Kontrollhøring i Stortinget om utenriksministerens behandling av tilskudd til Senter for nordområdelogistikk

Sjekkes mot fremføringen

 

Utenriksminister Jonas Gahr Støres innledning: 

Takk for anledningen til å komme hit. Jeg tok initiativet til å ha en direkte kontakt med komiteen da denne saken ble en sak i offentligheten. Jeg har sett fram til denne dagen.

Jeg vil begynne med å sette opprettelsen av Senter for nordområdelogistikk inn i en sammenheng, om lederen tillater.

Nordområdene er regjeringens hovedsatsing i utenrikspolitikken. Vi definerte tidlig at kunnskap er navet i denne satsingen. Vi må ha kunnskap om de strategiske utfordringene som kommer i nord for at Norge som nasjon kan møte dem. La meg nevne noen elementer i så måte:

Vi lanserte såkornordningen Barents 2020 høsten 2005, rett etter at jeg tiltrådte, for å stimulere til utvikling av slik ny kunnskap. Vi ønsket å få innspill fra mange hold. Ordningen har vært viden kjent siden 2005–2006. Et ekspertutvalg, ledet av rektor Jarle Aarbakke ved Universitetet i Tromsø, har kommet med innspill fra 2006, og vi har hatt presentasjoner av disse satsingene, inklusiv skipstransport og logistikk, som har kommet fram fra flere, opp gjennom disse årene.

Jeg har i min redegjørelse trukket fram inntrykk fra et møte mellom ministre fra de arktiske kyststatene i mai 2008, der en egen sesjon var viet sjøtransport i Arktis når isen smelter. Jeg forlot det møtet veldig klart overbevist om at her hadde Norge mye å gjøre for å skaffe kunnskap og posisjonere seg strategisk for det som er under utrulling i nord.

På forsommeren 2008 ga jeg departementet i oppdrag å undersøke hvordan vi kunne medvirke til et kunnskapsløft innenfor maritim logistikk. Vi ønsket å vurdere muligheten for et offentlig-privat partnerskap, der midler fra Barents 2020 kunne utløse midler fra privat sektor og dessuten engasjere norske kunnskapsinstitusjoner. Og særlig viktig for UD var det å styrke kontaktene mellom norske og russiske miljøer.

Det er altså, slik jeg mener de to tidligere delene av denne høringen har vist, med dette utgangspunktet Utenriksdepartementet fikk informasjon om initiativet i Norges Rederiforbund om professorater for maritim kunnskap finansiert av aktører innenfor næringen. Dette ble bredt lansert i juni 2008 med flere statsråder til stede. UDs kontakter med Rederiforbundet, er det nødvendig å si, strekker seg langt tilbake. De er nære, og de er hyppige. Fra 2005 hadde vi løpende kontakt om nordområdesatsing som berørte skipsfarten. Fra 2007 bidro vi også til forbundets Nordområdeforum.

Det vi får kunnskap om fra Rederiforbundet på ettersommeren 2008, er et forslag om opprettelse av et professorat, støttet av en privat aktør, Tschudi Shipping Company og akademiske institusjoner som Handelshøyskolen BI og Høgskolen i Bodø. Det var slik da vi fikk denne informasjonen, at ideen om et senter allerede var lansert i debatten mellom aktørene på næringssiden. Sagt med andre ord, og det er viktig å si det: Det var Rederiforbundet som samlet aktørene, inklusiv Tschudi, ikke UD. Vi får kunnskapen om et konsept utviklet i næringen med spørsmål om UD er åpen for å diskutere støtte.

Det var diskusjon om utviklingen av et slikt prosjekt som pågikk høsten 2008, eller nærmere bestemt i september måned. Der ble ressurssituasjonen avklart, forskjellige interesser belyst og muligheten for å gjøre dette til et privat-offentlig partnerskap løftet fram.

Jeg forstår – og jeg har også hørt i dagens høring – at spørsmålet blir stilt: Hvem hadde egentlig initiativet? Jeg mener at realitetene er at Senter for nordområdelogistikk er resultat av initiativer fra flere hold: Det er et initiativ fra UD, som søkte et prosjekt som kunne utvikle anvendbar kunnskap på logistikkområdet, og et offentlig-privat partnerskap der midler fra Barents 2020 kunne utløse midler fra private aktører. Det er et initiativ fra Rederiforbundet, som inkluderte et professorat i maritim logistikk – tanken om et senter på sikt – som en del av sin brede satsing på kunnskap i 2008. Det er innen denne rammen at Tschudi Shipping Company i sin dialog internt i næringen foreslo at kunnskapssenteret var en bedre modell enn et enkelt professorat alene, og det er et initiativ fra institusjoner som Høgskolen i Bodø og Handelshøyskolen BI, som identifiserte behovet sett fra sine akademiske ståsteder. Poenget er at for UD er Rederiforbundet som bransjeorganisasjon helt avgjørende. De binder det hele sammen og står som kvalitetssikrer av deltakerne fra skipsfartsnæringen og lager utgangspunktet for det private-offentlige samarbeidet.

Så noen få ord om saksgangen, som jeg har redegjort for skriftlig.

På bakgrunn av flere møter mellom UD og de involverte fra næringen i september 2008 utformet Rederiforbundet sin søknad. Møtene i september, den 1. 19. og 25. – jeg tror den 19. er en ny dato for komiteen, men det er i samme krets som møtet den 25., samme tema – avklarte at prosjektskissen både var relevant og realistisk, og den ble positivt vurdert i UD. Søknaden ble sendt UD 10. oktober og innvilget 7. november 2008.

UDs saksbehandling av prosjektet Senter for nordområdelogistikk har – så langt jeg kan se – vært i tråd med regelverk og den gang gjeldende praksis. Det betyr, leder: Tilskuddsordningen Barents 2020 var godt kjent i relevante miljøer. Tilskuddsbrevet inneholdt de elementer som var nødvendig. Både i søknaden og tilskuddsbrevet fremkom hvilke roller de ulike aktørene i prosjektet hadde. Opprettelsen av senteret var i tråd med målformulering i søknaden og tilskuddsbrevet. På dette grunnlag utbetalte UD første andel av støtten til Høgskolen i Bodø, som var administrativt ansvarlig.

UD har ikke vært en aktiv part i organiseringen av senteret, men har observatør til styret for stiftelsen som ble opprettet. Det er en naturlig måte for UD å forholde seg til slike initiativ. Vårt anliggende har vært å sikre at aktiviteter og virksomhet skjer i samsvar med forutsetningene i tilskuddsbrevet. Vi har mottatt statusrapporter osv, fulgt arbeidet i et prosjekt som skal gå fram til 2013. La meg for øvrig legge til at rutiner og praksis for all tilskuddsforvaltning i UD har blitt styrket og forbedret siden 2009. Dette har jeg, sammen med utviklingsministeren, gjort rede for i brev til komiteen av 13. april.

Så til habilitet, leder, der spørsmålet er stilt om mitt kjennskap til Felix Tschudi gjorde meg inhabil til å innvilge denne søknaden. Jeg forstår at det spørsmålet reises. Spørsmålet er helt legitimt, for habilitet handler om tillit, og tilliten til forvaltningen og politikerne er en forutsetning for vårt demokrati og vårt politiske system. Derfor er et kritisk blikk på anvendelsen av habilitetsreglene slik det bør være. Jeg har vært opptatt av habilitetsregler som embetsmann i ni år og som minister i snart sju, og jeg vil forsikre komiteen om at jeg tar de spørsmål som er stilt på denne høringen, på det største alvor. Jeg er også helt enig i det som er blitt sagt fra ulike hold, om at det er realitetene og ikke formalitetene som teller i denne saken. Den enkelte statsråd har plikt til selv å vurdere sin habilitet i den enkelte sak. Jeg vurderte av eget tiltak mitt forhold til Felix Tschudi i 2008 da spørsmålet om etableringen av senteret ble aktuelt. Forvaltningslovens krav er, ifølge § 6 annet ledd, at det ikke skal foreligge «særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet». Min vurdering var at jeg ikke var inhabil. Mitt vennskap med Felix Tschudi er ikke nært nok til det, og jeg har gitt nærmere bakgrunn for den vurderingen. Jeg forstår at lovens terskel for at vennskap i seg selv kan utløse inhabilitet er høy. Tschudi og jeg er venner i en bred omgangskrets, som det også er redegjort for tidligere i dag, vi har ikke et spesielt nært og fortrolig forhold, og vår omgang er ikke alene, vare vi to, som jeg mener skaper den nærheten. For øvrig vil jeg støtte meg til Justisdepartementets lovavdeling som har uttalt generelt i en sak:

«Det er antatt i både teori og ved praktiseringen av forvaltningslovens inhabilitetsregler at det som utgangspunkt skal mye til før vennskap i seg selv fører til inhabilitet. Noe upresist kan en si at det bare er nært vennskap» – og på den andre siden – «(og skarpt og direkte motsetningsforhold) som i seg selv fører til inhabilitet etter § 6 annet ledd».

Ulike forfattere har fremholdt at bare virkelig nært vennskap fører til et slikt resultat.

Så vil jeg for øvrig si at jeg mener at denne saken ikke handlet om en bevilgning som ga Felix Tschudi eller noen annen næringsaktør en særlig fordel. Rederiforbundet var søker, og i lys av medienes omtale vil jeg her, i komiteen, bare gjenta og understreke at det aldri er utbetalt penger verken til Tschudi eller til hans selskap. Så jeg fant altså ikke, leder, at habilitetsspørsmålet var tvilsomt i 2008. Derfor ba jeg heller ikke Lovavdelingen om en slik vurdering, som jeg har anledning til å gjøre, og som jeg har gjort i noen andre saker. Regjeringsmedlemmer skal normalt spørre Lovavdelingen i «vanskelige tvilsspørsmål», som det heter i heftet fra Statsministerens kontor «Om statsråd». Jeg så ikke dette som et vanskelig tvilsspørsmål. Dessuten: Det var åpenhet omkring opprettelsen av senteret. Det var ikke reist habilitetsinnsigelser, og det var ikke offentlig debatt om habilitet, selv om flere som fulgte saken, var kjent med at Tschudi og jeg kjente hverandre. Men så erkjenner jeg at dette er et skjønnsspørsmål. Jeg har tidligere ikke veket tilbake for å be Lovavdelingen om en vurdering – når jeg har vært i tvil. Men leder, jeg ser også at en uttalelse fra Lovavdelingen i denne saken i 2008 kunne ha redusert den tvil som noen har gitt uttrykk for siden Dagbladet ga sin fremstilling av saken tidligere i år. Det ville ikke vært en garanti for at det ikke ble stilt spørsmål, men jeg ser at det kunne redusert tvilen. Men jeg må forholde meg i dag til det som lå til grunn for min vurdering i 2008, en vurdering som jeg faktisk står inne for fortsatt.

Men spørsmålet om habilitet handler også om sak og kontekst. Blant annet vil offentlig oppmerksomhet om habilitet påvirke holdninger, som igjen kan påvirke oppfatningen om ministeren er upartisk, dersom det skulle komme en tenkt sak. I dag er det betydelig oppmerksomhet om denne saken. Vi har medienes oppslag, komiteens behandling og den politiske debatten. Ja, det har vært fokus på dette også før denne saken ble sak. Derfor har jeg sagt at om det skulle komme en sak som direkte berører Tschudi eller hans næringsinteresser, vil det være naturlig for meg å vurdere min habilitet på ny, eventuelt gjennom en forespørsel til Lovavdelingen, for jeg trenger selv å ha den nødvendige tillit, og offentligheten må ha full tillit til meg og mitt embetsverk, noe jeg mener er av avgjørende betydning.

 

***

 

Statsråd Jonas Gahr Støre (avslutningsinnlegg):

Jeg skal gjøre det litt kort, fordi det var et spørsmål som dere ikke kom inn på nå i høringen, men det ble stilt veldig intenst da jeg kom inn i rommet. Spørsmålet dreier seg om hvorvidt det har vært samordning mellom aktørene før vi uttalte oss her. Det har jeg lyst å si noe presist om. Det har det ikke vært. Men det har vært kontakt mellom Utenriksdepartementet og Rederiforbundet særlig, for å klargjøre en del faktiske forhold. Bl.a. om tidssekvensen på Rederiforbundets side, opp mot at dette ble et initiativ, og hvordan det gikk fram mot at vi fikk søknaden. Det har vært nyttig for oss, fordi deler av det har ikke vært en del av vår saksbehandling.

Både Rederiforbundet og UD har byttet folk siden det. Da var det naturlig å samkjøre at vi hadde lik forståelse av datoer. Et eksempel på det er denne skissen til søknad, som ble etterspurt av mediene, som UD ikke hadde arkivført. Det ble oppmerksomhet rundt det, og vi kunne slå fast at Rederiforbundet hadde den skissen, og dermed ble den tilgjengelig.

Det er den typen utveksling det har vært, og jeg har ikke hatt kontakt med Felix Tschudi gjennom disse ukene – noe som i og for seg kunne vært naturlig når to som er venner blir utsatt for den oppmerksomheten som vi har blitt. Men vi har – både av prinsipielle og andre grunner – ikke hatt slik kontakt.

Ellers har jeg ikke noe å legge til. Jeg vil bare avslutte der jeg begynte: Dette huset, Stortinget, har bevilget over 300 mill. kr til Barents 2020. Vi har gjennomført 70 prosjekter. Jeg vil understreke at den ordningen som dette prosjektet illustrerer, offentlig-privat samarbeid, håper jeg er kommet for å bli, fordi det er det jeg tror må til for å utløse den kunnskapen som skal til for at vi lykkes i nord. Andre land gjør det med helt andre åpenhetskulturer enn det vi har. Vår mulighet til å klare oss i den konkurransen som kommer – særlig knyttet til aktiviteter i havet, transport, logistikk – tror jeg forutsetter denne typen løft i lang tid framover.

Ellers takker jeg for anledningen til å kunne møte komiteen og gi de svarene som komiteen har ønsket.

***

Støres svar på alle spørsmålene fra komiteen mellom innledningen og avslutningsinnlegget, se Stortingets referat: www.stortinget.no