Innlegg på den nasjonale tobakkskonferansen

Utenriksminister Jonas Gahr Støre baserte sin tale ved åpningen av den nasjonale tobakkskonferansen 4. juni 2012 på følgende punkter:  

Sjekkes mot fremføringen

 Kjære konferansedeltakere,

• Takk for invitasjonen til å delta på denne nasjonale tobakkskonferansen i regi av Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet.
• Jeg vil takke helseministeren. For meg ingen forskjell på hennes jobb nå som da hun var forsvarsminister: Hun forsvarer store verdier og bruker virkemidler.   
• Noen vil spørre: Hva gjør en utenriksminister på en nasjonal tobakkskonferanse?
• Jeg har lyst til å sitere (USAs utenriksminister) Hillary Clinton, som deltok på konferansen om mødrehelse i Oslo sist fredag:     
• Hun ble en gang spurt om hva hiv/aids hadde med utenrikspolitikk å gjøre, og svarte: “Alt!” (“Everything!”)  
• Helse er også noe personlig for meg. Arbeidet i Verdens helseorganisasjon (WHO) under Gro (Harlem Brundtland) og hennes initiativ til verdens første folkehelsekonvensjon – tobakkskonvensjonen - som trådte i kraft i 2005.
• Jeg kjenner betydningen av å investere i helse – også for å oppnå fred og sikkerhet.
• Under min tid i WHO prøvde jeg å lære så mye jeg kunne om helse uten å være fra helsesektoren selv.
• Så tok jeg med meg disse erfaringene til Utenriksdepartementet (UD) i utformingen av utenrikspolitikken.
• Tobakk er den viktigste enkeltårsaken til sykdom og død som kan forebygges. Det gjelder ikke bare i Norge, men også i resten av verden. Så hva gjør vi med det?

***

I - Helse i alt vi gjør

• Helse er alles ansvar. Vi må alle være ”helseministre”. Helsesektoren må ofte ta hånd om sykdom og lidelse som oppstår utenfor helsesektorens tradisjonelle virkeområder. Det gjelder livsstilssykdommer forårsaket av alkohol, sukker, salt – og tobakk.
• Statsledere, statsministre, finansministre og til og med utenriksministre må forstå at å betale for helse er noe mer enn å dekke kostnader. Dette er dypest sett et spørsmål om å investere i enkeltmennesker som igjen er de som kan styrke nasjoner og lokalsamfunn, bedre økonomien og sikre stabilitet i det enkelte land.
• Dette er bakgrunnen for at regjeringen har gjort global helse til en hjørnestein i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Det er også derfor Norge bidrar med om lag tre milliarder kroner årlig til global helse.
• Hvis vi svikter innen global helse, så vil ikke heller nå andre utviklingsmål. 
• I februar i år la vi fram stortingsmeldingen Global helse i utenriks- og utviklingspolitikken. Den har vekket stor interesse i både inn- og utland og er nå også blitt behandlet i Stortinget.
• Meldingen trekker opp utfordringer og gir klare prioriteringer for en samlet norsk global helsepolitikk frem mot 2020 gjennom tre satsingsområder:

mobilisere for kvinners og barns rettigheter og helse,

redusere sykdomsbyrden med vekt på forebygging

og fremme menneskelig sikkerhet gjennom helse

• Å fremme grunnleggende menneskerettigheter er en grunnplanke i regjeringens politikk. Lik tilgang til helsetjenester for alle – basert på bredt anlagte og robuste helsesystemer – er en slik rettighet.
• Helse er et globalt fellesgode, men også et individuelt gode. Norge skal gjennom politisk lederskap, diplomati og økonomisk støtte være en aktiv pådriver for å mobilisere en sterk og bred global konsensus for samarbeid om å ivareta nasjonale helsebehov.
• Det er en balanse mellom personlige valg og frihet og myndighetenes ansvar. Men vi skal bidra til å ansvarliggjøre nasjonale myndigheter for å etablere og sikre allmenn tilgang til helsetjenester.
• Ikke-smittsomme sykdommer, som ulike livsstilssykdommer, står for en økende andel av den globale sykdomsbyrden.
• Utfordringene er her av en annen art enn for smittsomme sykdommer. Jeg tenker da på de ofte mektige økonomiske interessene som ligger bak og den markedsføring av helseskadelige produkter som tobakk, alkohol og usunn mat det fører med seg.
• Hvordan skal vi gripe an dette? Innsatsen for å forebygge og redusere ikke-smittsomme sykdommer krever ikke bare en helhetlig folkehelsepolitikk nasjonalt, men også regionale avtaler som viktige bidrag til globale løsninger. WHO og blant andre Verdens handelsorganisasjon (WTO) har viktige roller i dette arbeidet.
• Jeg vil si at WHOs tobakkskonvensjonen(Framework Convention on Tobacco Control) er et enestående verktøy for internasjonal helse.
• Konvensjonen har pr. mai 2012 tilsammen 174 parter. Selv om svært mange land har ratifisert konvensjonen, gjenstår det mye arbeid i å få landene til å gjennomføre tiltakene de har forpliktet seg til.
• Men nå trues tempoet i gjennomføringen av tobakkskonvensjonen av at tunge industriaktører har trukket Norge og flere andre lands myndigheter for retten under henvisning til internasjonale handelsavtaler under WTO.
• Til tross for dette vil jeg si at det internasjonale arbeidet mot tobakk går framover. Ikke raskt nok, men med stø kurs.
• Etter fire år med forhandlinger ble det den 4. april i år internasjonal enighet om en protokoll mot ulovlig handel med tobakksvarer. Det tenner håp.
• Protokollteksten vil nå bli sendt til behandling ved generalforsamlingen til Tobakkskonvensjonen (Conference of the Parties), som vil finne sted i Seoul i november i år slik at protokollen endelig kan vedtas der. Når protokollen er vedtatt, vil den bli den første protokollen under Konvensjonen. Det vil gjøre den til den eneste juridisk bindende avtalen (treaty) forhandlet fram under WHOs ledelse.
• Ulovlig handel med tobakk og tobakksvarer fører blant annet til mindre inntekter for statskassen som ellers kunne vært brukt til gode formål. Fordi ulovlige tobakksvarer også ofte er billige, er de attraktive for barn og unge. Endelig smører profitten fra ulovlig med tobakkshandel kriminelle grupper som også er involvert i annen kriminell virksomhet som våpen-, narkotika- og menneskehandel. Dette problemet er et globalt problem som må finne en global løsning.
• Protokollen er en slik løsning som en bindende internasjonal avtale.
• Men tobakksindustrien er også på offensiven for tiden. Til tross for stadig nye restriktive tobakkstiltak i regi av myndighetene i mange land, strømmer pengene inn til tobakksindustrien.
• Bransjen opplever nedgang i Europa og Nord-Amerika, men en dramatisk vekst i Asia og Afrika – spesielt rettet mot kvinner.
• Ifølge en artikkel i Aftenposten 27. mars i år omsatte verdens seks største tobakkselskaper for 3000 milliarder kroner i 2011, og satt igjen med et overskudd tilsvarende 200 milliarder kroner. Det viser at tobakksindustrien fortsatt er en lukrativ bransje.
• Verdens største tobakksselskap Phillip Morris International (med Marlboro og Petterøe’s i porteføljen) økte 38 prosent i verdi på børsen i fjor.
• Dette er en kynisk industri som uhemmet forsøker å selge sitt dødbringende produkt til så mange som mulig. De med lavest utdanning og dårligst råd i de fattigste landene er de letteste ofrene for denne avskylige handelen.
• Tobakksindustrien har historisk sett gjort seg bruk av ulike strategier for å påvirke og forme myndighetenes tobakkspolitikk. Dette er godt dokumentert, blant annet av WHO og gjennom amerikanske rettssaker. Ettersom myndighetene i mange land setter inn sterkere virkemidler mot tobakk, er industriens svar også blitt mer aggressive.
• Etter at Tobakkskonvensjonen trådte i kraft, har angrepene fra tobakksindustrien på myndighetene blir langt mer synlige og har tatt nye former.
• Fra 2007 til i dag har WHO dokumentert at tobakksindustrien eller deres stråmenn har gått til 23 saker mot til sammen 13 land verden over.  
• Og det er kostbare saker. Mange land har ikke råd til å ta slike saker. I flere land sitter også tobakksindustrien på begge sider av bordet. Mange fattige land føler at de rett og slett ikke har råd til å si nei til tobakksindustrien. 
• Erfaringen vi kan trekke av dette er at alle land med en aktiv tobakkspolitikk må være forberedt på utfordringer fra industrien på alle nivåer. Og myndigheter må være forberedt på å forsvare sin tobakkslovgivning i både nasjonal- og internasjonal rett.
• Men la meg stumpe all tvil: Vi vil ikke la oss skremme av tobakksindustrien. Vi har en god sak. Og vi skal nå fram ved å slå ring om Tobakkskonvensjonen, og stå sammen med likesinnede land. 

***

II - Handel mot helse: Behov for kjøreregler

Som på andre områder hvor nasjoner samhandler, har vi bruk for internasjonalt anerkjente kjøreregler også når det gjelder handel.

• Slike regler må ivareta folkehelsen og ikke snevre industriinteresser. Formålet med handel er å fremme økonomisk vekst – og ikke å skade folks helse. Jeg tror derfor vi vil se et skjerpet fokus på handelsregler fremover.

• Når tobakksindustrien (og alkoholindustrien for den saks skyld) forsøker å tvinge oss til å velge mellom det å respektere internasjonale handelsavtaler og det å beskytte befolkningens helse, er vårt svar at vi må og vi kan gjøre begge deler.

• Vi må avvise påstanden om at det ikke er mulig å beskytte befolkningens helse på en slik måte at det ikke går utover våre forpliktelser i forhold til ulike handelsavtaler. Men dersom vi likevel må velge, er det vår hellige overbevisning at hensynet til folkehelsen skal og må gå foran hensynet til snevre profittinteresser.

• Konflikten mellom tobakksindustrien og folkehelsen er ellers vel kjent fra en rekke andre kommersielle områder hvor produkter og produksjonsmåter har ført til store helseskader.

• Vi bør lære av disse erfaringene. Vi må fortsette å holde tobakksindustrien ansvarlig. Kort sagt vi trenger reguleringer for å møte kreftene av globaliseringen. Som politiske ledere kan vi ikke akseptere at de demokratiske prosessene stadig blir hengende etter markedskreftene.

• I løpet av de siste par årene har WHO bidratt til kjøreregler på to viktige områder; det internasjonale helsereglementet (IHR 2005) og rammeverket for håndtering av pandemisk influensa. Gjennomføringen av disse overenskomstene går imidlertid for sakte. Vi må arbeide aktivt for en fortgang verden over.

• Å svikte her vil være å gi opp målet om at fornuftige, langsiktige, internasjonale kjøreregler for å løse overnasjonale problemer skal gå foran kortsiktige profittønsker.

***

III - Veien videre

• Som utenriksminister etablerte jeg i 2006 det såkalte 7-lands initiativet bestående av utenriksministrene fra Frankrike, Thailand, Indonesia, Sør-Afrika, Senegal, Brasil og Norge – som et nettverk for utenrikspolitikk og helse.  

• Vi hadde alle ulik bakgrunn og ulike erfaringer, men vi hadde felles interesser og delte en visjon. I 2007 ble vi enige om Oslo-deklarasjonen om utenrikspolitikk og helse.

• Vi møtes som utenriksministre med uregelmessige mellomrom. Men viktigere er etableringen av nettverk av nasjonale eksperter, som kommer fra både fra utenriks- og helsesiden. Sammen bygger de bro mellom land med høyst ulike erfaringer.

• Nettverkne har ført til at kompliserte saker på den internasjonale agendaen er blitt diskutert og modnet før de har funnet sin endelige løsning gjennom offisielle forhandlinger. Jeg ser et potensial i å bruke nettverkene også i det internasjonale samarbeidet mot tobakk.

Avslutning

• God helse er helt avgjørende for utvikling, ikke bare av økonomiske grunner, men også fordi bedre helse fremmer frihet og livskvalitet.

• En bred offentlig debatt og demokratiske virkemidler er en forutsetning for at landene kan prioritere sine ressurser riktig og at tilstrekkelig med ressurser brukes på helse.

• Dette målet kan ikke nås av helsesektoren alene. Alle sektorer må trå til. Bare da vil vi kunne lykkes.

• Vi må føre den samme kampen mot tobakkens skadevirkninger også når det gjelder alkohol, salt og sukker. Vi må unngå at fattige land som allerede sliter med store helseproblemer, oppnår den ”dobbelte sykdomsbyrden” livsstilssykdommer fører med seg. 

• Takk for oppmerksomheten og lykke til med konferansen.

*****