Tale i minnelunden for de falne i Mazar e Sharif

Sjekkes mot fremføringen

 

Kjære soldater,

Det har gått ett år siden jeg sist var her i minnelunden (i Mazar-e-Sharif). Hit kommer vi sammen for å minnes dem som er gått bort.

Men også: for å huske på soldater som er blitt skadet, fysisk eller psykisk. Soldater som har opplevd de farligste situasjoner – men som har livet i behold - soldater ute på oppdrag de vil komme til å huske – på godt og vondt – resten av livet.

Til minnelunden kommer vi for å minnes at et militært engasjement kan ta liv, men også prege våre liv, at oppdraget er alvorlig, men også meningsfullt.

Forandringer, brytningstid, oppbrudd, utfasing, nedtrekk eller avslutning – alle disse uttrykkene beskriver den tiden vi nå er inne i. En helt spesiell periode i vårt engasjement i Afghanistan. Et år hvor det internasjonale engasjementet for alvor beveger seg over i en helt ny fase.

Et år som preges av drøftelser om hvordan Afghanistan og det internasjonale samfunn skal samarbeide på best mulig måte i tiden etter 2014. Når ISAF har overført ansvaret for sikkerheten til afghanske myndigheter.

Både i Norge og internasjonalt er vi opptatt av utviklingen her i landet. Afghanistan er høyt oppe på dagsorden i alle mine møter med ministerkolleger. NATOs engasjement i Afghanistan etter 2014 var kanskje det viktigste temaet da statsminister Stoltenberg, forsvarsminister Barth Eide og jeg deltok på NATOs toppmøte i Chicago i forrige måned. Om få uker holdes en tilsvarende konferanse i Tokyo om innholdet og retningen for det sivile engasjementet etter 2014.

Vårt hovedbudskap til afghanerne er dette: Selv om vi går over i en ny fase, er ikke det internasjonale engasjementet over. Afghanistan blir ikke overlatt til seg selv.

Vi skal fortsatt bidra med betydelig bistand. Når det militære bidraget i Faryab blir avviklet om noen måneder, vil det sivile engasjementet i provinsen føres videre.

Vi skal fortsette å bidra til skoler, helsetjenester og bygging av afghanske institusjoner. Vi skal fortsette å trene og lære opp afghanske sikkerhetsstyrker. Vi skal fortsette å styrke deres evne til selv å ivareta sikkerheten i landet.

For etter godt over ti år med sivilt og militært engasjement, ser vi et Afghanistan som både ønsker - og i større og større grad evner - å ta ansvaret selv, for den videre utviklingen i landet.

Soldater,

Mer enn 8200 nordmenn har i ulike kontingenter siden 2001 levd tett på en afghansk virkelighet som er fjernt fra den norske. Når jeg møter soldater og offiserer – og også politifolk, bistandsarbeidere og diplomater – som har gjort en jobb i Afghanistan, slår det meg at felles for dem alle er et stort og brennende engasjement for dette landet og folket.

Dere har alle kunnskaper, tallrike opplevelser og minner om akkurat denne delen av verden som er så annerledes fra det vi kjenner hjemmefra. Ta med dere denne kompetansen – gjennom hendelser, erfaringer, refleksjoner – og del det med andre når dere kommer hjem.

Etter over ti år med et bredt norsk engasjement, har Norge og Afghanistan – ja, selv om ti år riktignok er lite for et så «gammelt» land som Afghanistan, her midt sentrum for de store klassiske kulturene i Asia – så er vi bundet sammen av en felles, nær historie og ikke minst: av utfordringer og muligheter som vi deler.

Og vårt samarbeid vil fortsette. Til høsten kommer president Karzai til Norge for å signere en strategisk partnerskapsavtale mellom Norge og Afghanistan. Nok et uttrykk for at Norge har et langsiktig, forpliktende perspektiv på utviklingen her i dette landet.

Sammen med titusenvis av kolleger fra om lag 50 land, har norske kvinner og menn bidratt til at Afghanistan ikke lenger er et oppmarsjområde for internasjonal terrorvirksomhet. At Afghanistan ikke lenger er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. For det var nettopp denne krevende og store oppgaven – som i 2001 ble gitt dere av FNs sikkerhetsråd – på vegne av verdenssamfunnet. Oppgaven er langt på vei løst. Det skal dere være stolte over.

Og jeg tenker: Alt dette er det kanskje «lett» for meg å si – at Norge har bidratt med fred og sikkerhet – fra min trygge kontorplass i Oslo, og til mikrofoner under debatter i Norge. Men det er ikke lett, det er aldri lett, og det skal aldri være det, å være med på å sende unge norske kvinner og menn ut til krevende oppdrag i utlandet. Det er et stort, tungt ansvar. Og slik skal det være.

For en måned siden holdt jeg den årlige redegjørelsen om Afghanistan for Stortinget. Både Statsministeren, Forsvarsministeren og jeg deltok i debatten sammen med Stortingets representanter. Vær trygg på at det er full politisk oppslutning om oppdraget dere utfører. Mange ga under stortingsdebatten også uttrykk for beundring, anerkjennelse og respekt for den innsatsen dere gjør, og det med rette.

La meg på vegne av Regjeringen få takke hver og en av dere for den innsats, det mot dere utviser, den tålmodighet og det engasjement dere har – for å gjøre Afghanistan til et bedre sted å leve for innbyggerne her – og for en tryggere verden for oss alle. 

Vi har betalt en pris. Siri Skare, Trond Bolle, Christan Lian, Simen Tokle, Andreas Eldjarn, Claes Joachim Olsson, Trond Petter Kolset, Kristoffer Sørli Jørgensen, Tor Arne Lau-Henriksen og Tommy Rødningsby. De betalte den høyeste prisen.

Og i denne stund går derfor våre tanker særskilt til de der hjemme – familie, venner, kolleger – som hver dag opplever tomrommet etter en høyt verdsatt ektefelle, kjæreste, sønn, datter, far, mor, eller kamerat, som ikke kom levende hjem fra sin tjeneste i Afghanistan. 

Vi hedrer deres minne.