Innlegg under debatten om nordområdemeldingen

Utenriksministerens hovedinnlegg, replikkordskiftet og utenriksministerens sluttinnlegg under debatten i Stortinget 17. april om Nordområdemeldingen (Meld. St. 7 (2001-2012) Nordområdene – Visjon og virkemidler)

Hovedinnlegg

Det er vanlig å si i internasjonal debatt at alle ser mot øst og sør – og det gjør alle. Det gjør også vi, men stadig flere ser også mot nord. Det særegne med det, er at der er vi – det er hos oss, utenfor hos oss, i havet hos oss, på sokkelen hos oss, og ikke minst på land hos oss. 

Vi har posisjonert oss for denne utviklingen. Sju år med kunnskap, aktivitet og nærvær har gjort Norge til en pådriver i det internasjonale og regionale samarbeidet – vi har satt en ny nasjonal dagsorden. Vi har avklart våre grenser til alle naboer i havet, vi har forankret vår grense mot Russland, hvor vi har landegrense fra 1826 og havgrense fra 2010, som trådte i kraft i 2011. Mitt poeng er: Det er bra at vi står samlet rundt dette.

Jeg vil gjerne takke komiteen for en meget god og interessant innstilling. Jeg vil takke lederen for arbeidet som er nedlagt, og jeg vil slutte meg til hans åpningsformulering om at det er et privilegium å ha en opposisjon som ønsker mer av regjeringens politikk. La meg si det på denne måten: Heia opposisjonen! Vi ønsker mer slik opposisjon. Opposisjonen har kommet inn på et godt spor når den følger den arbeidsformen.

Så vil jeg også her si at vi har studert de forslagene som har kommet fra mindretall og flertall. Representanten Kristiansen gikk gjennom mange av de innleggene som hans parti har fremmet. Mange av forslagene er svært gode. Vi skal ta dem med den samme holdning som jeg nå har gjengitt, om at vi står bak dette.

Dette er også en satsing for hele landet, som vi hørte framført av en del av hedmarksbenken – entusiastisk for nordområdene. Det er når vi lykkes med å trekke alle ressursene med, fra nord til sør – ikke setter en strek i kartet og sier at det bare er nord for dette som er nordområdene – at vi kan lykkes.

Så er det likevel slik at det finnes ingen annen oppskrift for verdiskaping, arbeid, kultur og framgang i nord enn ellers i landet. Det handler om en kombinasjon av arbeid, kapital, kunnskap og politisk organisering. Det er et hardt arbeid, stein på stein, som må nedlegges.

Representanten Pedersen sa at politikken virker, og vi ser resultater. Jeg er helt enig i det. Jeg vil trekke fram at det er vår evne til å arbeide i partnerskap som gjør at vi lykkes. Partnerskap mellom stat og det regionale nivå – fylke og kommune – partnerskap mellom Norge og andre land og partnerskap mellom offentlig og privat. Det er på den måten vi kan mobilisere kunnskap og erfaring og koble den opp med virkemidler og drive ting framover.

Noen av representantene fra opposisjonen mener det er for få nye tiltak. Jeg merker meg de forslagene som er kommet, og jeg tar med meg dem med stor interesse. Jeg vil si at slik jeg opplever det, er denne politikken fylt av tiltak og ambisjoner. Det er 100 stykker nevnt i den meldingen og strategien. Jeg mener det er en god tilnærming til politikken at vi legger opp til å gjennomføre det vi har igangsatt. Det skal finnes krone for krone, det skal finnes arbeidshender for arbeidshender, og det skal finnes interesserte for interesserte for å trekke dette arbeidet framover. Vi er oss bevisste at det må vi ha full fokus på.

Så er det slik at det kan bli behov på spesielle tiltak i nord, og det må vi ha fokus på. Vi har nå en gruppe som studerer skipsfartsutfordringer knyttet til åpningen av Polhavet. Vi må se på havnekapasiteter og farleder, og det kan sikkert komme områder hvor det må særskilte tiltak til. Men jeg vil vektlegge at vi trenger å arbeide gjennom Nasjonal transportplan, vi trenger å arbeide gjennom de helhetlige forvaltningsplanene for å legge grunnlaget for utviklingen i nord.

Avslutningsvis vil jeg vektlegge at vi i nord også har krysningspunktet mellom utenriks- og sikkerhetspolitikk og det vi kan kalle innenrikspolitikk. Jeg tror det er et kjent tema for denne komiteen og i disse debattene i Stortinget at de to områdene henger sammen. Jeg tror det er få områder hvor dette er mer tydelig enn i nordområdepolitikken. Nesten hvert område har et berøringspunkt mot det regionale og mot det internasjonale.

Jeg vil igjen komme tilbake til et tema som jeg mener er en ressurs for Norge, nemlig det nordiske samarbeidet. De nordiske landene er på mange måter navet i det regionale – fra Østersjøen via Barentsområdet til Arktis – nordiske samarbeidet oss imellom. Det er disse landene som står oss nærmest når det gjelder å forstå utfordringene i nord. Blant annet har mineralsatsing vært nevnt. Der tenker vi på mange måter på samme måte over landegrensene.

Jeg vil slutte meg til det som representanten Høglund sa, at visjonen for vårt samarbeid med Russland – som jeg ikke vil kalle en utopi, men en visjon – er at det skal bli et normalt naboforhold. Dit er det langt, men hvis vi arbeider med den fokusering og den målretting vi har hatt de siste årene, tror jeg vi i alle fall kan si at det er en visjon som vi kan tro på, og som det er vel verdt å arbeide for.

***

Replikkordskifte

Morten Høglund (Frp): Det jeg kan love utenriksministeren, er at opposisjonen vil fortsette å være utålmodig sammen med regjeringen, presse regjeringen på at det vi leverer fra oss i dag, skal oppfylles. 

Så er det en viss form for frustrasjon – som man kan merke, ikke minst i deler av Nord-Norge – over manglende konkretisering av tiltak. Jeg nevnte i mitt innlegg behovet for en ekstraordinær satsing. Om den er ekstraordinær, eller at man bare prioriterer sterkere innenfor rammer, kan man diskutere, men er utenriksministeren enig i at det nå er behov for å få til en del konkrete resultater, ikke minst innen infrastruktur, som gjør at vi ser effektene av denne politikken? Dette handlingsrommet gjelder de kommende år og må gjenspeile seg i det statsbudsjettet som skal legges frem til høsten, og det nær forestående.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg er enig i at det trengs kraftige tiltak i nord. Jeg mener denne regjeringen har levert – gjennom en betydelig opptrapping av satsingen på infrastruktur i nord, gjennom Nasjonal transportplan, og gjennom en styrket kommuneøkonomi, som gir kommuner anledning til å utvikle dette nær og tett på seg. 

Det er helt opplagt at vi kommer til å trenge nysatsinger – men det trenger vi i hele landet. Jeg tror vi gjør landet en bjørnetjeneste ved å si at det er ekstraordinære tilstander i én region fremfor i en annen. Alle regioner i landet jeg reiser til, melder om ekstraordinære forhold. Det er det lokalpolitikeres jobb å gjøre.

Jeg tror alle ser at skal vi gripe det potensialet som er i nord, skal vi være veldig årvåkne for at vi må utvikle vår infrastruktur og vår kunnskapskapasitet. Det mener jeg vi gjør, jeg mener det har vært tid for en ganske ekstraordinær utvikling. Det at det er en utålmodighet, tar vi også med. Tenk om det var omvendt, at det ikke var utålmodighet med hensyn til fremgang og utvikling i nord, med de mulighetene vi har! Der ligger vi ganske godt an.

Jan Arild Ellingsen (Frp): La meg starte med å si at jeg ikke har noen problemer med å forstå at utenriksministeren har visjoner og ambisjoner om å ta landsdelen i nord mer i bruk enn det man gjør i dag. Det er viktig og selvfølgelig helt nødvendig. Men for å nyttiggjøre seg de visjonene og ambisjonene er man avhengig av at detaljene på et mye lavere nivå faller på plass. 

Noen ganger er det en liten detalj som skal til for å få en bedre utnyttelse. En slik liten detalj er åpningstiden ved tollstasjonen Bjørnfjell ved Narvik, som i dag er et problem. Noen vil si at det ikke finnes noe viktigere enn å få sendt en død laks til markedet. Det er det helt sikkert, men for noen er det omtrent det viktigste i verden. Kostnaden ved å utvide åpningstiden er stipulert til en millioner kroner i året. Her har Finansdepartementet foreløpig holdt igjen. Min utfordring til utenriksministeren er: Hva slags løsning ser han for seg man kan finne – sammen med finansministeren – for dette, som åpenbart koster lite, men som generer store verdier til landet Norge?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg er trygg på at vi i årene som kommer, vil få utvidet kapasitet for transport over grensene i nord generelt. Da må grensestasjonene tilpasses dette. Saksordføreren nevnte bl.a. Storskog, som er en stor utfordring for oss. Denne relativt moderne grensestasjonen begynner nå å bli umoderne i forhold til hva som er realitetene. 

Jeg kan love representanten at vi følger alle disse stasjonene meget nøye. Dette krever innsats fra ulike etater og ulike departementer. Jeg er trygg på at vi kommer til å dimensjonere disse overgangene ut fra transportbehovet, slik at vi støtter både enkeltpersoner og næringsdrivende i den jobben de har, og slik at de ikke blir hindret unødig av grenseovergangene.

Ivar Kristiansen (H): Jeg takker utenriksministeren for at han ga opposisjonen god karakter, siden den – slik han oppfattet det – vil ha enda mer av regjeringens politikk på dette området. 

Dette står litt i kontrast til hans krasse kritikk av nordnorske politikere. Jeg tillater meg å sitere litt fra Nordlys for en tid siden. Der sier utenriksministeren:

«Når jeg reiser her nord møter jeg en mye mer offensiv holdning fra næringsliv og kunnskapsmiljø enn jeg gjør fra nordnorske politikere. Det hadde styrket landsdelens profil om man også kunne sende omforente, felles politiske budskap!»

Er det noen spesielle nordnorske politikere utenriksministeren har i tankene, eller er hele bunten like ille?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg vil spøkefullt si at dette er en grov fordreining av mitt forhold til nordnorske politikere, som er så tett som det kan bli. 

Jeg synes saksordføreren, representanten Høglund, fremførte lignende refleksjoner i sitt innlegg. Det gikk vel egentlig bare på å gjenspeile noe av det jeg erfarer på disse reisene, at det i næringsliv og kunnskapsinstitusjoner nå fokuseres veldig strategisk på samarbeid på tvers av grenser som man tidligere oppfattet begrenset samarbeid. Jeg tror det er en realitet i denne store landsdelen at det på det politiske, regionale området pågår en debatt om hvordan dette skal skje. Det har jeg full respekt for. Jeg vil si at det pågår mye viktig, samfunnsbyggende arbeid også internasjonalt – når vi bl.a. ser på Nord-Norges posisjonering i Brussel – blant politikerne i nord.

Jeg registrerer at det utspillet jeg hadde, fikk mange kommentarer fra ulike hold og fra ulike politiske representanter, som sa at dette var en debatt man kunne ta. I det frie ordskiftets navn synes jeg dette er et ordskifte man kan ta med politikere i nord, som ikke skyr å snakke rett ut.

Frank Bakke-Jensen (H): Nordområdesatsingen omtales veldig ofte som mulighetenes arena, og landsdelen blir oftere og oftere løftet opp som mulighetenes landsdel. Vi som bor der oppe får av og til en liten følelse av at «nå starter livet, nå starter livet der oppe», mens man i omtalen registrerer at det som skjer i mer sentrale strøk er altså en realitet, og det er et liv som føres. Man forsøker kanskje ofte i debatten å fordreie det til at det ikke har skjedd noe i nord tidligere. Jeg og mine forfedre i generasjoner kan bekrefte at det er feil – vi har levd lenge der. Ofte registrerer vi at det stilles spørsmål ved om den nordområdesatsingen er riktig, om det er det vi trenger, og hva vi får utav dette. Nå har statsråden hatt ansvar for denne satsingen i snart syv år, og mitt spørsmål er: Synes statsråden at man har fått forankret satsingen og forståelsen av nordområdesatsingen godt nok i den nordlige landsdelen? 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Når jeg reiser i nord, har jeg aldri vært inne på tanken at livet ikke har begynt der. Jeg oppfatter at det livet er meget livlig, det er aktivt, og det inspirerer for alle. 

Ja, jeg synes dette er veldig godt forankret, og jeg synes at – hvis jeg får lov til å si det – jeg på de nærmere 40 reisene jeg har hatt i dette embets medfør, opplever en endring i holdning til hvilke muligheter som ligger i nord – eid i nord, initiert i nord, skapt i nord. De utvalgene vi har trukket på når det gjelder ekspertutvalg, har alle vært forankret i nord. Det nye utvalget hadde sitt første møte med politisk ledelse i Utenriksdepartementet i går.

Jeg merker når jeg møter regionale politikere, når jeg møter kommunepolitikere, møter jeg en opplevelse av eierskap. Slik må det være, for mulighetene i nord skal utvikles i nord. Men det som også er gledelig, er at vi ser – slik flere har påtalt her – at det i hele landet er engasjement for dette. Det tror jeg vil være det nordlige Norges store mulighet, at vi nå kan trekke på all kunnskap og kompetanse – Trondheim, Bergen, Arendal, Oslo, Lillehammer, alle steder – for å mobilisere ressursene i nord. Eierskapet må være i hele landet, og det mener jeg også skjer.

Frank Bakke-Jensen (H): Vi synes det er såpass viktig at vi i alle fall må bruke taletiden.

Litt av problematikken rundt det, er at når man skal ta en del av et land eller et samfunn videre i en ny utvikling, kan man – hvis man blir for fokusert på det man selv gjør, som vi kanskje kan beskylde Helga Pedersen i innlegget sitt for å være – glemme det som har skjedd tidligere. En viktig del av en utvikling, er at man har en kollektiv hukommelse av hvor man kommer fra.

Nord-Norge som landsdel er en veldig spesiell landsdel. For det første er det en mangfoldig landsdel bosatt av to folk, og Finnmark som fylke er møtet mellom fire stammer. Det er viktig at man i enhver utvikling klarer å tenke på det verdigrunnlaget man kommer fra. I konservativ tankegang handler det om å forandre for å bevare. Når jeg har fulgt debatten i nord, er det faktisk sånn at man – etter min mening – ofte har prøvd å viske ut hva som har skjedd tidligere. Man kan ofte få et inntrykk av at nordområdene startet i 2005 og ble opprettet der. Det mener jeg er litt av problematikken rundt den satsingen som har vært de siste syv årene.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg ser ikke problematikken med at vi i 2005 hadde en kraftig akselerering av nordområdepolitikken, bevilget vesentlig mer midler til det, formulerte en strategi, styrket kommuneøkonomien, og definerte strategien vi har gjennomført skritt for skritt. Men hvis det er én politiker jeg har møtt som minner om de lange linjene i nord, er det representanten Pedersen, som forankrer politikken i hva som er både tradisjoner, potensial, naturressurser og kunnskap.

Denne meldingen jeg har lagt fram begynner med å referere til meldingen i 2004-2005, som ble lagt fram av min forgjenger – en god melding som la et godt grunnlag for videre debatt. Hvis vi begynner å sette streker i kartet som sier at det er bare det som skjer nord for dette området som er nordområdene, eller streker i kalenderen som sier at det bare er det som er skjedd etter en viss dato, da mister vi en mulighet. Det vil jeg driste meg til å si er en feiloppfatting av i alle fall denne regjeringens inspirasjon: Vi bygger på de lange linjer. Når nå industrien etablerer seg i Harstad, Tromsø og nordpå for å drive utvikling, er ikke det noe som har skjedd fra en måned til en annen – det er noe som har skjedd basert på hva som er utviklingen i Norge siden 1970-tallet, så det er lange linjer vi snakker om.

*****

Sluttinnlegg fra utenriksministeren

Hvis det ikke var slik at vi var fylt av all den felles visjon og samstemthet i denne salen, så kunne man være fristet til å si at den største motsetningen her, som var internt i Fremskrittspartiet, ble elegant ryddet opp av saksordføreren. Men siden vi ikke er i det «klimaet», men i det positive, skal jeg ikke legge vekt på den innfallsvinkelen.

I stedet vil jeg si at jeg tar utfordringen, som også kommer fra representanten Ellingsen. Han legger til grunn en betydelig utålmodighet på områder hvor det trengs å gjøres mer, også i saken som gjelder Nikkel. Det er ikke slik at den saken har ligget i 20 år. Jeg husker selv hvordan daværende statsminister Syse – og etter hvert Brundtland og andre norske statsministre – har jobbet med å komme i inngrep med opprenskning på dette området. Det har jammen ikke stått på Norge når det gjelder dette; vi hadde inntil ganske nylig 300 mill. kr stilt til rådighet for et tiltak om Russland hadde gått løs på den oppgaven. Jeg har tatt opp dette med russiske motparter hver gang jeg har hatt anledning, og jeg kommer til å fortsette med det. 

Så tar jeg med meg det som representanten Høglund sier, om at det er mye å gjøre for meg i mitt daglige virke rundt dette. Det er jeg meg bevisst. Vi har en stor arktisk dagsorden, vi har en stor dagsorden i forhold til vår nabo Russland, og vi har en stor dagsorden med nordområdedialoger. Dette er områder som Utenriksdepartementet tar alvorlig, og som koordinator og pådriver for nordområdepolitikken arbeider mine kolleger på en lang rekke områder, slik det har stått i denne meldingen.

Det har vært pekt på at vi rapporterer om små og store saker når vi legger fram nasjonalbudsjettet på høsten. Det er jeg enig i. Til dem som mener at vi bare har tatt med alt som skulle være i nord, for å få en lang liste, kan jeg si at det er feil. Vi kunne lagt med atskillig mer, om det var poenget. Vi har f.eks. ikke rapportert særskilt om hva bedret kommuneøkonomi har betydd for nordområdesatsingen, og vi har ikke rapportert særskilt om en lang rekke andre sektorområder, men vi forsøker å gi et bilde av hvordan strategien gjennomføres og hvordan penger brukes.

Så har jeg lyst til – om presidenten tillater det – å få takke dem som har bidratt til at vi nå, etter mitt skjønn, har hatt en god melding, en grundig prosess rundt meldingen, en god høringsprosess, en god innstilling og en god debatt. Det gjelder selvfølgelig partiene i denne sal, spesielt de parlamentarikere som også har deltatt i internasjonale fora, slik som den arktiske parlamentarikerforsamling – et viktig tilskudd.

Jeg vil også takke for alle innspillene som er kommet fra nord, både fra ekspertutvalg, universiteter, bedrifter, forskjellige forsamlinger og også fra mange mennesker i deres vanlige virke.

Så vil jeg gjerne, fra denne talerstolen, også få takke mitt eget embetsverk, de i Utenriksdepartementet som har arbeidet med dette prosjektet som et prioritert prosjekt siden høsten 2005. De har gjort det med all den motivasjon og innsatsvilje som særmerker dette embetsverket. Og selv om det er regjeringens ansvar å organisere sitt eget embetsverk, har jeg lyst til å si det herfra, for her ligger det et betydelig arbeid og en betydelig lyst på å følge opp denne meldingen og de konklusjonene som er blitt trukket her. Så jeg ser fram til et fortsatt nært samarbeid om felles mål.

*****

For fullstendig referat fra hele debatten: Se Stortingets hjemmesider.