Innlegg på landsmøtet i Postkom

Tusen takk for at jeg får komme og tale til landsmøtet - på den siste dagen av et viktig møte der dere også har hørt noen av mine regjeringskolleger.

For meg er det en både en kontrast og en glede å være her – kontrast fordi jfeg kommer fra jobb i Midtøsten der mennesker strever i konflikt, borgerkrig og usikkerhet – og jeg tenker på kontrasten mellom en region i turbulens og usikkerhet til hverdagen i Norgfe – at jeg kan reise hit til et landsmøte i et norsk fagforbund og se framover, dele mitt budskap, lytte til dere og sammen har vi rett og mulighet til å tenke på hvordan vi kan gjøre et godt samfunn enda bedre. Og jeg blir minnet om at det er ingen selvfølge.

Det er et møte fylt med glede fordi et møte med en sterk og livskraftig fagbevegelse vitner om en av vårt samfunns virkelige styrker; nemlig at de mange har løftet sammen, bygget noe større enn dem selv, mobilisert fellesskap som har gitt større individuell frihet til flere – at fagbevegelsen var og er en så sentral del av den norske historiefortellingen for å sikre arbeidstakernes faglige og politiske rettigheter – og dermed; en bærende kvalitet ved det norske samfunnet.

Postkom er en del av denne stolte faglige familien. Vi har den løpende dialogen – dere vet at vi ønsker å lytte, ønsker å se framover sammen – takk for denne kontakten, åpen, ærlig og direkte – jeg vil særlig takke Odd Christian – vi har hatt noen vanskelige saker å snakke om – men det er uvurderlig å vite at de du møter er til å stole på. Og det er du, og det takker jeg deg for.

Kjære venner, da høver det seg å si: For Arbeiderpartiet er det faglig politiske samarbeidet en bærebjelke i vår 125-årige historie.

På søndag er det ett år til stortingsvalget – så da kan det være verdt å minne om at i den politiske debatten er det en like lang linje av kritiske sideblikk og kommentarer fra den politiske høyresiden om dette samarbeidets plass i norsk samfunnsliv. Det slutter ikke. Det er en kritikk som ikke bunner i en misforståelse. Det er ikke slik at de ikke har fått med seg at vi jobber tett sammen – selv om vi spiller ulike roller – vi er et parti med vår integritet – dere er fagbevegelse med deres.

Nei, det er en kritikk som bunner i en dypere erkjennelse av at dette samarbeidet gir resultater. På hver vår måte og sammen representerer vi felles verdier om solidaritet og rettferdighet – vi finner fellesskap i å forsvare interessene til arbeidende kvinner og menn i dette landet, lønnstakere som har erfart at demokratiet nettopp åpner for at du ikke må stå alene i møtet med krefter der vi alle blir små – i jobben din – i hverdagen – mot kapital og markedskrefter som alltid har hatt formende kraft i samfunnsutviklingen.

Se på den stolte historien; kampen mot fattigdom, kampen for faglige rettigheter, kampen for velferdsgodene, kampen for kunnskap og fornyelse – hva hadde alt det vært uten et sterkt faglig politisk samarbeid? Hvor hadde vi vært om det ikke hadde vært en politisk vilje til å styre – til å si at markedet kan være en bra tjener, men en temmelig dårlig herre? Hadde ikke den motkraften vært der – da hadde vi fått et annet samfunn med dårligere kvaliteter. Vi er den motkraften.

Vi skal aldri glemme at det alltid vil være krefter i vårt samfunn som ønsker seg nettopp det – at en kamp for faglige rettigheter skal være svak, ikke skal føre fram. Det er ikke til å undres over – for den faglig politiske fortellingen er historien om demokratisk motmakt, stemt fram av folket, at organisert arbeid og verdiforankret politikk kan forme samfunnet. Det er jo det de nordiske landene vitner om; oppveksten for barna våre, utdannings- og opplæringstilbud til unge og eldre, regler for anstendighet i arbeidslivet, rett til velferd og trygghet.

Kritikken mot dette brede faglig- politiske samarbeidet er historisk – vi møter den i nåtid og vil møte den i framtid. La oss ta et tilbakeblikk. Jeg husker godt for 15-20 år siden – da hørte vi av høyresiden både ute og hjemme at den sosialdemokratiske modellen ikke ville greie seg i den globale økonomien. Jeg jobbet den gang for Gro, og vi ble alltid godt mottatt. Men vi ble stadig fortalt at staten var for stor. At skattene var for høye. At fagforeningene var for sterke. Det var for vanskelig å si opp folk. Elitene var for få. Omstillingene gikk for sakte.

Rundt år 2000 så vi en annen fortelling komme til syne. Fra en rekke land stilnet det kritiske budskapet. De som så mot Norge og Norden så jo en annen fortelling – at det nettopp var disse landene som klarte seg best da kastevindene kom. At en sterk velferdsstat med evne til rettferdig fordeling ikke er en hindring - men nettopp en forutsetning - for omstilling og trygge jobber.

Og hva skjedde da finanskrisen kom? Jo, en sterk offentlig sektor med gode velferdsordninger stimulerer til nyskapning. Det er moderne å innrette seg slik. Trygg økonomisk politikk gir trygge arbeidsplasser og en utdannet befolkning. Den nordiske modellen fungerte da den ble testet – i en ny tid. Tenk - nå kommer de fra alle verdens hjørner for å studere noe så rotekte norsk som trepartssamarbeidet!

Ja, stadig flere forskere og politikere og andre utenfra ser at kjennetegn ved det norske arbeidslivet trolig er en viktig grunn til at det går så mye, mye bedre i norsk økonomi enn i landene rundt oss – at flere er i arbeid, færre er ledige, at velferden står sterkt og at vi skaper nye arbeidsplasser og nye bedrifter.

For sterk fagbevegelse betyr også sterk evne til å ta ansvar, evne til å sikre at nødvendige omstillinger skjer – og at vi tar vare på hverandre når vi går gjennom dem. Dere i Postkom, dere i denne salen, vet hva det handler om – dere står midt i store teknologiske og samfunnsmessige endringer som påvirker arbeid og hverdag – dere har mestret flere omstillinger enn næringer flest – og det står det stor respekt av. Dere er bevis på at det er avgjørende med en sterk og oppegående fagbevegelse.

Trepartssamarbeid – faglig politisk samarbeid – det er en oppskrift som virker. Det er i bunn og grunn noe veldig moderne. Og en oppskrift som virker legger vi ikke bort. Vi tar den i bruk. Andre land ønsker å opprette et slikt samarbeid. Men vi ser at det lar seg ikke bare opprette. Det må ha røtter. Og det er jo nettopp det vårt samarbeid har. Og vi kommer til å ta det samarbeidet i bruk til vår felles interesse.

Da er jo ikke poenget at vi blir enige om alt. Det er jo nesten meningsløst. Men vi deler forankring om det meste. Det er poenget. Derfor – ett år før det neste sftortingsvalget – gjentar og fornyer vi vår utstrakte hånd til fagbevegelsen. Dere var en pådriver for det rød-grønne flertallet i 2005 og 2009. Vi har satt oss mål sammen. Vi har gjennomført de fleste av dem. Nå setter vi oss nye – og vi skal gjennomføre dem – sammen!

Vi møter kritikk, ja – og vi er godt rustet til å møte den. Men vi opplever også noe annet, nemlig et iherdig forsøk fra Høyre til å ta eierskap til den nordiske modellen. De tar villig vekk i bruk ord som velferd og likhet og hevder slik medeierskap til den norske modellen. Det skal vi være avslappet i forhold til. Slikt medeierskap er ikke negativt og det er en ærlig sak at mange har bidratt til det Norge vi har i dag, fra flere politiske familier enn vår egen.

Men en ting er erklæringene, noe annet er politikk i praksis, det som kommer med den lille skriften. Vi må ha lov til å minne om hva høyresiden leverer av politikk når de er i aksjon.

Bondevik II-regjeringens politikk svekket arbeidstakernes rettigheter fremfor å styrke dem. Arbeidsmiljøloven ble kraftig liberalisert. Adgangen til midlertidige ansettelse for alle ble utvidet. Overtidsreglene ble myket opp.

Derfor var det helt nødvendig å ta flere grep da vi fikk regjeringsansvaret for syv år siden. Vi har gjort mye – i nær dialog med fagbevegelsen. La meg nevne noe:

• Vi reverserte Bondevik IIs liberalisering av arbeidsmiljøloven, bl.a. om midlertidige ansettelser.
• Vi lagde handlingsplan I og II mot sosial dumping.
• Vi sikret innsynsrett for tillitsvalgte.
• Vi innførte solidaransvar for oppdragsgivere.
• Vi likestilte skift og turnus.
• Vi innførte en ny og mer effektiv IA-avtale.
• Vi innførte regionale verneombud i hotell og restaurant og renhold.
• Vi innførte drøftingsplikt med tillitsvalgte vedrørende midlertidige ansettelser.
• Vi la fram stortingsmelding om arbeidsliv.
• Vi la fram rammen for en yrkesskadereform.
• Vi fremmet tiltakspakke og likebehandlingsprinsipp i forbindelse med vikarbyrådirektivet.
• Vi innførte godkjenningsordning og ID-kort i renholdsbransjen.

Og det er mer. En slik innsats stopper ikke. Igjen – det er samspillet mellom fagbevegelsens øyne og ører i det daglige arbeidslivet og vårt politiske håndverk i regjering og Storting som gjør at vi kan videreføre arbeidet med å sikre et trygt og anstendig arbeidsliv. Til det beste for de som jobber. Men selvsagt er det mer – til det beste for hele samfunnet!

***

Kjære venner!

EU-utvidelsen og finanskrisen har ført til at flere europeere er på vandring – også utvandring. Det er helt naturlig at folk søker seg til andre områder når de ikke har jobb å gå til. Og vi i Norge skal ha et åpent sinn og ønske velkommen denne arbeidskraften. Ja, vi er helt avhengig av den. Vi er nå det landet i Europa med flest arbeidsinnvandrere per innbygger. Ledigheten i Norge er gått ned, vi går motstrøms i dagens Europa. Vi hadde ikke hatt folk til disse jobbene om det ikke var for arbeidsinnvandring. Det er en realitet. Og det har tjent oss godt. Det er utgangspunktet.

Men også dette må følges med årvåkent faglig og politisk blikk. Det er helt nødvendig å innføre tiltak som sikrer et anstendig arbeidsliv uten sosial dumping i Norge.

Dette er et av flere eksempler på hvordan krisen i Europa påvirker Norge. Ja, for det gjør den. Vi har sett hvordan den europeiske krisen siden 2008 har rullert som et hjul: fra finanskrise, til realøkonomisk krise, til sosial krise – som følge av arbeidsledighet - og noen ganger til politisk krise. Og som et hjul ruller det en gang til og en gang til, og de ulike fasene forsterker hverandre.

Det europeiske samarbeidet stilles nå på en fundamental prøve – det gjelder samarbeidsklimaet mellom landene, mellom landene og institusjonene, forholdet mellom land innenfor og utenfor eurosonen og mellom EU og andre stater. Krisen har betydning for relasjoner internt og med omverdenen. Inkludert Norge. 

For vi skal være klar over dette: Til tross for at Norge fremstår motstrøms, som en europeisk «kontrast», en overskuddsnasjon med lav ledighet, høy sysselsetting og ingen gjeld, så påvirkes vi av det som skjer der ute. Dette handler om våre nærområder, våre naboer, våre samarbeidspartnere, våre nærmeste allierte og våre handelspartnere. Derfor er utviklingen i Europa blant de aller viktigste temaene i norsk utenrikspolitikk, med overslag til mange andre felt.

Vi har en åpen økonomi – det har gitt oss grunnlag for velferd, men det gjør oss også sårbare. Europa er vårt viktigste marked, som mottar nesten 80 prosent av det vi selge. Går det nedover der, får det effekt for oss. EUs videre utvikling vil være helt sentral også for norsk økonomi – for norsk banksektor, norsk eksport, for norsk samfunnsliv og derfor norske arbeidstakere, enten de er i privat eller offentlig sektor.

Derfor er det så viktig å holde orden i egen økonomi – og å være med på å ta vår del av ansvaret for å trygge europeisk økonomi.

Det er for tiden mye fokus på de nye markedene i sør og i øst i verden – Kina, India, Indonesia, Brasil. Det er viktig, dette er de nye vekstområdene som vi må følge nøye med på. Men den dominerende forbindelsen går fortsatt til Europa. At det går bra i Norge nå må ikke bli en sovepute. Vi er ikke skjermet – og vi vil sannsynligvis oppleve mer turbulente og utfordrende tider enn i dag.

***

Vi har ikke sett alle følgene av denne krisen. Også velferden trues, demokratiet tas kanskje for gitt av nye generasjoner. Mange land opplever nå at de er på konkursens rand og må kutte i fundamentale velferdsgoder. Hva får det å si for klimaet i Europa? Utfordringen for EU er å utvikle samarbeidet til igjen å bli et samlende generasjonsprosjekt. Men hvordan få til det når mange av Europas unge føler at EU ikke leverer den fremtiden de hadde håpet og ønsket?

Redusert offentlig velferd skaper større forskjeller, sosial marginalisering og økte spenninger. Det er dårlig i seg selv, men også dårlig for økonomien. Større forskjeller, mer ulikhet gjør i sin tur økonomien mindre robust, mindre omstillingsdyktig.

Større forskjeller svekker samfunnets sosiale kapital, tilliten til politikerne og institusjonene og tilliten mellom statene. Hva skjer med folks fremtidstro og med samfunnets omstillingsevne når ungdomsledigheten passerer 50 prosent som i Spania?

Spørsmålene er mange. Vi må fortsette å stille dem, selv om vi ikke er medlem av EU.

***

Dere kjenner vårt utgangspunkt: Hovedpilaren i vårt forhold til EU og de enkelte medlemslandene er EØS-avtalen. Gjennom fem stortingsperioder har stortingsflertallet og seks ulike regjeringer lagt EØS-avtalen til grunn for norsk politikk. Fordi den samlet sett har tjent norske interesser, skapt forutsigbarhet for næringslivet, sikret likebehandling og rettsbeskyttelse og gitt oss tilgang til samarbeid på mange områder, fra passfrihet til forskning, fra utenrikspolitikk til helsetilbud.

Jeg mener dette er grundig dokumentert; gjennom erfaringene vi har hatt og nå gjennom den forskningsbaserte utredningen vi fikk tidligere i år om erfaringene med Norges avtaler med EU.

NOU’en «Utenfor og innenfor» er omfattende, men tilgjengelig lesning. Den har vært på høring, og det har kommet inn bortimot 100 innspill i høringen. Nei-siden har lagt fram en annen rapport, som omhandler alternativer til EØS. Dette tar vi med oss når regjeringen nå i høst legger fram en melding for Stortinget om EØS og Norges samarbeid med Europa.

Meldingen vil vi legge vekt på å videreutvikle en aktiv europapolitikk langs de linjer som er trukket opp i regjeringsplattformen og med EØS-avtalen som hovedgrunnlag. Her har vi vært helt tydelige: Vi bygger på dagens rammeverk fordi det samlet sett er i norsk interesse; for vår økonomi, arbeidsplasser, velferd og grunnlaget for samarbeid på mange felt.

Noen etterlyser alternativer til EØS-avtalen. Det er en ærlig sak. Men vi utreder ikke det, fordi både regjeringsplattformen og det brede flertallet i Stortinget ønsker å bygge på EØS-avtalen. Vi utreder ikke alternativer til noe vi er for, det vil skape unødig usikkerhet. EØS-avtalen er ikke perfekt, ingen avtale eller ordning er det. Men i det store og det hele virker den etter hensikten.

Likevel - samarbeidet kan utvikles og forbedres. I meldingen vil vi legge vekt på dette: Hvordan kan vi komme tidlig på banen og være med å utforme EUs regelverk i en tidlig fase? Hvordan kan vi bedre bruke handlingsrommet når vi gjennomfører og praktiserer EØS-regelverk her i Norge?

Handlingsrom – det er viktig i all politikk. Å utnytte handlingsrommet er krevende - vi er tross alt ikke medlemmer av EU - men nettopp derfor: Kunnskap, debatt og dialog blir helt avgjørende.

Derfor ønsker regjeringen mer dialog med berørte parter og eksterne kunnskapsmiljøer – som med fagbevegelsen – den norske og den europeiske.

Og i Europa-politikken, som i den norske politikken, blir arbeidsliv og velferd områder av særlig betydning.

Likebehandling og forutsigbarhet – det er nøkkelbegreper i EØS-avtalen. På nesten alle områder der vi gjennomfører et felles regelverk knyttet til handel er dette i norsk interesse. Ja, jeg våger påstanden om at knapt noe annet land i Europa har større interesse og direkte nytte av et felles regelverk som gir avklarte rettigheter.

Men det er ingen automatikk i dette. Derfor er det selvsagt at EØS-avtalen har en innebygget reservasjonsrett. Jeg var selv med på å fremforhandle EØS-avtalen og vet godt at man inngår ikke en så omfattende avtale uten en reservasjonsmulighet. At den inntil nylig ikke har vært benyttet gjør den ikke mindre viktig. Avtalen kunne knapt ha fungert uten denne muligheten.

Igjen; i de aller fleste sakene er vi tjent med at felles regelverk gjelder, ikke minst vi som kommer fra et lite land med åpen økonomi. Men det er tilfeller der vi søker tilpasninger. Og det er tilfeller der vi beslutter å benytte reservasjonsretten. Som alltid må vi veie interesser opp mot hverandre; hva er klok politikk for tjene våre interesser, for å nå våre mål?

I møte med EUs tredje postdirektiv har vi sagt i fra – som dere vet og som dere så tydelig har sagt fra om – og som Arbeiderpartiets landsmøte sa fra om – at vi ikke er rede til å innføre dette direktivet i norsk rett.   

Dere vet at det ble regjeringens politikk. Vi har grundig forklart denne politikken for EU. Husk at dette bygger på et samarbeid med EU: Det er ikke slik at EU er motstanderen, EU er vår samarbeidspartner. Vi har sagt fra at med Norges geografi og behovene til folk og bedrifter ønsker vi å videreføre Postens enerett til postsendinger under 50 gram, og vi ønsker å slå ring rundt enhetsportoen. Samlet sett åpner ikke postdirektivet slik det står for at vi kan innrette Postens tjenester slik vi ønsker. Vår postorganisering truer ingen, den er til som en bærebjelke av offentlige tjenester i landet vårt – de skal være moderne tjenester, tilgjengelige for alle og på like vilkår. Derfor har vi varslet at Norge reserverer seg mot å ta direktivet inn i EØS-avtalen. 

Situasjonen er dermed den at det er uenighet mellom partene. For EU mener at direktivet bør være med i EØS-avtalen. Og slik står saken fortsatt. Vi har utvekslet syn, men ikke kommet nærmere noen løsning. Begge parter – vi og dem – er forpliktet til å søke etter en løsning, se om det finnes muligheter. Det ansvaret tar vi på alvor. Men vi er ikke rede til å ta dette direktivet inn i avtalen slik det nå står. Det kan dere værer trygge på. Og det er tydelig kommunisert.

Hva skjer så videre? EØS-avtalen har bestemmelser som kan tas i bruk når partene er uenige. Vi kan ikke se bort i fra at EU vil ta bestemmelsene i bruk. Vi vil da ha tolv måneder på oss til å finne en «løsning», som det står skrevet i EØS-avtalen. Hva en «løsning» i praksis kan gå ut på, er vanskelig å si. Det vil ikke minst bero på EU-sidens utspill.

Hvis vi ikke finner en løsning vil, ifølge EØS-avtalen, deler av avtalen suspenderes. Hva det betyr i praksis er også vanskelig å si, det blir galt å spekulere i, ettersom bestemmelsen aldri før er brukt. Men også dette vil i stor grad avhenge av EU-sidens holdning. Og vår løpende kontakt og dialog med EU. Vi vil gjøre det på en ryddig måte, slik at Stortinget, dere og andre er grundig informert.

***

Kjære venner: Vi lever i en tid med store omstillinger. Det er knapt nytt, og det vil fortsette.

Posten har gjennom 365 år vært en bærebjelke i det norske samfunnet. Og det vil Posten fortsette å være, mye takket være deres imponerende vilje og evne til omstilling og tilpasning i takt med den teknologiske utviklingen og samfunnets øvrige endringer.

For vår tids omstillinger går raskt og kan til tider oppleves dramatiske. Både for den enkelte mann og kvinne og på land-nivå. Så kan og bør vi tenke at i en europeisk sammenheng står Norge i en særstilling – med orden i økonomien, lav ledighet og høy sysselsetting.

Vårt utgangspunkt er godt. Men det skyldes ikke flaks at det er slik. Det handler om både politikk, vilje til styring og evne til å møte forandring.

Men noe forandrer seg ikke – og det er at arbeid til alle er rfegjeringens viktigste målsetting. Trygg økonomisk styring som skaper grunnlag for arbeid – og en politikk for å skape og dele - det er det fviktigste vi kan gjøre i en økonomisk krisetid.

Og det er viktig å gjøre tydelig når det stunder mot sftortingsvalg. Et valg der vi skal vite hva som står på spill. Et alternativ av Høyre og Fremskrittspartiet byr seg fram.

Vårt utgangspunkt er klart: Vi sier nei til privatisering av velferd, nei til skattelettelser til dem som har mest fra før, nei til svekkelse av arbeidstakernes rettigheter.

Vi sier ja til fortsatt fellesskap, rettferdig fordeling, en offensiv klimapolitikk og internasjonal solidaritet.

De borgerlige partiene sa lenge at sysselsettingen har økt fordi vi har ansatt så mange personer i offentlig sektor. Det er en flott invitasjon til debatt. Og til det er å si: Ja, vi har lagt grunnlaget for flere ansatte i offentlig sektor – og det er vi stolte av: Rundt om i landets kommuner er det ansatt flere lærere, flere førskolelærere, flere helse- og omsorgsarbeidere og andre dyktige folk i offentlig sektor.

Men så er det dette – da tallet på nye arbeidsplasser skjøt i været i 2005 etter flere år med stillstand, så var det i bedriftene hovedveksten kom, særlig i de små og mellomstore. Mer enn to av tre nye jobber har kommet i privat sektor. Det er viktig for verdiskapningen. Sterk offentlig sektor legger grunnlaget for en sterk privat sektor. Vår regjering har skapt nye jobber både i privat og offentlig sektor, over 330000 – det er for eksempel flere industriarbeidsplasser i dag enn i 2005.

Høyre har tatt et historisk valg; partiet sier ja til å styre det norske samfunnet med FrP. Venstre gir sin støtte. KrF er også på vei dit.

Men hva er det vi får med en ny regjering? Mye er usikkert, men vi kan jo lytte til hva de selv sier. I 2009 sa Frps partileder: ”Vinner Frp, blir det markedstenking på alle nivåer”. Ærlig sagt, det var en klar retning. Vi må ta henne på alvor. For hun la jo til den gangen: at ”Frps politiske løsninger er så annerledes i forhold til hvordan Norge styres i dag, at det vil kreve en total endring av dagens situasjon”. Jeg mener Norge i dag er på rett vei. Dette er å gå gal vei.

Vi vet en god del om hva en Høyre- og Frp-regjering vil gjøre:

• De vil øke egenandelene i helsesektoren og fjerne gratis medisin på blå resept.
• De vil åpne for privatisering i skolen.
• De vil gi skattelette til de rikeste som betyr mindre penger til velferd og mindre penger til fordeling – eller med andre ord: Velferdskutt og økte forskjeller.

Og på arbeidslivsområdet har de borgerlige partiene lansert deler av sin politikk. I noe ulik grad vil de endre reglene for beregning av arbeidstid, øke muligheten for midlertidige ansettelser og flytte mer makt til arbeidsgiverne. De vil selge statlig eierskap i bedrifter. Høyre vil kutte i fradraget for fagforeningskontingent, mens FrP vil kutte det helt. De borgerlige partiene er altså ikke enige i ett og alt, men det de er enige om er ikke bra for norske arbeidsfolk og norsk fagbevegelse.

Sammen med fagbevegelsen skal vi sikre velferdsstaten og fellesskapet. Vi skal styre Norge trygt gjennom internasjonal krisetid. Vi vil ha trygg økonomisk styring, en god arbeidslivspolitikk og arbeid til alle.

Takk for meg.