Ord i nord

Språk tydeliggjør makt eller avmakt, nærhet eller avstand. Det er en erkjennelse som følger all politikk; hvordan vi omtaler viktige ting – fra mindre viktige; ordene vi bruker, assosiasjonene og tolkningene de gir.

Siden 2005 har nordområdene vært definert og omtalt som regjeringens strategiske prioritet i utenrikspolitikken. Vi har formulert politikken i handlingsplaner, taler, debattmøter og samtaler landet rundt – og mest i nord. Siden 2005 har vi hatt debatt om ord og begreper. En av dem om anvendelsen av ”nordområdene”. Er det et geografisk begrep? Og i så fall, hvor går grensen? Fra regjeringens side har vi brukt ”nordområdene” mer som et politisk begrep; det handler om nord, nord i Europa, nord i Norge. Politikkens mål og prioriteringer er forankret i vår nordlige landsdel, men politikken trekker på kunnskap og engasjement fra hele landet.

Et annet grensesnitt går mot begrepet ”Arktis”. ”Arktis” har geografiske definisjoner og er dessuten blitt en sentral politisk dimensjon gjennom Arktisk råds rolle, der åtte stater deltar. ”Nordområdene” og ”Arktis” er vevet tettere sammen enn for få år siden. I internasjonalt samarbeid er ”the Arctic” et mer toneangivende format enn ”the High North”. Kanskje er det slik at ”nordområdene” fortsatt setter rammen for vår egen nasjonale politikk, mens ”arktisk” politikk i større grad fremhever det bredere, internasjonale.

Bente Aasjord har funnet språk som definerer makt og innflytelse. I Klassekampen (31. januar 2012, ”Prinsen i provinsen”) peker hun på hvordan oljeinteressene – særlig Statoil – omtaler den nordligste landsdel som en olje- eller energiprovins. Aasjord reagerer på dette, særlig når hun i Kunnskapsforlagets synonymordbok ser at ”provins” defineres som ”landområde som er lagt inn under en annen stats herredømme”. Slik omtaler man ikke Nordsjøen. Hun ser definisjonen av det nordlige som en utkant, åpen for utbytting, og mener Statoil uttrykker seg både ”aggressivt og kolonialt”.

Statoil får svare for seg. Siden Aasjord mener å ha hørt at også jeg har snakket om ”provins” (i Bodø 18. januar 2012) vil jeg si: For det første tar Aasjord et valg ved definisjonen av ”provins”. Det er for så vidt greit, men ordboka har også to andre definisjoner: ”landskap, forvaltningsområde”, alternativt ”landsdel”. Begge gir andre assosiasjoner.

Viktigere er politikken. I melding Stortinget behandler nå (Meld. St. nr. 7, 2011-2012) brukes ikke ”provins” i omtalen av gryende olje- og gassaktivitet i nord. Blant sju visjoner for nordområdene snakker vi om utviklingen av en ny ”energiregion i Europa”, noe det er god dekning for. For 32 år siden ble det åpnet for leting, og nå gjøres nye lovende funn. Dette gjør ikke nordområdene til noen ”utkant”. Tvert i mot, jeg omtaler nordområdene som ”sentrum”.

For det andre: Aasjord er kritisk til det hun ser som et kappløp og igjen er Statoil kilden. Dette må nyanseres. Ja, det skjer vel her som på andre områder der det åpnes for leting at det pågår et kappløp mellom selskaper, en konkurranse om å gjøre funn. Men det betyr ikke at det er kappløp mellom stater.

Havretten avklarer at ressursene i kyststatenes økonomiske soner og på kontinentalsokkelen tilhører kyststatene. Følgelig er det norske myndigheter og ikke kommersielle aktører som bestemmer om det skal utvinnes olje og gass og i tilfelle hvordan og hvor raskt, i nord som i sør.

For det tredje: Et gjennomgangstema i nord er betydningen av at denne virksomheten kommer landsdelen til gode gjennom verdiskaping og arbeidsplasser. Det er jeg helt enig i. Dette må være en nasjonal målsetting. Drivkraften i nordområdepolitikken er og bør være forankret i nord, hos engasjerte lokalsamfunn, bedrifter, organisasjoner, enkeltpersoner – og fra politiske myndigheter på ulike nivåer.

Desto viktigere er det at det nordligste av Norge selv løfter frem mulighetene i det nye sentrum og ikke selv definerer mulighetens landsdel som en utkant. Å ha definert nordområdene som en strategisk politisk prioritet siden 2005, er alt annet enn provinsiell tenkning.