Frokostmøte om samstemt politikk for utvikling

Utgangspunktet for at samstemtrapportene er en bevissthet om at utviklingspolitikken ikke opererer i et vakuum. Hva vi velger å foreta oss på andre politikkområder, kan ha vel så mye å si for fattige land som noen prosenter hit eller dit i bistandsbudsjettet. 

Mens vi i fjor presenterte en bredt anlagt rapport, har vi i år valgt å gå i dybden og ser på hvordan investeringer i energi ivaretar målet om vekst og utvikling. Vi har valgt energi fordi det er et felt hvor Norge har en lang historie, vi har store aktører og vi er allerede sterkt inne i mange utviklingsland.

Dette er en øvelse som krever evne og vilje til å rette et kritisk blikk mot egen virksomhet. Samstemthetsrapporten er også en samstemt rapport i den forstand at den er et felles produkt fra en rekke departementer. Jeg skal ikke legge skjul på at det – slik det alltid er – har vært ulike syn på hvilke problemstillinger man skulle gå inn på og hvor langt man skulle gå. Den rapporten vi legger fram her er et kompromiss. Jeg finner det ikke naturlig å gå inn på hvilke felt som har vært de vanskeligste. La meg nøye meg med å slå fast at viljen til å rette et kritisk blikk mot en selv, synes ujevnt fordelt mellom de involverte departementene.

Dette er en fortelling på to plan.

På den ene siden spør vi om hvor godt norske politiske rammebetingelser stimulerer til at energiinvesteringer også kan skje i utviklingsland.

På den andre siden; når investeringene kommer, hvordan bidrar rammebetingelsene til at de gagner og ikke skader menneskene, samfunnet og miljøet. 

La meg med en gang utløse spenningen og si at jeg mener at fasiten i all hovedsak er positiv.

Jeg mener at vi er på rett vei. Vi har noen utfordringer, men vi har ikke mye å skamme oss over.

Dette er et dokument hvor vi etter beste skjønn vurderer hvor godt regjeringens politikk for energiinvesteringer på bred basis bidrar til utvikling i fattige land. Men merk at det er politikken vi ser på i denne rapporten. Det krever en helt annen tilnærming å sjekke hva som faktisk skjer i felten. 

Historikk

Norsk energisatsing ute i verden er et håndslag til fattige mennesker. Den startet for alvor med at elektroingeniøren Odd Hoftun fra Den norske tibetmisjon kom til Nepal på 60-tallet for å bygge sykehus og yrkesskole. Han så at helse og utdanning krever energi og endte opp med å bli Nepals største energientreprenør og en av få nordmenn som har fått en gate oppkalt etter seg i levende live.

Siden har dette feltet vokst betydelig. Fremdeles er det slik at fornybarnæringen er en industri der lønnsomheten gjør at det i oppstartsfasen i utviklingsland ofte er nødvendig å bruke bistandsmidler for å utløse større kommersielle investeringer. Hittil har Norfund stått for de meste av disse midlene. Sammen med SN Power og Agua Imara hadde de i 2011 investeringer på mer enn seks milliarder kroner i denne sektoren. Dette er en kapital som har muliggjort investeringer på mange ganger dette beløpet. 

Fordelingspolitikk og samfunnsansvar

En ledetråd for meg i mitt arbeid som utviklingsminister er at all økonomisk aktivitet i bunn og grunn skjer for å møte menneskelige behov. Men til forskjell fra det som skjedde på 60-tallet i Nepal er det i dagens energimarked mye lengre avstand mellom verdiene som skapes og de menneskene som de skapes for. Også i dag får folk det ofte bedre fordi det utvinnes olje og gass og fordi det bygges ut energikilder. Men det kommer ikke av seg selv.

Selv om det fremdeles investeres for å tilfredsstille menneskelige behov, dvs. energi til forbrukerne, er det verken solidaritet eller nestekjærlighet som er hoveddrivkraften når store energiselskaper engasjerer seg i utlandet i dag.

Det er greit det, men vi som ikke helt tror på «trickle down effekten» føler dermed ansvar for å påse at flest mulig får del i verdiene og at de ikke flyttes ut av landene som eier ressursene, for eksempel til skatteparadiser. Man må knuse egg for å lage omelett, men jeg vil ikke uten videre være med på å knuse egg i ett land for å lage omeletten i et annet.

Skal vi bidra til bedre samfunn og levekår i utviklingsland må ressursene utvinnes og utbygges på miljø- og menneskevennlig vis. Det finnes nok av eksempler på at det er mulig å få kontrakter og utvinne og bygge ut energiressurser i utviklingsland og samtidig ta lite hensyn til befolkningens behov og rettigheter. 

Det er imidlertid ikke slik vi vil drive business utenlands, og fra norsk side er det heller ikke slik vi driver. I norsk utviklingspolitikk står menneskerettigheter, arbeidsforhold og landenes fordelingspolitikk sentralt når vi yter støtte. Dette er normer som også reflekteres i vår generelle energiindustripolitikk. Etiske investeringer er viktige både i det offentlige og private Norge. Det er ikke alle regjeringer som har dette som førsteprioritet og det er heller ikke alle som vet hvilke grep de bør ta. Da er det nyttig å kunne vise til våre historiske erfaringer og til hvilke rammebetingelser oljeselskapene opererer under på vår kontinentalsokkel og også til hvilke politiske forventninger som stilles til norske energiselskaper når de opererer hjemme og ute.

Heldigvis stiller myndighetene i flere og flere utviklingsland i økende grad krav til lokalt innhold og teknologioverføring og de krever at selskapene svarer skatter som står i forhold til inntektene. Vi ønsker å bidra til at de lykkes.

Hva gjør vi konkret

Hvordan sikrer så norske politiske rammebetingelser at investeringene i energiindustrien kommer folk i utviklingsland til gode. 

Norske incentiver for investeringer
Norske incentiver for investeringer fornybar energi i utviklingsland er i stor grad bistandsfinansierte. Norfunds investeringer, alene og i samarbeid med andre internasjonale fond og deres investeringer gjennom SN Power og Agua Imara er de viktigste. Statkraft og norske kommunale kraftselskaper er ofte partnere.

For de store oljeselskapene med betydelige fortjenestemarginer er de norske reglene mot dobbeltbeskatning et viktig incentiv. Den planlagte lovendringen om redusert beskatning av disse selskapenes utenlandsinntekter kan bety økte skatteinntekter for vertslandene. 

Norge støtter initiativer for økt åpenhet
Norge støtter flere initiativer for økt åpenhet om utvinning, transaksjoner og inntekter. Norge er vertsland for EITI som fremmer åpenhet om inntekter fra utvinningsindustrien og om hvordan de blir brukt. Fra 1.1.2014 innfører Norge krav om årlig land-for-land rapportering. Det gjelder blant annet store norske flernasjonale selskapers uttak av ressurser og betaling av skatt.

Norge deltar også aktivt i OECDs globale forum for åpenhet og informasjonsutveksling for skatteformål, som arbeider for større åpenhet om internasjonale finanstransaksjoner. 

Norge bekjemper ulovlig kapitalflukt og korrupsjon
Norge har i lang tid arbeidet for å oppnå økt transparens i skatteparadiser for å hindre at de brukes til ulovlig kapitalflukt, hvitvasking og skatteunndragelser. Kapitalfluktutvalget gjorde en viktig jobb for å belyse dette problemet.

Vi er engasjert i «Task Force on Financial Integrity and Economic Development» som bidrar til økt innsyn i og redusert ulovlig bruk av skatteparadiser. Det internasjonale dialogprosjektet om kapitalflukt som nå er avsluttet, fremmet norske synspunkter på ansvarlig bruk av skatteparadiser og bekjempelse av illegale kapitaloverføringer. For øvrig vil jeg si at ansvarlig bruk av skatteparadiser med alt de innebærer mht. å dekke over ulovligheter, er en hårfin balansegang. Her trengs det mer informasjon og innsyn. 

Menneskerettigheter
Norge har vært pådriver for arbeidstakerrettigheter og anstendig arbeid og i 2011 ledet vi arbeidet i FNs Menneskerettighetsråd med å få på plass «Veiledende prinsipper for forretningsdrift og menneskerettigheter». Dette er prinsipper som statlig hel- og deleide selskaper forventes å respektere. For Norge er det også viktig i denne debatten å framheve innholdet i ILOs kjernekonvensjoner. 

Miljø
Rapportering om miljøeffekter av virksomheten er en sentral del av standardene for samfunnsansvar, slik som FNs Global Compact og Global Reporting Initiative (GRI). Regnskapsloven krever også rapportering om miljøforhold. 

Samfunnsansvar mer generelt
Hel- og deleide statlige selskaper skal ligge i front når det gjelder å ha regler for og utøve samfunnsansvar.

Myndighetene har løpende dialog med private energiselskaper og andre om samfunnsansvar, blant annet i Kompakt, regjeringens kontaktutvalg med fagbevegelse, næringsliv og det sivile samfunn,.

OECDs norske kontaktpunkt for samfunnsansvar er nylig reorganisert og vurderer klager på etisk grunnlag.

I tillegg til land-for-land rapportering vil Norge også innføre mer detaljerte krav til de største regnskapspliktige foretakenes rapportering om arbeidsmiljø, ulykker/skader, likestilling, diskriminering og miljø og også mht. tilstanden i datterselskaper i Norge og i andre land. 

Annet
Norge bidrar til utvikling, bedret forsyning av fornybar energi og bedre klima gjennom kjøp av klimakvoter med opprinnelse i fornybar energi. 

Olje for utvikling-programmet som bygger på Norges brede kompetanse innen petroleumssektoren, skal fortsette som et tilbud om bedre forvaltning av utviklingslandenes petroleumsressurser og dermed til økte inntekter. 

Avslutning

Er da alt bare velstand når det gjelder politikk for å fremme norske investeringer på energiområdet og sikre positive lokale effekter av dem? Vel, selv om jeg mener helhetsbildet er positivt, så er det klart det er utfordringer. Vi leser om dem i avisene hver eneste dag.

Jeg mener likevel at politikken regjeringen har utformet er bra. Skoen trykker noen steder. Så er det et spørsmål hvor langt og i hvilken retning og hvor fort politikken for samfunnsansvarlige investeringer kan utvikles for å lette trykket.

Dette er også en diskusjon om hvor mye ansvar som skal overlates til bedriftene selv og hvor mye som skal fastlegges av myndighetene.

Dette er viktige debatter som regjeringen vil fortsette å bidra til med disse rapportene og diskusjoner som denne.