Nordområdene – klima og energipolitikk

Sjekkes mot fremføringen

• Glad for å være her. Takk til arrangørene for invitasjonen.
• Understreker det historisk sterke samholdet i Norden. Og en naturlig møteplass for dere som representerer det kanskje sterkeste bransjesamarbeidet i regionen.
• Norge er i dag en global energinasjon. Trykk på global, og trykk på energi. Vi har i dette landet ledende miljøer innen petroleumsvirksomheten, men vi har også omfattende kraftkompetanse bygget opp gjennom mer enn hundre år. Den er basert på ren kraft. Samlet sett er dette naturligvis en usedvanlig privilegert posisjon. Og den er unik i Norden. Samtidig er vi avhengige av et tett samarbeid med våre naboland og det øvrige Europa.
• Hva skal Norge leve av etter oljen? Vi skal leve av og i energien.
• Store endringer i Europa. Energiproduksjon. Energisikkerhet. Flettes inn i utenrikspolitikken.
• Minne om Norges energihistoriske bakteppe:

1. Utbyggingen av vannkraften
2. Olje- og gassalderen
3. Oljefondet (SPU)
4. Ny energi og nytt Europa. Her er vi nå.

• Energiutvalgets rapport, som dere fikk presentert i går, understreker nettopp potensialet, og et behov, for økt nettintegrasjon mellom de nordiske land for å nyttiggjøre et sannsynlig kraftoverskudd i årene som kommer.
• Mer om dette senere. La meg innledningsvis starte i nord.  
• Nordområdene er regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken – hvorfor?
• Våre nærområder hvor mest er i endring, med stor betydning for våre interesser.
• Ny geopolitisk realitet i nord. Polhavet forbinder USA/Canada – Europa – Asia. Tilgang til naturressurser og transportruter.
• Vi vil gjøre alt vi kan for at nye transportruter som blir tilgjengelige i arktiske farvann, blir så trygge som mulig. Vel vitende om at økt transport, blant annet av olje og gass, kan komme til å øke transportvolumet betydelig, også langs hele norskekysten. Dette er utfordrende – men det er en ønsket utvikling, ut fra hensyn til næringsutvikling og økonomisk vekst.
• Økende interesse for nordområdene/Arktis internasjonalt: EU, sentrale land i Europa og Asia: Kina, Japan, Sør-Korea, Singapore.
• Hva vekker den økte interessen? Kunnskap (klimaforskning, jf. f.eks. Ny-Ålesund), tilgang til nye seilingsleder, men ikke minst: ny tilgang til ressurser, herunder energiressurser.
• Vår holdning: Ønsker økt interesse for nordområdene/Arktis velkommen. Ønsker å engasjere landene.
• Det juridiske rammeverket er på plass (Unclos). ”No race for the Arctic” mellom stater. “No race for the resources” mellom stater. Men en sunn konkurranse mellom selskaper om de mest attraktive letelisensene i nord.
• Det institusjonelle rammeverket på plass. Arktisk råd (permanent sekretariat lagt til Tromsø), Barentssamarbeidet og den Nordlige dimensjon.
• Norge har for tiden formannskapet i Barentsrådet. En av prioritetene er økonomisk utvikling. Vi vil løfte frem Barentsregionen som en ressursrik region i Europa.
• For Norge står de tre ”driverne” – klima, ressurser og Russland – for de utviklingstrekk som først og fremst påvirker utformingen av vår nordområdepolitikk: Nye utfordringer, men også nye muligheter å gripe.
• For det første: Klimaendringene i Arktis. Raskere enn tidligere antatt. Jfr. f.eks. ”Snow, Water, Ice and Permafrost in the Arctic (SWIPA)” – rapporten fra Arktisk Råd (Nuuk, mai 2011): Sommertemperaturen de siste tiår: de høyeste i løpet av de siste to tusen år.
• Vi må erkjenne klimaendringene:
• Viktig med ny, global, forpliktende klimaavtale. Utfallet av COP 17 i Durban i desember ikke så godt som ønsket, men representerte et skritt i riktig retning. Vi må fortsette prosessen samtidig som vi iverksetter lokale og regionale tiltak.
• Regionale tiltak: Redusere kortlivede klimapådrivere som sot (black carbon).
• Arktisk råd: fokus fra forurensing og miljøgifter til klimaendringer. Neste tiår: tilpasning. Vi har hatt et godt samarbeid med våre nordiske kolleger i Arktisk råd. På norsk initiativ går vi nå i gang med en Arctic Change Assessment (ACA). Håper på et tilsvarende godt samarbeid der.
• Nordområdene er utsiktspunkt og kompetansesentrum i det globale arbeidet mot klimaendringer.
• For de andre: Russland. Det norsk-russiske samarbeidet har aldri vært bedre og mer omfattende enn nå. Folk-til-folk, kultur, næringsliv, forskning, utdanning og energi. Økning i grensepasseringer. Delelinjeavtalen trådte i kraft 7. juli i fjor. Står som et skoleeksempel på hvordan stater kan løse tvister fredelig og i overensstemmelse med folkeretten.
• Umiddelbare virkninger i form av økt aktivitet: Seismikk skutt i den nye norske delen umiddelbart etter ikrafttredelse. Samarbeid om utnyttelse av grenseoverskridende petroleumsressurser (såkalt unitisering).
• Norge og Russland har et delt forvaltningsansvar for Barentshavet. Suksesshistorie: Barentshavet leveområde for verdens kanskje aller best forvaltede fiskebestand.
• Nordområdene: ressurskammer for fisk, petroleum og mineraler. Men også økt transport i området.
• Petroleum: Ca 13 prosent av verdens samlede, uoppdagede oljeressurser og ca 30 prosent av uoppdagede gassressurser i Arktis (US Geological Survey).
• Ifølge Oljedirektoratet betydelig potensial for funn også i Norskehavet og Barentshavet. Barentshavet i dag den minst utforskede delen av norsk kontinentalsokkel, men også der det er størst sannsynlighet for å gjøre nye, store funn.
• Men, energiressurser i nord er ikke bare petroleum selv om verdiskapningspotensialet i den sektoren er i en størrelsesorden for seg selv. Fornybare energiressurser er også betydelige. Mer om dette senere.
• Mineraler er en strategisk ressurs. Nordkalotten kan romme store forekomster. Økt global etterspørsel (BRIC-landene, men også Europa) har ført til økte priser og økt lønnsomhet ved utvinning. Barentsregionen (det ”Fennoskandiske skjold”) et av få områder i Europa med potensial for utvinning av nye forekomster. 
• Bare i Norge kan det finnes mineraler for 1500 milliarder kroner. Størst potensial i nord. (Norges Geologiske Undersøkelse). Regjeringen har igangsatt en omfattende kartlegging av mineralressursene i Nord-Norge.
• Sverige og Finland har i flere tiår prioritert utvikling av mineralindustrien og har svært solide kompetansemiljøer.
• Det er nå en felles nordisk ambisjon om å utvikle mineralnæringen. Vi tillegger dette stor vekt i vårt formannskap i Barentsrådet fordi vi ser betydelige muligheter for samarbeid, ikke minst innen transport og logistikk. Min kollega Carl Bildt og jeg markerte nettopp dette i fjor høst ved å ta toget fra Kiruna til Narvik i forbindelse med Barentsrådets møte.
• Hvorfor snakker jeg til denne forsamlingen om mineraler – eller for den saks skyld om fisk? All ny aktivitet trenger kraft. Alt har en kobling til kraft. Dere som ledere for kraftindustrien vil derfor ha en viktig rolle i den ressursbaserte næringsutvikling som alle nordiske land, og Russland, ønsker i nord.
• Bakteppet: Verden trenger mer energi, men også renere energi. 1,3 milliarder mennesker mangler tilgang til elektrisitet.
• Paradoks og mulighet: På den ene siden: Norge er verdens nest største eksportør av naturgass og sjette største eksportør av råolje. 2011: Ca 2 millioner fat per dag. På den andre siden: Energisikkerhet, energitilgang for land i utvikling, produksjonen på norsk sokkel har lav utslippsintensivitet. Gass som en renere energikilde enn ”konkurrentene” olje og kull.
• IEAs World Energy Outlook for 2011 slår fast at CO2-utslipp er på rekordhøyt nivå, og at energieffektiviteten har gått ned for andre år på rad. Kull er ”vinneren” siste tiår.
• Slår også fast at etterspørsel etter energi vil øke med en tredjedel frem mot 2035. Kina og India står for halvparten av økningen.
• Store endringer i internasjonale energimarkeder: Fukushima, Tysklands beslutning om utfasing av atomkraft: Økt potensial for gass. Skiferrevolusjonen i USA: LNG-skipene fra Snøhvit snur og styrer igjen mot Europa og Asia. Økt bruk av gass, på bekostning av kull, bra for klima.
• En massiv omstilling av energimønstre og tankegang er underveis i Europa – vårt viktigste marked. Gir utfordringer og muligheter. Bildet er uoversiktlig, men det blir ikke ”business as usual” i årene som kommer.
• Klima eller petroleum? Må vi velge? Gitt at petroleumsrelaterte utslipp utgjør om lag 25 prosent av samlede norske utslipp, vil naturligvis redusert produksjon av olje og gass i Norge – isolert sett – innebære en betydelig reduksjon i norske utslipp.
• Men: Klimautfordringens grunntese: Dette er alles problem og stykkevise svar gir dårlige løsninger. Et stort og viktig spørsmål er om redusert tempo i norsk olje- og gassutvinning faktisk bidrar til reduksjon i globale utslipp.
• Norge er i økende grad en global energinasjon. Men Europa vil fortsatt være vår desidert viktigste partner, både politisk og kommersielt. Påvirker vår energipolitikk, også i Nordområdene.
• Norge ikke et utenforland. Energisektoren faller i stor grad innenfor det indre marked, EUs rettsakter blir gjort gjeldende gjennom EØS-avtalen. Kommisjonen omtaler forholdet til Norge som et partnerskap med potensial for styrking og utvidelse. Interdependence.
• Den økonomiske krisen overskyggende i EU, kaster skygger også over energi- og klimapolitikken. Behovet for økonomisk vekst innebærer økt fokus på sikker energiforsyning til en betalbar pris, ikke minst til industrien.
• Står overfor omfattende endringer i energipolitikken i Europa. 20-20-20-målene vedtatt i 2007; 20 prosent reduksjon av CO2-utslippene, 20 prosent fornybar energi og 20 prosent energieffektivisering innen 2020; skal gjøres til reell handling. Må sees i lys av det økonomiske bakteppet som nå preger Europa.
• EUs energipolitikk er med Lisboa-traktaten styrket som felles politikkområde. Langsiktige perspektiver trekkes opp i fellesskap og nasjonalt: EUs eget ”veikart 2050”, Tysklands energikonsept til 2050, UK og Russland 2030. Tradisjonelle og sentrale energibærere som kjernekraft og kull under press. Delvis sprikende planer: Tyskland har besluttet å fase ut kjernekraften i 2022 – andre land planlegger å bygge ut, inkludert her i Norden (Finland). Kullkraft upopulært i Tyskland, men ”nødvendig” i Polen. Fellesnevner: Omfattende satsing på fornybare energikilder.
• Felles europeisk innsats for raskere og større utbygging av energiinfrastruktur diskuteres samtidig som teknologisk utvikling også skaper nye desentraliserte muligheter.
• Hvordan vil denne utviklingen påvirke energivirkeligheten i Europa? Om 10 år? Om 30 år? Hva har Norge å bidra med i morgendagens Europa? Hvordan ønsker vi å fremstå?
• Understreker betydningen av å ha kunnskap og forstå langsiktigheten, investeringsbehovene og de store energiendringene vi står overfor i tiårene som ligger foran oss. Her må Norge kjenne sin besøkelsestid. Vi må forstå aktørbildet, de teknologiske mulighetene, markedet og de politiske prosessene i de konkrete land - ikke minst i Brussel. Her har vi alle et ansvar: Industrien, myndighetsapparatet og vi politikere.

Samarbeid i nord

• Det er store muligheter i nord: verdiskapning, sysselsetting og velferd. Kunnskap, aktivitet og nærvær er sentrale stikkord. Bygger strategisk kapasitet i nord.
• Nordområder som mulighetenes landsdel. Alle de nordiske landene gir økt oppmerksomhet til områdene i nord. Viktig for våre ”mentale kart”.
• Vi må ta de krevende diskusjonene for å sikre at vi utnytter de industrielle mulighetene som åpner seg i nord. Vi må ta miljø- og klimaendringene på alvor – samtidig som vi må klare å utnytte mulighetene gjennom bruk av verdensledende teknologi og arbeidskraft. Utslippene må reduseres dersom vi skal klare å håndtere klimaendringene på en ansvarlig måte.
• Vil vi trenge å forlenge gassrørledningene fra Nordsjøen til Barentshavet for å forsyne Europa fra nye store funn i nord? Den nylig fremlagte studien fra Gassco konkluderer med at gassrør har kostnadsfordeler i forhold til LNG, særlig når volumene øker.
• Barentshavet er ikke så langt fra markedet, så lenge en kan bruke eksisterende rør fra Norskehavet og sørover. Vi har allerede lagt rør godt over halve veien.
• Næringspolitisk: naturlig å tenke seg stikkledninger til industristeder langs kysten for ilandføring av gass.
• Kan vi tenke oss videreforedling i nord og industriell bruk av gass på land? Bryter med Nord-Norge som råvareeksportør. Men: Vi skal ikke ”subsidiere” utviklingen av ny industri med billig gass. Må være basert på vanlige økonomiske prinsipper.
• Fornybar energi kan og vil spille en viktig rolle i nord. Stort potensial for videre utbygging av fornybar i Nord-Norge: Vind og vann. Vi som kjenner Nord-Norge vet at det finnes mye av det der.
• Avtalen med Sverige om grønne sertifikater trådte i kraft 1. januar i år. Vil sikre utbygging av over 26 TWh i de to land frem til 2020. Dette er mye når vi tenker på at den norske vannkraftproduksjonen i dag er på rundt 130 TWh. Det plasserer Norge i en særstilling i Europa. Norge og Sverige blir med dette foregangsland i Europa når det gjelder i fellesskap å utnytte ressurser til kraftproduksjon – med et markedsbasert instrument som de grønne sertifikatene jo er.
• Gjennom å innlemme EUs fornybardirektiv i norsk lov, har Norge satt seg et mål om en fornybarandel på 67,5 prosent innen 2020, økning på nesten 10 prosent fra 2005 og høyere enn noe EU-land.
• Energiutvalgets rapport, som utvalgets leder Olav Akselsen presenterte her i går, inneholder en rekke nyttig innspill til utformingen av en norsk energipolitikk frem mot 2050. Vi trenger fordomsfri høyttenkning om forhold som:
• Fortsatt moderat vekst i kraftforbruket kombinert med utbygging av ny fornybar produksjonskapasitet vil trolig innebære et økende kraftoverskudd i Norge og Norden de nærmeste tiårene. Hvordan håndterer vi dette?
• Ny infrastruktur, i form av nasjonalt nett og utenlandskabler, er en nødvendig forutsetning for optimal utnyttelse av ressursene og markedsmulighetene. Her må vi planlegge sammen med våre naboer – kanskje er korteste rute via at naboland som også kan nyttiggjøre seg økt utvekslingskapasitet av kraft?
• Energiutvalget peker også på at flere norske kraftanlegg både kan lagre energi og regulere produksjonen opp og ned til svært lave kostnader sammenliknet med andre teknologier og at slik regulerbar kraft vil være et verdifullt bidrag i et europeisk kraftsystem som i økende grad blir basert på uregulerbare fornybare energikilder som sol og vind.
• Vi kjenner interessen der ute i Europa for mer utveksling med norsk vannkraft. Spørsmålet er komplisert og stiller krav til nytenkning. Jeg mener vi må våge nye runder om vannkraftens rolle – nå i en dynamisk, europeisk kontekst.
• Norges svært gode vindkraftressurser kan også utvikles til å bli en lønnsom del av et framtidig europeisk kraftsystem, og spille sammen med vårt fleksible vannkraftsystem – både nasjonalt og internasjonalt. Hvordan sikrer vi de nødvendige investeringer uten å undergrave det kommersielle grunnlaget? Omfattende offshore vindprosjekter under utvikling hos våre naboland og ikke minst i Storbritannia og Tyskland. Kan vi nå se nordover?
• I hvilken grad skal et kraftoverskudd benyttes til å opprettholde og bygge ut kraftintensive næringer? Og som nevnt tidligere – vi ønsker økt nærvær og kommersielt grunnlag for ny næringsvirksomhet i nord, enten det er innen kraftintensiv industri, petroleumsvirksomhet, fiskeri, mineralutvinning eller servicebransjen. Dette fordrer kraft – helst av den fornybare typen.
• Jeg deler utvalgets fokus på at det må legges til rette for ny norsk fornybar energiproduksjon og energieffektivisering som viktige bidrag til klimapolitikken, verdiskaping og forsyningssikkerhet. Kraftinfrastruktur i nord må imidlertid også ses i sammenheng med spørsmålet om gasstransport langs norskekysten med eventuell ilandføring.
• Elektrifisering av sokkelen er også en høyst aktuell problemstilling. Feltet Goliat vil ved produksjonsstart i 2013 være delvis elektrifisert og dermed ha 50 prosent mindre CO2-utslipp. Ved en utvidelse av produksjonsanlegget for LNG på Melkøya vil en tilknytning til det elektriske nettet bli vurdert som at løsning på økt kraftbehov. Spørsmålet om kraft fra land vil være aktuelt for også andre felt i Barentshavet.
• Regjeringen la nylig frem nettmeldingen. Vi skal bygge mye nett fremover. Statnett skal investere mellom 40 og 50 milliarder kroner. de neste ti årene. Min kollega Ole Borten Moe har kalt dette et ”paradigmeskifte i utbyggingstakten for sentralnettet”.
• Meldingen har fått tittel ”Vi bygger Norge”. Å bygge nett er ikke bare å bygge ledninger og master. Det er også å bygge ut industri og næringsliv. Det er å sikre en økende befolkning nok strøm og trygg strøm. Det er å ruste opp for å møte fremtidens klimautfordringer. Når vi bygger nett, bygger vi derfor Norge.
• En god politisk forankring av rammene er nødvendig for å få gode beslutninger og fremdrift i prosjektene. Derfor er nettmeldingen viktig. Her legger vi fram regjeringens politikk for utbygging av strømnettet. Meldingen svarer derfor allerede på mange av de utfordringene som energiutvalget påpeker i sin rapport.
• Mange av de utfordringene og muligheter som ligger i disse perspektivene på utviklingen av produksjonen og forbruk av energi i våre land, ligger på deres bord – kraftbransjen selv.
• Det etablerte, nordiske samarbeidet - både politisk og mellom bransjer og næringsaktører, vil være en styrke når vi nå søker et utvidet samarbeid innen energisektoren.
• Norden er allerede en av verdens mest integrerte kraftregioner. Det nordiske kraftmarkedet er en forløper for etableringen av et reelt, europeisk energimarked. Systemet bidrar til økt energisikkerhet for alle land og legger til rette for en bedre utnyttelse av respektive lands energiressurer. Det vil også gjelde for et enda mer tettere samarbeid på Nordkalotten.
• Vår nordligste landsdel er allerede sterkere knyttet til Sverige enn til det sørlige Norge. Viktige forbindelser også til Finland og Russland fra Øst-Finnmark.
• Statnett har tatt til orde for et samarbeid i en ”Arctic Circle” for elektrisitet. Foruten styrket kraftforsyning på Nordkalotten vil et slikt samarbeid kunne bidra til utbygging av fornybare energikilder som i dag forhindres av begrenset overføringskapasitet.
• Etablering av ny ”grønn” næringsvirksomhet er betinget av elektrisk kraft som igjen selvfølgelig er betinget av tilstrekkelig overføringskapasitet.
• La meg avslutningsvis understreke en viktig forutsetning for å lykkes:
• Kunnskapen baner vei og tøyer grensene. Vi må investere mye tankekraft i å finne ut hvordan vi kan beholde kloke hoder i nord og tiltrekke/dyrke frem nye.
• Energi utvinnes i stadig mer perifere områder av Europa under stadig tøffere klimatiske forhold. Geologiske, miljømessige, tekniske og klimarelaterte utfordringer. Å møte disse utfordringene på en lønnsom og bærekraftig måte krever kunnskap, kreativitet og innovasjon.
• Takk for oppmerksomheten.

*****