Sjømatens rolle i en ny geopolitikk

Utenriksminister Jonas Gahr Støres innlegg på Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL) sin generalforsamling og årskonferanse, Tromsø, 28. mars 2012

Sjekkes mot fremføringen 

Lysark 1: Tittelslide

Innledning

• Takk for invitasjonen. Jeg er svært glad for denne muligheten til en meningsutveksling med dere i en av Norges viktigste næringer. 
• Jeg vil også bruke denne anledningen til å trekke opp noen strategiske perspektiver for sjømatnæringens rolle i utenrikspolitikken. Fortellingen om Norge. 
• Jeg vil særlig legge vekt på tre aspekter: 1) havressursenes betydning for verdens matsikkerhet; 2) sjømatnæringens betydning for Norge som ressursnasjon; og 3) samspillet mellom det globale og det nasjonale. Hva betyr sjømatens økte betydning for Norges posisjon og ansvar internasjonalt?
• Men først: noen refleksjoner rundt spørsmålet om verdens matvaresituasjon; i dag og de neste tiårene fram mot 2050.

Lysark 2: Bilde av fiskere på Victoria-sjøen

Del I: Mat i verden - matsikkerhet og fiskeriressursenes økte betydning

• En allmenn sannhet, som i hvert fall jeg er blitt fortalt hele mitt voksne liv, er at det ikke er matmangel som er årsaken til verdens fattigdom, men skjev fordeling og dårlig forvaltning. Som Nordahl Grieg uttrykte det i diktet ”Til Ungdommen”: ”Finnes her nød og sult, skyldes det svik”. Er det riktig?
• Til tross for FNs tusenårsmål, som blant annet tar sikte på å utrydde ekstrem fattigdom og sult, går fortsatt langt over 1 milliard mennesker sultne til sengs hver natt. Tallet er gått opp.
• Svaret på spørsmålet om årsakssammenhenger er derfor avgjørende for å finne de mest effektive løsningene.
• I fjor passerte verden sju milliarder mennesker. I følge FNs prognoser vil vi være over ni milliarder innen 2050, en økning på ca. 30 prosent på knappe 40 år. FNs landbruksorganisasjon FAO anslår at verdens matvareproduksjon må økes med 70 prosent for å imøtekomme dette økende behovet.
• Samtidig vet vi at klimaendringer, miljøforringelse og urbanisering reduserer arealet for dyrkbar mark, mens ferskvannressurser blir et knappere gode.
• Den formidable utfordringen vi står overfor på landbruksområdet, er altså å utvikle ny teknologi for å dyrke mer mat fra stadig minkende landområder, med færre hender.
• Men det er også et annet poeng å lese ut av prosenttallene jeg nettopp nevnte: Det kan synes selvmotsigende at 30 prosent flere mennesker innenfor en gitt tidsperiode vil kreve hele 70prosent mer mat. Forklaringen er delvis en forventet inntektsøkning i mellominntektsland som India og Kina. Erfaringsmessig vet vi at dette vrir matforbruket over mot mer energikrevende produkter som kjøtt og melkeprodukter.
• Man kan spørre seg om dette er bærekraftig, for ikke å si helsemessig ønskelig. I følge Verdens helseorganisasjon (WHO) lever 65 prosent av verdens befolkning i land hvor overvekt er et større problem enn undervekt.
• En annen refleksjon: Mellom 2006 og 2008 ble nærmere 100 millioner mennesker drevet ut i underernæring som følge av sterk økning i matvareprisene. Matvarekrisa førte til sosial uro i mange land i Asia, Sentral-Asia, Afrika og Latin-Amerika.
• Den arabiske vår. Tunisia. Det var en grønnsaksselger som startet det hele ved å tenne på seg selv på et torg. Kombinasjonen dyr mat og fattigdom har alltid skapt sosial uro. 1789. Den franske revolusjonen.    
• Tilgang til mat har altså implikasjoner utover de rent humanitære. Mat kan fremdeles være politisk sprengstoff og rot til sosial uro. Vi kan se en klar parallell til energiområdet og hva som skjer når tilgangen til energi trues og prisen på olje, gass og strøm skyter i været. Således er både energi- og matsikkerhet blitt utenrikspolitiske spørsmål.   
• Alt dette styrker havressursenes betydning; som næringskilde og som et mer bærekraftig alternativ.
• På verdensbasis står marine ressurser allerede for ca. 15 prosent av inntaket av animalsk protein; i et 30-talls land for mer enn 40 prosent. FAO anslår at en halv milliard mennesker har fiskeri eller tilhørende virksomhet som inntektskilde. For mange utviklingsland står fisk for over 80 prosent av eksportinntektene. Og for utviklingslandene generelt er eksportinntektene fra fisk høyere enn fra andre landbruksprodukter.
• Verdensbanksjef Robert Zoellick har kalt dette en oversett og undervurdert ”blå økonomi”.
• Hvis den ”blåe økonomien” er oversett og undervurdert på verdensbasis, hvordan står det da til her hjemme i Norge?

***

Lysark 3: Promotering av norsk sjømat i utlandet

Del II: Norges posisjon som sjømatnasjon – noen utenrikspolitiske implikasjoner

• Vi framstiller ofte oss selv – eller blir framstilt av andre – som en energinasjon. Det er ikke noe galt i det. Det er en kjensgjerning at energi er svært viktig for norsk velstand og økonomi.
• Men som utenriksminister er jeg opptatt av å utvide dette bildet, til Norge som ressursnasjon, med flere bein å stå på
• Vi har energiressurser, havressurser, mineralressurser – og ikke minst menneskelige ressurser. Sammen bidrar dette til et mer komplett norgesbilde.
• Noen nøkkeltall om sjømatens betydning:
• Vi er verdens nest største eksportør av fisk og fiskeprodukter, målt i verdi(2009).
•  Fisk er den tredje viktigste eksportartikkelen etter olje/gass og metall (5,7 prosent av total eksportverdi). I 2011 53 milliarder kroner.
• Nye markeder vokser fram: Russland har nå gått forbi Frankrike som vårt største marked. Men også land som Kina, Japan, Sør-Korea i vekst. Asia stod for 9 milliarder av eksportverdien i 2011 (høyeste tall for noe kontinent etter Vest-Europa (30 mrd)).
• Noen betraktninger på bakgrunn av dette:
• For det første: Sjømatens store betydning for ressursnasjonen Norge. Vi er en like viktig sjømateksportør (nr. 2 i verden) som gasseksportør (også nr. 2 i verden (2011), og relativt sett langt viktigere som sjømateksportør enn som oljeeksportør (nr. 8 i verden).
• Dette er viktig for vårt norgesbilde internasjonalt. Laksen er kanskje den sterkeste merkevaren vi har i utlandet?
• Den tverrnasjonale omdømmeundersøkelsen Nation Brand Index, som måler hvordan ulike land oppfattes av borgere i andre land, viste i 2007 at ”mat” var den produktkategorien som utlendinger i størst grad assosierer med Norge.
• Med all respekt for vår nasjonalrett ”fårikål” og ”mors hjemmelagde kjøttkaker”, så tror jeg nok torsken og laksen bidrar mer til dette inntrykket.

Lysark 4: Sirkumpolære kartet

• I utenrikstjenesten ser vi også ofte at det er Norges geografiske posisjon langt mot nord som bidrar til det positive norgesbildet. Det er dessverre slik at havene verden over er under press – fra overfiske, fra forurensing, fra havforsuring og klimaendringer.
• Barentshavet framstår i denne sammenhengen som et hederlig unntak, blant annet gjennom en forsvarlig fiskeriforvaltning i samarbeid med Russland (som jeg vil komme tilbake til). ”Det kalde, klare vannet” er et viktig virkemiddel i Sjømatrådets markedsføring, og bidrar til at norsk sjømat oppfattes som ren og av høy kvalitet. Men kommer ikke av seg selv.
• Underkommuniserer vi dette? Framstår vi i tilstrekkelig grad som ressursnasjonen Norge, hvor sjømatressursene har sin rettmessige plass? Og kommuniserer vi klart nok at sjømat i dag er ”high tech”, både innenfor fiskerisektoren og havbruksnæringen? Dette bør vi ha en diskusjon om. 
• Slagordet ”Norway – powered by nature” brukes når vi promoterer norsk sjømat i utlandet gjennom vårt virkemiddelapparat. Poenget er å vise samspillet mellom natur og næring, og hvordan kunnskap koblet mot råvarer legger grunnlaget for en dynamisk økonomi.
• ”Råvareleverandør” er sjelden brukt i positiv forstand om et land. Men jeg mener vi har klart å snu dette. Det er nettopp kunnskapsdimensjonen som gjør at Norge, i motsetning til mange andre land som også er velsignet fra naturens side, har skapt ”gull av gråstein” - eller marin bioprospektering fra havets ressurser. Forskerne kunne ikke forutsi den marine bioprospekteringens rolle for 10 år siden. Fortellingen om Norge fra slutten av 1800-tallet slutter ikke i 2012 eller når oljen tar slutt. Spørsmålet fremover er hva Norge vil gjøre med ressursene – de samlede ressursene.  
• Situasjonen i dag kan endre seg. Hva vil miljø- og klimaendringer, havforsuring osv. kunne bety for fiskens vandringmønstre og utbredelsesområder?   
• I hundrevis av år har sildebestanden i Nordøst-Atlanteren gjennomgått sykliske endringsfaser. Konsekvensene av dette har jeg selv sett på nært hold ved besøk til den islandske småbyen Siglufjördur - ”verdens sildehovedstad” i glanstiden på midten av forrige århundre. Da vokste den til femte største by på Island og et lokomotiv i landets økonomi. Da endringer i havtemperaturene førte sildebestandene østover, falt Siglufjördur tilbake til sin gamle tettstedstatus.  
• Det samme mønsteret kjenner vi fra andre deler av verden. De rike pelagiske bestandene utenfor Sør-Amerika (Chile/Peru) og Afrika (Namibia) har flere ganger vært rammet av kollaps.   
• Hva kan vi lære av slike hendelser?  Ikke noe entydig svar, men de viser hvor viktig det er med fremsynte forvaltningsstrategier, føre-var-holdning og omstillingsevne.  
• Det viser også at en nærings eller et lands omdømme ikke er vunnet en gang for alle, men er helt avhengig av de vekstforhold de bygger på. Dette er viktig innsikt enten vi snakker om tradisjonelle fiskerier, hvor de potensielle dilemmaene kan være knyttet til overfiske, forurensing og rett og slett sviktende bestander, eller om vi snakker om havbruk, hvor det er en bærekraftsdebatt knyttet til energibruk til fôr, miljøbelastning og sykdomsspredning til villfisk.
• Vi må også være ærlige på de dilemmaer som finnes. Et eksempel i forhold til vårt norgesbilde internasjonalt er den tilsynelatende motsetningen mellom vår posisjon som petroleumseksportør og som sjømatprodusent (fossil/skitten energi vs. fornybar/sunn mat)
• Et annet eksempel er den situasjonen jeg møter som utenriksminister i WTO-sammenheng. Her blir jeg ofte konfrontert med avviket mellom Norges offensive interesser innen markedsadgang for fisk og industrivarer og defensive interesser på landbruk.
• Vi må erkjenne at dette er et dilemma i forhold til et entydig norgesbilde. På den annen side: ønsket om en enhetlig framtoning kan ikke alltid gå foran alle andre interesser. Vi er heller ikke alene i WTO-sammenheng om å ha en blanding av offensive og defensive interesser.
• Det andre punktet jeg vil trekke fram, er geopolitikkens betydning for sjømatnæringen. Ta utviklingen i norsk eksport til BRICs-landene i løpet av de siste 20 årene. Russland og Øst-Asia har en voksende middelklasse, og norsk laks har status som et luksusprodukt.
• Nye markeder skaper nye muligheter, men kan også gi økt uforutsigbarhet. Spørsmålet om de store vekstøkonomienes bidrag er f.eks. det største hinderet for et gjennombrudd i WTO-forhandlingene. Usikkerheten forsterkes ytterligere av etterdønningene fra finanskrisen og gjeldskrisen i internasjonal økonomi.
• Markedene i de fremgangsrike økonomiene i Asia øker i betydning for norsk sjømateksport, og potensialet for videre vekst er betydelig. Samhandelen mellom Norge og Kina har økt det siste året, men vi ser også at det er områder som har møtt utfordringer i Kina siden fredsprisutdelingen – og norsk laksenæring og sjømateksport har blitt spesielt utsatt. Illustrerer sårbarhet.
• Bildet er imidlertid ikke entydig. Når det gjelder Russland, vil landets endelige WTO-tiltredelse gi bedret markedsadgang, økt forutsigbarhet og et forum for problemløsning. Vi opplever også eksportvekst til de gjeldstyngede landene i eurosonen (PIGS-landene) til tross for krisen.
• Uansett: Det faktum at vi eksporterer 90 prosent av all norsk sjømat, betyr at både dere som næring og vi som myndigheter og forvaltning må følge det geopolitiske- og økonomiske bildet nøye.

 ***

Lysark 5: Illustrasjon av helhetlig havforvaltning

Del III: En bærekraftig utvikling – norske og globale interesser på sjømatområdet

• Et spørsmål som også er interessant i en utenrikspolitisk sammenheng, er hvilke forpliktelser vår globale posisjon som sjømatnasjon legger på oss for å bidra til å løse noen av de utfordringene verden står overfor.
• Som energinasjon gjør vi det ved å fylle noe av verdens stadig økende energibehov. Hvordan kan vi best bruke vårt ståsted som sjømatnasjon til å bidra til bedre matsikkerhet?
• Første punkt: Vi må vise at bærekraftig fiskeriforvaltning er avgjørende for langsiktig rikdom.
• Det vet vi i dag – men bærekraftsbegrepet er noe historisk nytt i global sammenheng. Fritt fiske var stort sett regelen fram til den moderne havrettens gjennomslag på 1970-tallet.
• Havrettstraktaten av 1982, (og tilleggsavtalen av 1995 om fiske på det åpne hav) har vært viktig for utviklingen av et globalt rammeverk for ansvarlig forvaltning av fiskeriene.
• Dette er imidlertid en prosess som langt fra er kommet til veis ende. Ulovlig, urapportert og uregulert fiske, såkalt UUU-fiske, er den største trusselen mot en bærekraftig forvaltning av havets ressurser. Dette er et globalt problem knyttet til internasjonal organisert kriminalitet.
• Norge prioriter bekjempelse av UUU-fiske:
• Globalt gjennom FN og spesielt FAO;
• Regionalt gjennom en rekke regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner;
• Bilateralt gjennom tett samarbeid med våre naboer, samtidig som vi også arbeider aktivt for å bevisstgjøre tredjeland (importlandene) om deres medansvar. 
• Samarbeidet om bekjempelsen av UUU-fisket i Barentshavet har båret frukt. I løpet av det siste tiåret har vi gått fra et urapportert torskefiske på vel hundre tusen tonn årlig til null registrerte tilfeller i årene fra 2009.
• Dette er en bemerkelsesverdig suksess med tanke på hvor stort problem UUU-fisket er internasjonalt – bare i Afrika sør for Sahara beregnes det årlige tapet til 1 milliarder (amerikanske) dollar.
• Slikt blir lagt merke til internasjonalt. Også arbeidet med helhetlige forvaltningsplaner for norske havområder har fått stor internasjonal oppmerksomhet. Det er en tornefull vei, men viser også styrken ved vårt demokrati å kunne komme fram til kompromisser mellom mange hensyn på denne måten.
• Vi utvider nå havmiljøsamarbeidet med Russland på nye områder (felles norsk-russisk miljøstatusrapport for Barentshavet, samarbeid om et helhetlig norsk-russisk miljøovervåkingsprogram for Barentshavet). Målet er at dette skal bidra til utformingen av en russisk forvaltningsplan for russisk del av Barentshavet.
• I takt med den økte geopolitiske interessen for nordområdene og forventet økt næringsaktivitet er det langsiktig målet at alle land med forvaltningsansvar i havområder som grenser til våre, utvikler helhetlige forvaltningsplaner. Sameksistens mellom ulike næringer en forutsetning.
• Så til mitt andre punkt: Vi må vise at sameksistens mellom ulike næringer er mulig.
• Til sommeren starter seismikkskyting lenger nord i det tidligere omstridte området av Barentshavet. Dette er viktig for å sikre norske interesser i tilfelle eventuelle omfattende grenseoverskridende funn.
• Men vi vet fra andre havområder at seismikkskyting kan være kontroversielt (utenfor Lofoten, Vesterålen og Troms). 
• Jeg mener derfor at visjonen om å utvikle Barentshavet til ny energiregion ikke må komme i konflikt med de potensielt evigvarende ressursene som sjømat. Det ville være i strid med både våre økonomiske og moralske interesser.
• Svaret er forvaltningsplanene som har som formål å balansere verdiskaping og vern. Bygget på kunnskap.
• Hvordan skaper vi nye arenaer for erfaringsoverføring internasjonalt?
• Tredje punkt: Vi må bruke internasjonale prosesser til å fremme prinsippene om helhetlig hav- og fiskeriforvaltning. Vi må engasjere oss overfor utviklingsland.
• FNs konferanse for bærekraftig utvikling, Rio+20, er en anledning til å hente ut gevinsten av de siste års økte fokus på matsikkerhet og komme med forslag til konkrete løsninger.
• Matsikkerhet er et hett tema i forhandlingene, nettopp fordi den knytter sammen de tre dimensjonene av bærekraftig utvikling: miljøhensyn, økonomisk vekst og sosial utvikling (inkludert fattigdomsbekjempelse).
• Som ressursnasjon vil Norge i Rio+20-prosessen sette søkelys på fiskeri- og havressursforvaltning som del av matsikkerhet(kampen mot utkast av fisk, tilpasning av landbruk og fiskeri til klimaendringene osv.).
• Fjerde punkt: Vi skal ta ansvar for at vår kunnskap som sjømatnasjon tilflyter land som ber om vår bistand.
• Historisk sett har norsk bistand innen fiskerifeltet vært beskjeden. Kanskje på grunn av ”Kerala-prosjektet” i India på 50-tallet, som noe urettferdig er blitt stående som symbolet på feilslått bistand.
• Men vi har også eksempler på det motsatte – både i Namibia (1990-2005) og i Sør-Afrika (1994-2010) har vi hatt et omfattende samarbeid innen fiskeriforvaltning. Namibia regnes i dag som et av verdens ti beste land på fiskeriforvaltning, ikke minst takket være samarbeidet med Norge.
• Et annet eksempel er EAF Nansenprogrammet (Ecosystem Approach to Fisheries) – et samarbeid med FAO om bruk av fiskeriforskningsfartøyet Dr. Fridtjof Nansen til datainnsamling for å bekjempe UUU-fisket. Dette programmet ble nylig utpekt av FAO som en av deres tre suksesshistorier.
• I tillegg til regelverksutvikling ønsker også utviklingslandene kompetente investorer. Dette så vi på North Atlantic Seafood Forum i Oslo nylig, hvor en rekke utviklingsland posisjonerte seg for å tiltrekke seg utenlandske investeringer.
• Norge bistår også fattige land med å kartlegge sine kontinentalsokler som igjen kan gi dem tilgang til ressurser.  
• India, Kina og Brasil er allerede på vei inn med fiskeinvesteringer i Afrika - nok et eksempel på sjømatens rolle i en ny geopolitikk. Noen kaller det kolonisering på ny eller en ny type bistand. Poenget er at det er en realitet. 
• Her må norske investorer kjenne sin besøkelsestid. Parallellen til oljeindustrien er klar: Hvis norsk oppdrettsnæring skal bli en større aktør i verden, må det meste av veksten komme utenfor Norge.
• Den andre parallellen til oljeindustrien er det ansvaret vi har for å bidra til en ansvarlig ressursutnyttelse som også kommer samarbeidslandet til gode. Utenriksdepartementet utreder nå om vi kan styrke innsatsen på fiskeri i fattige land ytterligere etter modell av programmet ”Olje for utvikling”.
• Vi må jobbe for en vinn-vinn-situasjon: Norsk sjømatnæring har kompetanse på en rekke ledd i verdikjeden. Sammen med strategisk rådgivning om ressurs- og fiskeriforvaltning kan vi bidra til et samarbeid som har felles interesse.

***

Lysark 6: Tittelslide

Avslutning

• Oppsummert – hva er sjømatens rolle i en ny geopolitikk? 
• Matsikkerhet er kommet høyere på den internasjonale politiske dagsorden – sjømatnæringen får økt betydning.
• Nye vekstsentra skaper nye markeder og nye muligheter for sjømatnæringen. Men også økt sårbarhet for maktpolitiske forhold og endringer.
• Økt press på fiskeressursene øker betydningen av en helhetlig, kunnskapsbasert fiskeri- og havforvaltning og behov for å dele kunnskap i globale prosesser.
• Dette skaper nye muligheter for samarbeid, også nord-sør.
•  Også på havressursområdet må vi se fremover og heve blikket. Stortingsmeldingen om Norge som sjømatnasjon, som er under utarbeidelse, vil være en anledning til å gjøre en slik analyse.
• Utviklingen jeg har skissert stiller høye krav til Norge som ressursnasjon. Vi har råvarer, kunnskap, forvaltning som legger til rette for den beste praksis på sjømatområdet.
• Omsetter vi dette i handling, nasjonalt og internasjonalt, kan vi utgjøre en forskjell – og bli verdens fremste sjømatnasjon.
• Takk for oppmerksomheten. 

*****

Se opptak fra konferansen på FHLs nettsider.