Historisk arkiv

Mer frivillighet – mer demokrati

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Topplederkonferansen til Frivillighet Norge, Oslo 17. januar 2012

Utenriksminister Jonas Gahr Støre innledet og samtalte under temaet ”Mer frivillighet – mer demokrati” på topplederkonferansen til Frivillighet Norge i Oslo 17. januar 2012.

Støre baserte sitt innlegg på noen av disse punktene
(sjekkes mot framføringen) 

  • Takk for invitasjonen. Frivillig sektor er en av bærebjelkene i vårt demokrati.
  • Frivillig – ”fri” og ”villig” – det sivile samfunn. Vår sosiale kapital.
  • Frivillige organisasjoner engasjerer tusenvis av frivillige til innsats hver eneste dag. Aktiviserer barn og ungdom i ulike aktiviteter. Og ikke minst: dere problematiserer overfor politiske myndigheter når det er ting ved samfunnet som ikke fungerer. Aktuelle, spontane ytringer, innspill, forslag.
  • Velferdssamfunnet.
  • Det var de frivillige organisasjonene, som Norske Kvinners Sanitetsforening som var helt sentrale i fremveksten av velferdsstaten i Norge, med deres innsats ble fundamentet for velferdsstaten lagt. ”Velferdssamfunnets sporhunder”.
  • I arbeidet med å fornye velferdsstaten tror jeg vi igjen i enda større grad må se mot de frivillige organisasjonene: Vi vil ikke klare å fornye og skape en bærekraftig velferdsstat hvis vi ikke i enda klarere grad definerer de frivillige organisasjonene som en del av velferdsstaten som tar et ansvar og fyller et tomrom det offentlige ikke klarer å fylle.
  • En aldrende befolkning vil kreve mer av velferdssamfunnet framover.
  • Ensomhet. Leksehjelp. Etc. Fylle et tomrom.
  • Det er jo også områder hvor frivillige organisasjoner gjør oppgavene bedre enn det offentlige. En del av ryggraden.
  • Det offentlige – sivile samfunn – markedet.
  • Frivilligheten er også en nøkkel i arbeidet med en bedre folkehelse, der idretten, men også andre organisasjoner legger til rette for en mer aktiv befolkning.
  • Frivillighet bygger tillit i samfunnet. Tillit er en betingelse for en god velferdsstat. Og mye av denne tilliten bygges via frivillighet og frivillig arbeid.
  • Gjennom et samarbeid med sivilt samfunn, kan vi få en arbeidsdeling mellom det profesjonelle apparatet i det offentlige, og omsorgen, aktiviteten og engasjementet i frivilligheten.
  • 2011 var et år da sivilt samfunn og frivilligheten ble stilt overfor store utfordringer. 22. juli. Frivillige fra ulike organisasjoner mobiliserte fram det dere hadde av mannskap, krefter og kompetanse og stilte opp fra første stund. Jeg vil takke dere for det.

#

  • Internasjonalt har også sivilt samfunn spilt en avgjørende rolle i 2011. Den arabiske våren har i stor grad vært drevet fram av det sivile samfunn. Det har vært nedenfra-omveltning, der sivilt samfunn har hatt en sentral pass i å mobilisere befolkningen mot myndighetene. (Se også i Russland).
  • Men vi har også sett at frivillige organisasjoner og grupperinger dannes som et resultat av omveltningene. Mange av disse gruppene vil ha stor betydning i framveksten av de nye demokratiene.
  • De fleste av dagens konflikter er ikke lenger mellom stater, men innenfor stater. Derfor er det sivile samfunnet med for å løse mange av dagens konflikter. Og jeg tror at moderne diplomati kanskje har vært og er for dårlige til å forholde seg til og forstå det sivile samfunnet. Vi vet for lite hva som skjer, fordi vi rett og slett ikke har snakket med disse gruppene før.
  • Frivillighet og frivillige organisasjoner er noen av de mest sentrale aktørene vi har i internasjonal politikk. Når krisen inntreffer er frivillige organisasjoner helt avgjørende. Jeg har selv erfart mange ganger hvordan det sivile samfunnet har kontakter på kryss og tvers av konflikter, og er ofte er mer informert enn diplomater og stater.

#

  • Som jeg har pekt på: det sivile samfunn har og vil få en enda viktigere rolle både i Norge og internasjonalt. Jeg vil derfor avslutte med et spørsmål: Gitt de frivillige organisasjonenes sentrale rolle i samfunnet, klarer det norske sivilsamfunnet å gjenspeile det flerkulturelle Norge vi nå lever i, eller ser vi en tendens til at de frivillige organisasjonene i stor grad følger etnisitet og kulturell bakgrunn?