi vil samarbeide med andre for å stå imot de konservative kreftene.  Vi vil «tale der andre tier» også om rettighetene til seksuelle minoriteter, injiserende narkotikabrukere og mennesker som selger sex. Om disse rettighetene svekkes, vil dette også gjøre det vanskeligere å stoppe hiv. Det går ikke an.

Vi er også svært opptatt av å involvere ungdom i hiv-arbeidet. Dessverre er kunnskapen om smitte og forebygging lav blant ungdommer i lav- og mellominntektsland. Dette må vi endre i samarbeid med unge mennesker.

Samtidig må vi øke tilgangen til kondomer. I Afrika sør for Sahara finnes det ikke mer enn litt over ni kondomer per mann, og under et kvinnekondom per kvinne i året. Gjennom oppfølgingen av FNs Kommisjon for livsviktige medisiner (der statsminister Stoltenberg var medformann) vil Norge bidra til å øke tilgangen på kvinnekondomer.

For å komme tilbake til spørsmålet vi blir stilt her i dag – det ER mulig å stoppe hiv. Det er målet Norge vil arbeide for, i nært samarbeid med våre partnere. Neste uke vil jeg markere Verdens aidsdag i Sør-Afrika. Jeg ser frem til å lære mer om det landets erfaringer og å ta dette med i vårt videre arbeid.

I dag ser jeg frem til en fruktbar diskusjon med dere. Sivilt samfunn har spilt en avgjørende rolle i det internasjonale hiv-arbeidet. Norge har vært en pådriver for å få sivilt samfunn med i dette arbeidet. Jeg ser frem til å ha tett kontakt med dere også i fremtiden. Dette inkluderer samarbeid, ris og ros. 

Takk!