Kina i Afrika

Takk for invitasjon til et spennende og aktuelt tema.

Kina og andre såkalte nye aktørers økende engasjement i Afrika er et meget aktuelt tema. Men jeg går ut fra at undertittelen ”Drage i Norges bakgård?” er spøkefullt ment. Kina er ingen ”drage” og Afrika er ingen ”bakgård”, verken Norges eller andres. Afrika er et dynamisk og spennende kontinent i sterk endring.

Før jeg begir meg inn på en vurdering av Kinas rolle i Afria, vil jeg som bakgrunn si litt om min tenking omkring utviklings- og bistandspolitikk generelt.

Målet vårt er å bidra til bærekraftig utvikling som kan løfte flertallet i samarbeidslandene ut av fattigdommen så de kan leve verdige og gode liv som ikke setter framtidige generasjoner i fare. En annen måte å si dette på, er at vi ønsker at flere mennesker i fattige land skal få oppfylt sine rettigheter og behov.

Dette er et spørsmål om økonomisk vekst så vel som fordeling og miljøhensyn.  Bistand er et viktig virkemiddel i denne sammenheng, faktisk det virkemiddelet vi har størst kontroll over. Men bistand kan bare bidra langsiktig i kombinasjon med en rekke andre tiltak.  Derfor må både mottakerlandene og vi føre en riktig og sammenhengende utviklingspolitikk. Næringslivsutvikling og utbygging av infrastruktur er helt avgjørende, men det er også god offentlig styring og regulering, et fornuftig skatteregime, anti-korrupsjonsinnsats, helse, utdanning og så videre.

Med vårt verdigrunnlag mener vi i tillegg at demokrati, menneskerettigheter, rettsstat, god fordeling og likestilling er viktige forutsetninger for økt rettferdighet i fattige land. Vår norske erfaring og mye forskning tyder på at praktisering av disse verdiene også fremmer økonomisk utvikling. Det er altså ikke snakk om enten-eller her.

Så – og nå nærmer jeg meg temaet Kina i Afrika - må vi ta hensyn til den virkeligheten vi befinner oss i. Maktforholdene i verden endrer seg. Kina og andre vekstøkonomier utvikler seg i voldsomt tempo. Og det er bra. De siste årene har fattigdommen i verden under ett falt betydelig, og spesielt i Kina.  Også Afrika har opplevd kraftig vekst, noe Kina og kinesere bidrar sterkt til. Det er meget positivt.

Men den nye realiteten betyr også at Norges og andre vestlige lands innflytelse i Afrika minker i forhold til blant annet Kinas. Det er ikke lenger bare vår utviklingsagenda som gjelder. Afrikanske land har fått flere samarbeidspartnere å velge blant.

De nye samarbeidspartnerne har til dels en annen tilnærming til utvikling enn vi, basert på deres erfaring og politikk. Kina og andre nye aktører er mest opptatt av investeringer, handel, forretningsutvikling og infrastrukturutbygging. Dette er i tråd med det kinesisk ordtaket ”om du vil bli rik, bygg først en vei!” De ønsker dessuten prinsipielt ikke å blande seg inn i afrikanske lands indre forhold.

Vi kan lære mye av den praktiske kinesiske tilnærmingen når det gjelder å levere håndgripelige resultater på bakken. Men vi for vår del siterer ofte et annet kinesisk ordtak: ”det er bedre å lære en mann å fiske enn å gi ham fisk”. Alle vet at bærekraftig utvikling i et land krever mange ting, men indre reformer som sikrer demokratisk styresett er et mål i seg selv. Dessuten har vi som nevnt også noen normative føringer vi er opptatt av. Derfor har vi ofte knyttet visse krav eller forventninger til landene som mottar vår bistand, enten det dreier seg om gavebistand eller subsidiert kreditt. Dette er den berømte kondisjonaliteten.

Etter hvert som nye aktører kommer på banen i Afrika, vil vår kondisjonalitet ha mindre tyngde bak seg. Det betyr at vi i enda større grad enn før må ta innover oss at den nye situasjonen må påvirke hvordan vi jobber. Men det betyr ikke at vi skal renonsere på verken innsatsen eller verdigrunnlaget. Vi må bare tilpasse oss den nye virkeligheten.

Og det er ikke slik at Afrika ikke har bruk for vestlige partnere lenger. Utfordringene er fortsatt så store at alle gode krefter trengs. I alle fall inntil 2009 (som er så langt vi har omforent statistikk) var da også OECD-landene under ett fortsatt Afrikas viktigste handelspartner og den største kilden for bistand, investeringer og andre pengeoverføringer. I alle fall som bistandsgiver i vanlig forstand vil såkalte tradisjonelle aktører være klart størst også i overskuelig framtid. Og Afrika vil fortsatt få langt den største andelen av norsk bistand.

Men vår tilnærming til Afrika må ta hensyn ikke bare til nye maktforhold, men også til at Afrika er i sterk endring, at nye utfordringer oppstår og at ny teknologi åpner nye perspektiver.  Vi har mye å lære av kineserne når det gjelder å se muligheter og ikke bare problemer i Afrika. Afrika vokser og blir mer interessant som marked og investeringsmål. Jeg ønsker å fortsette innsatsen for å fremme utvikling av næringsliv og investeringer i Afrika, for å fremme utbygging av fornybar eller ”grønn” energi, for å motvirke og avbøte klimaendringseffekter, blant annet ved å støtte klimarobust landbruk.  Sist uke var jeg på vårmøtene i Verdensbanken, og mange afrikanske ledere jeg snakket med vektla at de ønsker vårt bidrag, spesielt på områder som ren energi, robust og bærekraftig landbruk og godt styresett.

Men jeg tror også at med Kinas og andre nye aktørers økende engasjement i Afrika er det blitt enda viktigere for oss å fremme våre verdier, som godt styresett, rettferdig fordeling, kvinner, barns og arbeidstakeres rettigheter, godt arbeidsmiljø, bedrifters samfunnsansvar, antikorrupsjonstiltak, miljøtiltak foruten helse og utdanning.  Dessuten er innsatsen på områder der Norge har spesiell kompetanse like aktuell som før. Det gjelder både petroleumsforvaltning (Olje for utvikling-programmet) og fornybar energi (Ren energi-programmet og energy og klimainitiativet).

For å ta et eksempel: Tanzania har lenge vært et av Norges viktigste samarbeidsland i Afrika. Det vil det fortsatt være. Nå som det er gjort store gassfunn utenfor kysten, trapper vi opp Olje for utvikling-samarbeidet med Tanzania. I tillegg er den norske innsatsen der rettet mot grønn energi og miljø/skog/klima, samt budsjettstøtte. Dessuten er Tanzania et av våre hovedsamarbeidsland når det gjelder å nå tusenårsmålet om redusert barne- og mødredødelighet. Vi prioriterer dessuten godt styresett gjennom arbeid mot korrupsjon og bedre offentlig finansforvaltning.  På disse områdene i Tanzania tror jeg Norge gjør en unik innsats som komplementerer innsatsen til andre aktører, inkludert Kina.

Samtidig ønsker vi dialog og samarbeid med Kina og andre nye aktører om bistand, utviklingspolitikk og om Afrikas så vel som globale utfordringer. Høynivåmøtet om utviklingseffektivitet i Busan i Sør-Korea før jul viste at de er med på dette.

Busan-erklæringen slår fast at den tradisjonelle bistandens rolle er i sterk endring. Bistanden må brukes mer strategisk ved at den inntar en mer katalytisk rolle i forhold til internasjonale kapitalstrømmer og samarbeidsmekanismer. Det innebærer blant annet etablering av utviklingsdialog og partnerskap med nye utviklingsaktører og støtte til sør-sør-samarbeid. Det vil også kunne medføre økt bruk av nye samfinansieringskanaler, inkludert multilaterale organisasjoner og globale fond. På områder som skog og global helse vil Norge kunne være med å lede utviklingen, mens på andre områder kan vi samhandle med andre aktører og deres prosesser.

Uavhengig av innsatsområde er Busan-erklæringen tydelig på at utviklingssamarbeidet må innrettes i tråd med prinsipper for effektiv bistand. Erklæringen legger særlig vekt på en mer koordinert tilnærming på landnivå. Her kan vi sammen med likesinnede givere bidra til å styrke nasjonal politikk og institusjoner på områder hvor vi har særskilt kompetanse og troverdighet. Det vil kunne bidra til å styrke samarbeidslandenes evne til å ta eierskap over egen utvikling.

Blant annet bør vi prøve å styre de internasjonale aktørene mot nasjonale prioriteringer og stimulere til mobilisering av egne ressurser. De siste års dreining av norsk bistand mot å styrke nasjonal kapasitet innen områder som finansforvaltning, skatt, antikorrupsjon og klimasårbarhet, trekker allerede i denne retningen.

Busan-erklæringen slår fast at utvikling forutsetter at kompetanse og kapasitet gjøres tilgjengelig i samarbeidslandene. Norsk bilateral bistand vil derfor videreutvikle samarbeidet innen kapasitetsbygging, både gjennom bilaterale og multilaterale kanaler. Det vil skje gjennom langsiktig faglig samarbeid mellom nasjonale, norske og internasjonale faginstitusjoner.  Men begrensninger i kapasitet betyr at vi ikke kan engasjere oss på alle områder. Vi må prioritere og være selektive.

For å oppsummere: Vi ønsker Kinas og andre utviklingsaktørers økende engasjement i Afrika velkommen. Det bidrar til vekst og fattigdomsreduksjon. Det bidrar dermed også til at Afrika blir mer interessant for norsk handel og investeringer. Det bidrar ikke til at vår innflytelse i Afrika blir større, men heller ikke til at vår bistand og vår utviklingsagenda blir mindre relevant eller aktuell. Men vi kan tilpasse hvordan vi jobber, blant annet ved å legge enda større vekt på de beste eksemplene fra Norge som andre kan dra nytte av.

Afrika trenger all den støtte det kan få på mange ulike områder og fra mange ulike aktører.  Vi vil bidra på vår måte og på våre premisser, så får andre bidra som de ønsker og kan. Underveis samtaler, samordner og samarbeider vi så langt det lar seg gjøre. Den samlede effekten tror jeg uansett blir bra for Afrika.  Lykke til med seminaret!