Gyllen mulighet i Myanmar

Myanmar er ikke lenger et land med et styre som Norge ønsker å straffe med sanksjoner.

Landet er i dag inne i en historisk overgangsperiode der myndigheter, opposisjon og sivilsamfunn fortjener all den støtte de kan få for å utvikle landet i en demokratisk og fredelig retning.

I januar 2011 møtte jeg et sted i Bangkok en nøkkelperson med nettverk på innsiden av det politiske systemet i Myanmar. Han mente det kunne gå mot omfattende reformer i Myanmar. Han spurte om Norge var rede til å støtte veien mot demokrati og ikke minst bileggelse av de mange etniske konfliktene i landet. Mitt svar var et betinget ja. Vi ville være rede til å stille opp om utviklingen virkelig gikk i demokratisk retning, om politiske fanger ble løslatt, om Aung San Suu Kyi ble tillatt å drive politikk, om reformer ble gjennomført. Det var lov å håpe, men var det særlig realistisk?

Tidligere denne uka møtte jeg den samme mannen sammen med en ministerdelegasjon fra Myanmar på Norges-besøk. Hadde noen sagt i januar 2011 at vi ville komme hit i april 2012, hadde få trodd på spådommen. Men realiteten er at Myanmar nærmest har foretatt en helomvending i løpet av det siste året. Suppleringsvalget 1. april, hvor Aung San Suu Kyi og hennes parti vant en overveldende seier, var en av flere bekreftelser på dette. Landets myndigheter, med president Thein Sein i spissen, fortjener anerkjennelse for å ha avholdt et valg som bredt oppfattes som fritt og rettferdig, og som gikk rolig og fredelig for seg.

Norge har ment at det internasjonale samfunnet må svare på disse endringene. Vi har foretatt hyppige besøk til landet og fulgt utviklingen tett. I fjor fjernet vi oppfordringen om ikke å reise til Myanmar. Deretter, som svar på løslatelsen av det store antallet politiske fanger i januar i år, fjernet vi den særnorske oppfordringen om ikke å handle med eller investere i Myanmar. Og etter valget 1. april mener vi at tiden er kommet for å fjerne de resterende straffetiltakene, med unntak av salg av våpen til Myanmar. EU er på vei mot samme konklusjon.

Da jeg snakket med Aung San Suu Kyi på telefon i helgen, ga hun støtte til denne beslutningen. Samtidig ba hun omverdenen følge nøye med. Det vil vi gjøre. For utviklingen kan møte mange typer tilbakeslag. Våre tiltak er ment som en anerkjennelse av reformkreftene. Men vi har også et budskap til de som motsetter seg reformer om at også vår klokke kan skrus tilbake. Tiltak som er avviklet kan gjeninnføres.

Jeg tror ikke endringene i Myanmar i hovedsak skyldes presset utenfra. I motsetning til i den arabiske verden kommer initiativene innenfra og er igangsatt av regimet selv. Samtidig har opposisjonens arbeid, endringer i landene rundt Myanmar og internasjonalt press opplagt vært med på å motivere de reformene myndighetene nå gjennomfører. Vi skal huske at de militære fortsatt har kontroll. Men noe kraftfullt er satt i gang. De nye politiske prosessene er mer demokratiske. Det er mer frihet og åpenhet. Det er ytringsfrihet. Lovene endres. Men fortsatt må vi se endringer og reformer gjennomført i praksis. Summen av kursen og tiltakene peker rett vei. Men det hele er fortsatt sårbart. Derfor bør vi være rede til å engasjere oss.

Oppgavene står i kø, ja de er nesten uoverstigelige etter tiår med militærdiktatur, vanstyre og delvis isolasjon. Det er avgjørende at økonomien kommer i gang og at veksten kommer hele befolkningen til gode. Vår handel er ytterst begrenset. Men den kan vokse, og det vil vi legge til rette for.

Så må Myanmar komme til fred med seg selv. Landet slites med et dusin væpnede konflikter med etniske grupper inne i landet. Nå forhandles våpenhviler. Det er nødvendig. Men en våpenhvile markerer ikke slutten, snarere starten på utfordringene. Folk må se at fred lønner seg, at det blir utvikling, helse, skole, arbeid, minerydding og mulighet til å returnere for de som har flyktet.

Ministeren som besøkte Norge er mannen som har fått ansvaret for å forhandle fred med de etniske gruppene, jernbaneminister Aung Min. Vi delte med ham et omfattende erfaringsgrunnlag fra pågående og tidligere freds- og forsoningsprosesser. Myanmar må så velge sin egen vei. Ministeren ber oss bistå med å koordinere hjelpetiltak til våpenhvileområdene. Vi er positive, under forutsetning av at det etableres en politisk prosess i nær kontakt med de involverte partene og giverne. Erfaringen viser betydningen av at landets myndigheter sitter i førersetet og at hjelp og støtte kommer alle til gode.

Igjen; dette er oppløftende, men skjørt. Mye står på spill, først og fremst for folket i Myanmar, men også langt utenfor landets grenser. For det er viktig at når kursen legges om i rett retning, så skal det være mulig å gjennomføre den i praktisk politikk. Om det lykkes, vil det ha ringvirkninger langt utover Myanmar.