Sikkerhet i nord - er vi forberedt?

Teksten nedenfor er basert på en
direkte avskrift av et lydopptak av talen

Mine damer og herrer, kjære venner,

Det er en riktig stor glede å være på en sikkerhetspolitisk konferanse med så mange interesserte og dedikerte deltakere.

Det er ekstra morsomt å være på sikkerhetspolitisk konferanse i Bodø akkurat nå – gitt den tematikken vi diskuterer.

Det er bare omtrent halvannen måned siden jeg sist var i Bodø. Det var på en historisk begivenhet, nemlig det første kombinerte forsvars- og utenriksministermøtet i Norden noensinne. Det ble holdt i Bodø. Der var jeg som forsvarsminister. Kort tid etterpå ble jeg utenriksminister.

Grunnen til at dette møtet ble holdt nettopp i Bodø, er at denne byen er – for det første – Norges forsvarshovedstad. Vi har FOH er. Og det kommer mer: et luftoperativt senter, Luftforsvarets øverste ledelse. Det er her veldig mange av de sentrale, operative beslutningene i Forsvaret tas.

For det andre er dette – som det også ble beskrevet i dag i avisa Nordland, som jeg alltid leser med stor interesse – også beredskapshovedstaden i Nord-Norge.

For det tredje er det et viktig kunnskapssenter.

I flere sammenhenger har jeg nå sagt at det som skal være det neste stadiet i nordområdesatsingen, det er fokus på kunnskap, på verdiskapning og på sikkerhet og beredskap.

Derfor er jeg veldig glad for å være her. Og også for at vi har Bodø kommune, Nordland fylkeskommune, Universitetet i Nordland involvert i dette – og også Nordområdesenteret, som vi foreslår en grunnbevilgning til i Statsbudsjettet for 2013.

***

For kunnskap er en helt sentral nøkkel. Det har vært skapt et rammeverk om den norske nordområdepolitikken. Det har med utenrikspolitikk å gjøre og det har mer innenrikspolitikk å gjøre.

Jeg skal først og fremst snakke om det. Men jeg skal også understreke at grunnlaget vi legger gjennom å føre en fornuftig sikkerhets- og utenrikspolitikk – det er det som gjør innenrikspolitikken mulig.

Veldig mye av det vi har fått til de siste årene, de siste tiårene, i å etablere bedre relasjoner i nord – det er ikke, som noen tror, fordi vi har erstattet "den klassiske sikkerhetspolitikken" med noe annet. Det er tvert imot fordi den klassiske sikkerhetspolitikken har lyktes.

Fordi poenget med god, gammeldags, tradisjonell sikkerhetspolitikk er å avklare forholdet mellom land, slik at de kan leve i fred med hverandre.

Det har vi altså gjort. Og det er fortsatt en del av den brede nordområdepolitikken.

***

Jeg tror kanskje jeg skal begynne der.

Jeg vet det har vært diskutert tidligere – men jeg må bare understreke så sterkt jeg kan: Førstelinjeforsvaret av våre interesser i nord – jeg snakker ikke om i Nord-Norge, men om hele Norges interesser opp mot nord – mot et Arktis som åpner seg med store muligheter og store utfordringer, mot Nordsjøen, mot et stort Russland i øst – førstelinjeforsvaret for ivaretakelsen av våre interesser er: folkeretten. En FN-ledet verdensorden.

Et av de aller tydeligste eksempler på at en folkerettslig orden er bra for oss, heter havretten.

Det er jo slik at det vi stort lever av i Norge – det finner vi enten under havet – olje og gass – eller i havet: fisk – eller "oppå havet", som shipping. Da er det klart at for en stor kyststat – "et lite land" sier vi ofte, men det er jo en stor kyststat vi er, med en svært lang kyst – så har vi altså stor interesse i at dette er det kontroll på. Og den kontrollen har vi gjennom havretten.

Det er slik med normer, at en norm må etableres i forståelse med andre land. Havretten ble til blant annet med betydelig norsk deltakelse. Og så må den opprettholdes, bekreftes og forvares. Vi trenger både jurister og admiraler.

Altså trenger vi både noen som bidrar til å lage et regelsett – og så må vi forvalte det regelsettet gjennom vår egen oppførsel, både hva vi gjør og hva vi ikke gjør. – Slik at vi viser at vi mener det, og at vi samarbeider med andre land om å gjøre det.

***

Derfor er Forsvarets tilstedeværelse i nord en viktig del av nordområdesatsingen. Dette blir ofte misforstått fordi folk tror at enten er du "for fred" eller så er du "for forsvar". Men jeg – og mange andre – er jo for forsvar fordi vi er for fred. – Fordi vi mener at gjennom å ha et solid og forutsigbart militært nærvær, har vi også evne til å ivareta våre interesser og møte andre land som gjør nøyaktig det samme; med sitt forsvar, med sin utenrikspolitikk, sitt diplomati, sin sikkerhetspolitikk, sin handelspolitikk.

Jeg vil slutte meg veldig sterkt til det som blant annet Rolf Tamnes sa i den delen av paneldebatten jeg fikk høre. Og det er: at havretten står meget sterkt i nord. Havretten står sterkt i nord fordi samtlige land rundt Arktis respekterer den.

Som kjent er det ett land som ikke har ratifisert den, nemlig USA. USA har jo valgt den noe "underlige holdning" at de skal leve opp til alle sine forpliktelser etter havretten, men ikke kreve sine rettigheter etter havretten. Dem om det. Vi konstaterer i hvert fall at de gjentatte ganger har bekreftet at det er havrettens prinsipper som gjelder. Det setter vi pris på.

Vi andre: Canada, Russland, Danmark, Norge, har jo lenge langt havretten til grunn.

Da vi fikk til en delelinjeavtale med Russland – gjennom samtlige 40 år – så var det slik at både russiske og norske forhandlere la internasjonal rett til grunn. Men så er det slik, i både nasjonal og internasjonal rett, at jurister av og til er uenige. "Tilfeldigvis" var det slik at de norske juristene hadde en forståelse som var mer vennlig mot norske interesser og de russiske mot russiske interesser.

Men så fant man altså etter hvert fram til en omforent forståelse – blant annet basert på hvordan andre land – i årene som gikk etter at havretten ble etablert – løste sine grensetvister. Det ble etablert en stadig sterkere rettslig praksis og den ble også da lagt til grunn.

Vår egen avtale med Russland er jo i seg selv også et uttrykk for en rettslig praksis – og bidrar til den empirien som bygger og opprettholder havretten.

Jeg vet jo at Norge har sterke interesser i å respektere dette regimet og derfor også gjør det. Men jeg er svært overbevist om at alle landene i nord, inkludert Russland, har en sterk egeninteresse i å respektere prinsippene. – Fordi hvis det er noe land i hele verden som burde være opptatt av at havretten ligger til grunn, så er det Russland, med den svære kystlinjen de har – og som jo også ser at det er land i andre deler av verden som viser interesse for disse områdene. Der tror jeg vi har en genuin fellesinteresse med dem og med de andre partene i nord.

***

Da vi i 2005 overtok regjeringsmakten og lagde regjeringsplattformen Soria Moria I, sa vi at nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. – Dette var den opprinnelige formuleringen. Den hadde jeg gleden av å være med å formulere; vi hadde en veldig bra prosess rundt det, blant annet sammen med Jonas Gahr Støre og de andre representantene.

Og da var diskusjonen ikke om dette var viktig. Men det var en diskusjon om vi virkelig skulle si den "viktigste", eller gjøre – som man pleier å si – at det er én av mange viktige ting, og så er det også 83 andre ting på den samme listen.

Men konklusjonen ble: nei, det er én ting som er viktigst, og det er det vi virkelig skal sette i sentrum for vår politikk.

Det var ikke unisont velkomment da. Nå er det slik – at alle snakker som om alle var enige – men sånn var det faktisk ikke. Det ble stilt spørsmål fra flere hold – som: Hvorfor så mye fokus? Vet dere hva dere gjør? Er det ikke bedre å ikke lage så mye oppmerksomhet? Hva vil russerne si?

Men vi mener at det var riktig – og jeg mener sterkt at tiden etterpå har vist at det var fornuftig og at det var riktig.

***

Vi har også vært opptatt av å bidra til at det ikke skulle oppstå noe "sikkerhetspolitisk vakuum". Det er en annen meget god kronikk i Avisa Nordland – som jeg driver mye reklame for i dag – av Per Erik Solli, som påpeker det helt riktige faktum at sikkerhetspolitikken i nord har endret karakter. Les den – alt som står der er jeg enig i.

Det er nå andre ting vi bekymrer oss for enn det vi bekymret oss for for inntil 20 år siden.

Men mitt første budskap nå er at dere ikke må forstå det slik at dette har erstattet tradisjonell sikkerhetspolitikk. – Det er fordi den tradisjonelle sikkerhetspolitikken har virket: NATO-medlemskapet, avskrekking pluss beroligelse – som var sentralt under Den kalde krigen – måten vi håndterte overgangen i våre egne nærområder, fra det bildet vi hadde før Sovjetunionens oppløsning, til det som skjedde etterpå – lyktes.

Derfor kan vi gjøre en rekke andre ting "oppå dette" og det er en viktig og sentral sammenheng å forstå.

***

La meg si litt mer om forholdet til Russland.

Vi har altså et forhold til Russland, som nabo, som er – jeg tror jeg tør å si: bedre enn noensinne; et meget godt naboskap med Russland.

Vi er ikke enige om alt. Det er kjente uenigheter om flere ting. Men naboskapet forvaltes gjennom et omfattende sett av møteplasser, kommisjoner, samarbeid, FSB, grensevakten, FOH opp mot sine motparter, sjøforsvaret mot marinen, politi mot politi, fiskerimyndighet mot fiskerimyndighet, osv. osv. Det er et omfattende sett av samarbeid og det fungerer.

Blant annet klarer vi å forvalte en av verdens best bevarte og rikeste fiskebestander, gjennom å ha et felles regime for hvordan det forvaltes. Det er bra. Og det er i umiddelbar, norsk utenrikspolitisk interesse å forvalte et godt naboskap til en stor og viktig nabo.

Akkurat nå er det også et norsk-russisk næringslivsseminar som denne gangen pågår i Norge – sist var det i Moskva – som jeg har fått høre har rekordoppslutning fra næringslivsaktører på begge sider. – Så det skjer mye, og det er bra.

***

Så er det samtidig slik at vi ser utviklingstrekk i Russland som vi skal si ifra om. Jeg var for et par dager siden på Helsingforskomiteens 35 årsjubileum i Norge.

Helsingforskomiteen – som jo ble inspirert av Helsingforsavtalen fra 1975 – og som så ble etablert i 1977 i Norge. – Men som ble etablert for første gang i Moskva av Ljudmila Aleksejeva og flere av hennes tapre samarbeidspartnere i 1976. Hun var med nå – hun er blitt 85 år – og for å si det på den måten: Hun er ikke blitt arbeidsledig siden sist.

Det er fortsatt utfordringer i Russland – i form av utviklingen av demokratiet, menneskerettigheter, media, respekt for minoriteter og respekt for verdier de fleste europeiske land tar på alvor.

Begge de tingene er sanne samtidig: Godt naboskap – og utviklingstrekk vi ønsker å påpeke. Det er et sentralt poeng i norsk utenrikspolitikk å håndtere begge disse forholdene på en best mulig og tydelig måte.

***

Så har jeg lyst å si noen ord om beredskap og sikkerhet – litt utover det militære. Dette har jeg jobbet mye med, og det er et av Regjeringens aller største fokusområder – og et stort tema i Norge generelt.

Fra min lange erfaring med alt dette er veldig jeg enig med admiral Bruun-Hanssen: Det er etablert et meget godt samarbeid mellom militære og sivile myndigheter i Norge på det området – ikke minst i nord. På mange måter kan man si at de mest interessante samarbeidsløsningene er til stede i den nordlige landsdelen – ting vi kan lære av i resten av landet.

For å begynne helt i nord og øst: grensevakten – norske vernepliktige soldater – som utøver grensevakttjeneste: De har et kort i brystlomma som de har fått av politimesteren i Øst-Finnmark som gir dem politimyndighet; begrenset politimyndighet innenfor definerte områder og definerte saker. De er altså også politi i den bestemte "setting" de inngår i, og de får politikurs.

Dette er ganske uvanlig ute i Europa. Vi har gjort det lenge. Det fungerer.

Kystvakten opererer langs hele kysten, men ikke minst i nord. Det er altså en militær ressurs – den finansieres og driftes av Forsvarsdepartementet – men utøver en rekke tjenester for politi, påtalemakt, fiskerioppsyn og andre sivile myndigheter: Et meget fornuftig samvirke for et land med stor kyst, store landområder, få mennesker – et rikt land, men dog: å samle ressurser, for å bruke dem mest mulig rasjonelt og fornuftig.

Redningshelikoptertjenesten – den opererer for Justisdepartementet og driver først og fremst redning. Men den flys av militært ansatte piloter, som inngår i den mer generelle militære overordnede styringen, og som nå også er gitt utvidede oppgaver inn mot mer skarp beredskap. Og sånn kunne jeg holde på, for vi er kommet langt.

FOH – jeg tror det er riktig å si, admiral – hver dag og nesten hver natt så har dere en eller annen form for "interaksjon" med en sivil myndighet. Hovedredningssentralen – tilsvarende – har veldig ofte kontakt med det militære. For mange av ressursene som Hovedredningssentralen her i Bodø ønsker å trekke på, er av militær art, og de eies av Forsvaret.

***

Det er altså rett og slett feil at vi ikke har skjønt at vi må samarbeide. Sa jeg nå at vi er gode nok? Nei, jeg sa ikke det.

Mitt poeng er på ingen måte at dette er bra nok, at alt er i orden, at alt er ferdig, at vi ikke trenger å investere mer eller tenke mer eller lage nye planer. – Men vi er faktisk allerede ganske avanserte på dette feltet.

Da vi hadde det omtalte forsvars- og utenriksministermøtet i Bodø (i september), så tok vi med våre kolleger både til hovedredningssentralen og til FOH – og fikk grundige briefinger der – og også om BarentsWatch – som er en annen veldig viktig del av satsningen.

Carl Bildt, Sveriges utenriksminister, uttalte – både til oss og til flere aviser – at han på ingen måte trodde Sverige var kommet dit hvor Norge er når det gjelder dette samvirket. – Så det er altså feil at vi begynner "fra scratch". Men det er ikke feil at vi skal bli bedre, flinkere, gjøre mer og tenke mer på alt dette.

En veldig sentral del av hele nordområdesatsingen – alt det vi satte i gang i 2005 – er jo nettopp å si at tilstanden der og da – og her og nå – ikke er så verst. Poenget er at vi ser inn i en fremtid der det kommer til å skje mye mer. Hvor det blir mye mer fiske lenger nord, mer olje- og gassutvinning, flere aktører, mer skipstrafikk, etter hvert flere gjennomgående ruter – ja, aktivitetene går kraftig opp og det er vi ikke forberedt på.

Så det er ikke et misforhold mellom dagens aktiviteter og dagens beredskap. Det er et misforhold mellom morgensdagens aktiviteter og dagens beredskap – som bare må møtes med bedre beredskap i fremtiden.

Dette går på hele feltet, fra overvåkning og kommunikasjon til fysiske kapasiteter som skip, helikoptre, oljevernberedskap, isbrytere og alt det andre som gjøres.

Derfor trenger vi fortsatt et nasjonalt løft for disse tingene.

***

Jeg sa først at det tok litt tid før alle skjønte hva vi snakket om her i Norge – men det kom. – Så var vi opptatt av å heve den internasjonale interessen; den kom også – men det tok et par år.

Det var i 2006 – til 2008 kanskje – hvor det ble veldig populært blant mange akademikere, og til dels politikere, der ute i andre land – å si at; "jo, det skjer noe i nord. Det er det nye Klondyke, det blir kamp om ressursene. Det er ingen regler som gjelder, det blir kaos og krig." Da måtte vi minne om; at "nei, det var faktisk ikke det som var vårt budskap."

Vårt budskap var at det skjer mange viktige og krevende ting, men at det er fullt håndterbart. – Fordi det finnes institusjoner og regimer til å møte dette. Arktisk råd eksisterte, og det har blitt styrket. De første legalt bindende avtalene er også på plass – den første, interessant nok, om søk og redning – og nå jobber vi med oljevernberedskap.

Så har vi globale fora – som er like relevante her som andre steder. Spørsmål om kvalitet på skip, seilingsleder – den type spørsmål – har vi institusjoner til å løse. Vi må ikke finne opp noe nytt. Vi bruker det vi har.

***

For Arktis er jo et hav. Det er ikke nødvendig å fortelle om det i Norge – men det er det faktisk fortsatt viktig å si i Brussel og mange andre steder. Antarktis – det er altså på andre siden – der er det land med is på; Arktis – det er vann – og fordi det er kaldt så er det is. Det er havet som er frosset.

Det er to helt forskjellige ting. – Ikke bare er de veldig langt fra hverandre – men det er altså to helt forskjellige ting.

De som nå lar seg inspirere av Antarktis for å skjønne Arktis, de skjønner ikke mye. Da kan de komme på ganske feil idéer, og da hjelper vi dem med å komme på bedre idéer om hvordan dette skal håndteres. Det er en pågående – jeg skal ikke si "kamp" – men det er en av de aktiviteter som gleder mitt utmerkede embetsverk på daglig basis: det å hjelpe folk til høyere innsikt i grunnleggende spørsmål.

At Ilulissat-erklæringen (2008) fra Grønland minnet om at havretten gjelder, var viktig. Egentlig sa den det selvfølgelige: nemlig at dette er et hav, at havretten gjelder også her. – Men det var politisk viktig å få sagt det der. Det var egentlig begynnelsen på slutten på perioden der alle snakket om "kommende konflikter".

Vi har fått avklart en rekke utestående grensespørsmål; for eksempel alle Norges utestående grensespørsmål, kontinentalsokkelens ytterste grenser – fordi folkeretten virker. Vi anvender folkeretten.

Nordområdepolitikken til havs er jo daglig anvendelse av folkeretten. Vi har fått Arktisk råd til å bli en ledende internasjonal arena for arktiske spørsmål. Et permanent sekretariat etableres i Tromsø i 2013. Det er en bra dynamikk i dette samarbeidet.

***

Vi har også fått til – nå mer på "landjorda" – et økende fokus på samhandling mellom menneskene i nord – med grenseboeravtale, grensepasseringer, med forenkling av for eksempel visumregelverket, noe vi gjør sammen med Finland og opp mot Russland. Det er spennende og viktig – og det er det viktig å gjøre mer av.

I mai neste år vil Kirkenes-erklæringen, som la grunnlaget for Barentssamarbeidet, fylle 20 år. Vi har da tatt initiativet til å møtes igjen i Kirkenes, 20 år etter, for å feire det som er oppnådd, for å lage en ny erklæring og se framover.

Thorvald Stoltenberg hadde jo på et meget tidlig tidspunkt den svært fornuftige idéen at tilnærmingen mellom det som var øst og vest – og som nå var i ferd med å bli noe annet, noe "diffust", i 1993 – som jo var like etter Warszawapaktens og Sovjetunionens fall – det måtte man ikke bare møte i aksen Oslo-Moskva, men også regionalt.

Jeg husker at noen år etterpå, så begynte folk å si – ja, som vanlig: "Hvor er investeringene?", "Hva skjedde med løftene?". Det skjer jo omtrent ti minutter etter at man kommer med et nytt utenrikspolitisk initiativ. Men: det har jo vært en kjempesuksess. – For det har vært en veldig viktig del av grunnlaget som gjør at vi har et regionalt samarbeid på plass.

Jeg har opplevd at der det av og til kan være uenighet mellom hovedsteder, så kan det man gjør regionalt være med på å dempe dette. Det er spennende – det er viktig – og det er bra.

***

Så over til det geopolitiske temaet som er et hovedfokus for konferansen.

Det er slik at det ikke bare er vi som "oppdager" nord. Det er heller ikke bare Russland – eller USA. Det gjør også resten av verden.

Det ser vi for eksempel ved en økende interesse for å få observatørstatus i Arktisk råd. Der tilhører jo Norge et av de landene som er positive til å slippe flere land til. – Fordi vi mener at institusjonen Arktis råd, som vi er fullt medlem av, bare blir styrket ved at flere ser det som det naturlige forum for å reise arktiske spørsmål.

Dette er det litt ulike meninger om. Og vi får se neste år hva som skjer. – Det er Kina, selvfølgelig, men det er også Japan, Sør-Korea – og til og med Singapore, hvor klimaet ikke er veldig "arktisk", som nå viser interesse. Mange av disse landene ser langsiktige strategiske muligheter, ikke minst knyttet til seiling: Førti prosent kortere sjørute. Og det er også ressurser og muligheter der oppe som vi må forholde oss til.

Så jeg mener at vi har skapt et solid rammeverk. Det er et rammeverk som er blitt skapt – men det må forvaltes. Fornuftig forvaltning – fornuftig ivaretakelse av rettigheter og interesser – på daglig basis. Det går ikke "over"; det må man gjøre hele tiden; sikkerhetspolitikken må alltid være "på".

Hvordan den utøves, vil tilpasses skiftende omstendigheter og skiftende tider.

Det skjer i stor grad i nord. Og disse mulighetene gir da også grunnlaget for sysselsetting i de nordlige landsdeler. – Det er veldig spennende – og det har det skjedd masse allerede. Mange snakker om petroleum – ja, veldig viktig og store muligheter. Men legg også merke til det som skjer på land – med mineralressurser. Det har plutselig blitt slik igjen i Norge at det lønner seg å drive gruver. Hvem hadde trodde det for noen år siden?

Men med tanke på priser på råvarer og etterspørsel og slikt, sitter vi på ganske store ressurser. I Nordland, for eksempel – silisium – men det er også mange andre spennende muligheter her.

***

Det er også store muligheter for fiskeriene. Vi er jo i det fylket som virkelig er oppdrettsfylket nummer én i Norge: Eksport til øst og vest – en veldig kompetent havforskning – god forståelse av fiskevandringer, av fiskebestand, av forvaltningspolitikk – en forvaltningspolitikk som har bevist at den virker gjennom veldig mange år. – Dette i særlig kontrast til enkelte andres forvaltningspolitikk, som har bevist at den ikke virker.

Det som virkelig nå gjelder for oss i Norge, og kanskje aller mest for dem som har sitt virke i nord, er å se sammenhengen mellom solid kunnskap, gode akademiske miljøer i hele Norge – men ikke minst i nord – teknologiintensive bedrifter – og mulighetene for verdiskaping, som dette rammeverket har skapt.

Det forutsetter regional innsats, privat innsats, sterke undervisningsmiljøer, og det forutsetter at staten gjør sin del av jobben.

Men det er veldig viktig at vi nå får en forståelse av alt dette som ikke alltid ender opp med: "Hvor mye penger sender dere oppover?" For jeg mener at de nordlige landsdelene har kommet langt forbi dette nå. Det er et kjempepotensial for mer verdiskapning og det er rammebetingelsene for dette som er aller viktigst.

Så er jeg glad for at dette statsbudsjettet legger fram den romsligste nordområdebevilgningen så langt, på et par milliarder kroner. Men jeg vil likevel si at det viktigste er den visjonen, de mulighetene, det rammeverket, det enorme potensialet, som ligger her oppe.

Der mener jeg at i en geopolitisk virkelighet, som er omskiftelig nok ute i verden, så lever vi i en av verdens meste stabile hjørner. Vi har fått orden på vårt naboskap. – Bare sammenlign det som skjer hos oss: Samarbeid, framskritt, institusjonsbygging – med Sør-Kina-havet – hvor det motsatte skjer. – Som jo viser at havretten gjelder for alle hav. Men: den gjelder ikke mer enn den blir respektert.

Det er derfor jeg sier at vi trenger mange typer ressurser. Det er ikke sånn at juristene bare kan gå hjem og si at nå ble det en avtale, så nå er alt dette i orden. Den må forvaltes og opprettholdes gjennom daglig virke, og det mener jeg vi gjør her.

Og så gleder jeg meg til alle de gode innspillene vi nå får om hvordan vi kan bli enda flinkere.

Takk for oppmerksomheten!

***

Sikkerhetspolitisk konferanse i Bodø ble arrangert av Utenriksdepartementets sikkerhetspolitiske utvalg, i samarbeid med Refleksprosjektet, Bodø kommune og Nordland fylkeskommune. Konferansen hadde undertittelen "Sikkerhet i nord – er vi forberedt?" og fokuserte på nye og tradisjonelle sikkerhetsutfordringer i nordområdene.

Se hele talen på ntt-tv her.