Vekst og rettferdig fordeling

I løpet av de siste femti årene er verdens befolkning mer en doblet. I den samme perioden er verdensøkonomien mer enn femdoblet. Det har gjennom disse femti årene skjedd store framskritt i forhold til levealder, skolegang, spedbarnsdødelighet, ernæring og demokratisk utvikling. Andelen av befolkningen i utviklingslandene som lever i dyp fattigdom har falt kraftig: Fra 52% i 1981 til 22% i 2008. Like fullt er det fortsatt mer enn en milliard mennesker som lever i dyp fattigdom (/må klare seg på mindre enn 1,25 USD om dagen). Den globale veksten har med andre ord ikke vært en bølge som har løftet alle båter.

Inntektsbringende arbeid er det som aller mest påvirker folks levekår. Mer enn noe annet er det tilveksten av millioner av nye og mer produktive jobber, først og fremst i Asia men også andre steder, som har redusert fattigdommen.

Men det skapes ikke på langt nær nok nye arbeidsplasser. 200 millioner mennesker er registrert som arbeidsløse på aktivt søking etter jobb. Uforholdsmessig mange av dem er unge. Og dette er bare toppen av isfjellet. Det reelle tallet på arbeidsløse og undersysselsatte er mye, mye høyere: Nesten 2 milliarder mennesker i arbeidsfør alder er ikke i arbeid, men søker heller ikke aktivt etter en jobb (World Development Report 2012). Mange av dem er kvinner som ikke ønsker - eller får lov til - å jobbe utenfor hjemmet. Men det inkluderer også mange hundre millioner mennesker som gjerne skulle hatt en jobb, men som ikke ser noen mulighet til å få det. I Afrika har mindre enn 10% av de unge mellom 15 og 24 år en lønnet jobb i formell sektor, og hvert år melder det seg mer enn 10 millioner nye jobbsøkere på arbeidsmarkedet (African Economic Outlook 2012). De representerer en stor ressurs, for stadig fler av dem har videregående eller høyere utdanning. Utfordringen for utviklingslandenes ledere - og for oss som ønsker å bistå dem – er å få satt denne menneskelige ressursen i produktivt, inntektsskapende arbeid.

Det er først og fremst privat næringsliv som kan skape de nye jobbene. 90 % av alle jobber i verden finnes i privat sektor, og hele tilveksten av nye jobber skjer der. 90 % av jobbene som er skapt i Brasil de siste 15 årene er i privat sektor, og selv i Kina er det i dag flere folk sysselsatt i privat sektor enn i offentlig tjeneste og statseide bedrifter (World Development Report).

Utviklingslandenes politiske ledere ser dette, og har de siste årene blitt mye mer opptatt av å legge til rette for privat næringsvirksomhet enn tidligere. Som følge av det ønsker de endringer i internasjonal bistand. De ønsker seg mye mer bistand til utbygging av grunnleggende infrastruktur, og de ønsker et tettere samspill mellom offentlig bistand og private aktører. Fjorårets store bistandskonferanse i Busan i Sør-Korea, som trakk opp retningslinjer for framtidig internasjonal bistand, ga klart uttrykk for dette.

Her har vi ligget i forkant i norsk utviklingspolitikk. Vi har i flere år vært opptatt av å bruke offentlige bistandsmidler til å påvirke de store pengestrømmene i verden. Vi jobber internasjonalt for å hindre illegale kapitalstrømmer ut av utviklingsland som følge av skatteunndragelse og annen kriminell virksomhet. Å få slutt på hemmeligholdet i skatteparadisene er ett viktig skritt. Vi samarbeider med flere land om å styrke deres skattesystem og skatteadministrasjon slik at det blir vanskeligere å stjele penger fra fellesskapet. Og ikke minst: Vi bruker en del av bistandsmidlene til risikokapital og støttetiltak for å stimulere private selskaper og kapitaleiere til å investere mer i de fattigste utviklingslandene.

Jeg ønsker å utfordre dere i forsamlingen som kommer fra norske bedrifter: Gjør dere kjent med forretningsmulighetene som finnes i afrikanske land og andre fattige land i Asia og Latin-Amerika. De representerer neste gruppe av «framvoksende økonomier», og det er store fordeler ved å posisjonere seg i markedene tidlig. Avkastningen er god og landene trenger kapital, teknologi og kompetanse utenfra for å utvikle sin økonomi – skape flere jobber og større verdier. Dere kan altså gjøre noe som er bra både for landet dere investerer i og for deres eget selskap.

For norske selskaper og norske myndigheter er det én sektor som peker seg ut som særlig sentral: Energisektoren.

Det er behov for enorme investeringer til utbygging av elektrisitetsforsyning i utviklingslandene. 1,4 mrd. mennesker – 1/5 av jordas befolkning – mangler i dag tilgang til moderne energiformer. Norske selskaper har stor og etterspurt kompetanse, særlig innen vannkraftteknologi men også på andre områder. Utbygging av moderne, fornybar energi står helt sentralt i Regjeringens arbeid for å utrydde fattigdom fordi:

-          Energi er helt nødvendig for å skape økonomisk utvikling. Det muliggjør industri, produksjon og teknologiske innovasjoner, transport og adgang til markeder. Et kraftverk skaper ikke mange arbeidsplasser i seg selv, men elektrisiteten det produserer gjør det mulig å skape arbeidsplasser i andre virksomheter. I surveyundersøkelser blant næringsdrivende i Afrika kommer fraværet av stabil elektrisitetsforsyning øverst på lista over forhold som hemmer deres virksomhet.

-          Energi er helt nødvendig for å skape sosial utvikling. Elektrisk lys betyr at barn kan gjøre lekser etter klokka seks. Det betyr at kvinner ikke behøver å føde i skinnet fra stearinlys. Elektrisk strøm betyr at vaksiner og medisiner kan oppbevares under riktig temperatur og vare lenger. Moderne eller forbedrede kokeovner betyr at kvinner og barn ikke lenger får luftveisinfeksjoner fra koking over åpen ild.

-          En størst mulig andel av framtidens energiforbruk må komme fra fornybare kilder. Klimaendringene merkes allerede, og de blir bare tydeligere. For noen vil de medføre gunstigere klimatiske forhold for jordbruksproduksjon, men for de fleste vil de bety mer og hyppigere ekstremvær. Tørrere der det er tørt, våtere der det er vått. Afrika, som selv bare står for en ubetydelig del av CO2-utslippene, vil høyst urettferdig bli betydelig mer utsatt for tørke.

Derfor har vi satt av hele 1,8 mrd. kroner i årets bistandsbudsjett til innsats for fornybar energi og derfor lanserte i fjor høst Regjeringens energi- og klimainitiativ – Energy+. En god del av de 1,8 energimilliardene går som kapitaltilskudd til Norfund.

Jeg er imponert og stolt over hva Norfund har fått til på dette området på bare ti år. Gjennom SN Power har de, sammen med Statkraft, bygget opp en imponerende portefølje: 38 kraftverk i 9 land, med en installert kapasitet på mer enn 1.300 MW.  Det representerer kraftbehovet til mer enn 14 millioner mennesker. Mange flere investeringer er undervegs, gjennom SN Power, gjennom SN Powers datterselskap Agua Imara eller i mindre energiprosjekter sammen med andre norske og internasjonale partnere. Jeg er svært tilfreds med at Norfund de seneste årene har fått til en god del investeringer i energiprosjekter i Afrika, og ønsker å se flere slike prosjekter i lavinntektsland i Afrika og andre regioner.

Vi har i dag fått presentert noen norske selskaper som satser på fornybar energi i Afrika: Solenergiselskapet Scatec Solar og finansinvestoren KLP. Fra før av har bl.a. TrønderEnergi og Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap(/BKK) engasjert seg. Jeg oppfordrer flere av dere som er her i salen til å følge deres eksempel!

Imidlertid - det som gjør Norge til en internasjonal energigigant er ikke vår kompetanse innen fornybar energi, men olje- og gassektoren. Denne er i ferd med å bli mer og mer internasjonalisert. De fleste er godt kjent med at Statoil har omfattende virksomhet i Angola og Nigeria, samt i Brasil, Nord-Afrika og Kaukasusregionen. Statoil har også et raskt voksende engasjement i Ghana, Tanzania og Mosambik. Den norske leverandørindustrien (/oljeserviceindustrien) er minst like internasjonal, og har i dag en stor og raskt voksende virksomhet i bl.a. Øst- og Vest-Afrika.

Det gjøres for tiden stadig flere gass- og oljefunn i en rekke afrikanske land og mange av dem vil de kommende årene utvikle en betydelig petroleumssektor. Det gjelder bl.a. Ghana, Uganda, Tanzania og Mosambik. Store petroleumsfunn kan både bli en velsignelse og en forbannelse for et lands innbyggere. I Norge har oljen i all hovedsak blitt en velsignelse – i alle fall dersom vi holder klima- og miljøaspektene utenfor. Hele landets befolkning nyter godt av den økte velstanden fra oljeinntektene. Men for mange land har store olje-/gassfunn snarere blitt en forbannelse. Nigeria holdes gjerne fram som eksempel på at oljeinntektene bare har kommet et svært lite mindretall til gode, og har ført til underinvestering og neglisjering av andre økonomiske sektorer, bl.a. landbruket. Dessuten har den ført til store miljøødeleggelser. Nigerianere flest har derfor fått det dårligere, ikke bedre, som følge av oljen.

Skal petroleumssektoren bli en velsignelse for et land, må to ting komme på plass:

1. Det må skje en rettferdig beskatning, som sikrer at staten henter inn en rimelig andel av fortjenesten.
2. Det må skapes størst mulig økonomiske ringvirkninger av virksomheten i den lokale/nasjonale økonomien.

Her i Norge har vi klart begge deler ganske bra. Det har verden rundt oss oppfattet, og veldig mange land ønsker å lære hva vi har gjort riktig. Som svar på denne etterspørselen etablerte vi for noen år siden programmet Olje for utvikling, der vi deler våre erfaringer. Et grunnelement i den norske modellen er skattleggingen. Når jeg forteller afrikanske ledere at vi har 78 % skatt på oljeinntektene kan jeg nærmest se dollartegn i øynene deres!

Petroleumsutvinning skaper i seg selv få arbeidsplasser. Den blir, i likhet med gruvedrift, lett en isolert øy – en enklave – i samfunnet. De nye petroleumslandene er klar over denne faren, og legger stor vekt på å skape maksimal «local content»: De krever at utvinningsselskapene bruker mest mulig lokal arbeidskraft, og de ønsker å få fram lokale selskaper som kan levere tjenester til oljesektoren.

Jeg ønsker at vi fra norsk side skal gjøre mer for at petroleumsutvinningen skal få store, positive ringvirkninger i landenes økonomi. Vi kan gjøre en del med bistandsmidler. Nkosoo 2015 i Ghana er et fint eksempel. Det er et Noradfinansiert program drevet av SINTEF og det ghanesiske forskningsinstituttet STEPRI som bistår 10 ghanesiske selskap i å profesjonalisere seg slik at de tilfredsstiller kvalitetskravene fra de internasjonale oljeselskapene og bli blant deres sentrale tjenesteleverandører. Selskapene viser god framdrift og flere av dem har allerede vunnet slike kontrakter.

Men norske og internasjonale selskaper olje- og leverandørselskaper kan også gjøre mye. De har stor interesse av at kompetansen hos den lokale arbeidskraften heves, for det er stor knapphet på sveisere, elektrikere, ingeniører og mange andre yrkesgrupper. Det er også rimeligere for dem å kjøpe varer og tjenester lokalet enn å importere. Det er i deres egen interesse å bidra til å maksimere «local content». Jeg mener dette er et innsatsområde der norske bedrifter og myndigheter kan gjøre en felles innsats, selvsagt i nært samarbeid med myndigheter og lokale partnere i de nye petroleumslandene.

2/3 av den arbeidsføre befolkningen i Afrika jobber i landbruket, det store flertallet på egne småbruk. Landbrukssektoren har mange arbeidsplasser, men verdiskapningen fra arbeidsinnsatsen er veldig lav. Mens man gjennomsnittlig høster ett tonn pr. hektar i Afrika (utenom Sør-Afrika), får man tre tonn i Asia og Latin-Amerika og hele seks til ni tonn i Europa og USA. Derfor er de fleste afrikanske småbrukere svært fattige. Klimaendringene fører til mer tørke, ekstremvær og dårligere dyrkingsvilkår i det meste av Afrika, så småbrukerne blir enda mer sårbare enn i dag. Nesten 1 milliard mennesker lider av kronisk sult, og mange av dem bor på landsbygda i Afrika.

Men landbruket representerer et stort underutnyttet potensiale for afrikanske land. Bare 1/5 av kontinentets dyrkbare mark er dyrket opp, og produktiviteten kan relativt lett heves gjennom bruk av bedre såkorn, gjødsel og bedre dyrkingsteknikker. Verdens raskt voksende og mer velstående befolkning fører med seg stor og økende etterspørsel etter mat og andre landbruksprodukter, så markedet finnes.

Regjeringen ønsker å øke innsatsen for landbruksutvikling i Afrika. Vi er i disse dager i ferd med å ferdigstille en ny strategi for økt matsikkerhet og klimatilpasset landbruk. Den har som utgangspunkt at landbruk er næringsvirksomhet, og at privat sektor – fra småbrukere og lokale handelsfolk opp til store agribusiness-selskaper – må spille en helt sentral rolle i utviklingen av landbrukssektoren. Strategien har også som utgangpunkt at det er kvinner som gjør den største arbeidsinnsatsen i landbruket i Afrika, og at deres posisjon må styrkes, ikke svekkes, gjennom utviklingstiltakene.

Norfund lå litt i forkant, for allerede i fjor besluttet de å gjøre landbruk til sin tredje hovedsektor ved siden av fornybar energi og finansinstitusjoner, med konsentrasjon mot Afrika. Det synes jeg er en god prioritering. Utvikling av landbruket er en nøkkel til inkluderende vekst, produktiv sysselsetting og fattigdomsbekjempelse. I Kina ga landbruksbasert vekst 3,5 ganger større reduksjon i fattigdommen enn vekst som stammet fra andre sektorer. I Latin-Amerika var faktoren 2,7 (World Development Report 2008). Samtidig vet vi at risikoen er større i landbruksinvesteringer enn i mange andre sektorer, så det er større fare for at Norfund vil tape penger i disse investeringene enn i andre prosjekter. Det er en risiko jeg er villig til å ta. Hensikten med Norfund er nettopp at selskapet skal stille med risikokapital til prosjekter som forventes å ha store utviklingseffekter lokalt og samtidig ligger an til å bli lønnsomme, levedyktige bedrifter.

Før jeg avslutter vil jeg løfte fram et siste emne jeg brenner for:

Det er ikke tilstrekkelig med vekst – det må også skje en rettferdig fordeling.

For økonomisk vekst garanterer på ingen måte at det blir slutt på fattigdom. 70% av verdens fattige bor ikke lenger i lavinntektsland, men i mellominntektsland. Landene deres har hatt stor økonomisk vekst, men de fattige får ikke del i den. En hovedutfordring med verdens fattigdom er at det ikke lenger bare er et spørsmål om fordeling mellom land, men også innen enkeltland. Det gjør at vi må tenke nytt i utviklingspolitikken.

Det er mange måter å tilnærme seg dette på. Noen vil si at dette får mellominntektslandene selv ordne opp i. Bistand skal bare gå til de fattigste landene. Det mener jeg er helt feil. Det blir feil å straffe verdens fattige fordi de bor på feil adresse, eller har dårlige ledere.

Noen sier vi må stille klarere betingelser – kondisjonalitet. At land ikke skal få bistand hvis de ikke samtidig fører en politikk for rettferdig fordeling. Det har jeg litt sansen for. Problemet er bare at bistanden ikke fungerer på den måten i dag i hvert fall ikke i de landene som har størst utfordringer med ulikhet. Få land vil konkludere at det ikke å få bistand fra Norge er en så stor trussel at de heller får legge om innenrikspolitikken sin.

Jeg tror det er en del ting vi kan gjøre:

1. Vi kan bistå landenes myndigheter med å lage systemer som sikrer at staten klarer å få sin del av inntektene som skapes i landet. Olje for utvikling og Skatt for utvikling er programmer som bidrar med det.
2. Vi kan bistå dem med å lage politikk og iverksette tiltak for å nå de fattigste. Dette gjør vi mye av allerede, for eksempel gjennom bistanden til helse og utdanning. Kanskje skal vi gjøre mer som er direkte rettet mot bedre fordeling. En del land har satt i gang kontantstøtteprogrammer, der de fattigste mottar et kontantbeløp – i mange tilfelle på visse betingelser, f.eks. at barna følger vaksinasjonsprogrammet på klinikken, går på skolen osv. Evalueringer viser at programmene kan få de fattigste umiddelbart ut av dyp fattigdom, og i tillegg bidra til økonomisk vekst i lokalsamfunnene og bedre utdanning for ungene. Vi vurderer å støtte slike kontantstøtteprogram.
3. Vi kan bidra til å styrke organisasjoner som jobber for en bedre fordeling i landet sitt. I første rekke tenker jeg på fagbevegelsen, og på å få i gang en sosial dialog mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og myndigheter. Mange vil si at det ikke er de som er ansatt i den formelle sektoren som har det verst i dag, og det er nok riktig. Men med den veksten vi ser i mange land er det viktig å sikre arbeidernes rettigheter helt fra starten av i industrialiseringen. Vi vet at fagbevegelsen i mange land er korrupt og i lomma på myndighetene. Men den må kunne styrkes. Norge hadde aldri blitt det landet vi er i dag om det ikke var for fagbevegelsen.

Men la meg være klar og tydelig: Økonomisk vekst er helt nødvendig. Kaka må bli større, hvis ikke blir det lite å fordele. Dette gjelder særlig i Afrika men også i andre regioner. Privat næringsliv er motoren som må skape tusenvis av nye bedrifter, arbeidsplasser, produksjon og teknologiutvikling. Derfor ønsker jeg å bruke en del av bistandsbudsjettet til å stimulere flere private investeringer i de fattigste utviklingslandene. Norfund er et av de viktigste redskapene vi har til dette, og Regjeringen har de siste årene kraftig økt tilførselen av kapital til fondet. I år har vi tilført Norfund mer enn 1 milliard kroner i ny risikokapital.

Jeg har tillit til at denne risikokapitalen vil bli godt anvendt i utviklingsfremmende prosjekter innen agribusiness, fornybar energi og andre prioriterte sektorer. Jeg har også en optimistisk tro på at flere av dere som representerer norsk næringsliv vil følge eksempelet til Scatec Solar, KLP, Statkraft med flere og investere – sammen med Norfund, alene eller sammen med andre – i bedrifter som gir ny næringsvirksomhet, økt verdiskaping og mange flere lønnsomme arbeidsplasser i det som i dag er fattige utviklingsland: The frontier markets.