”Vi kan føle deres smerte”

I timene etter bombeangrepet i Oslo fikk jeg mange telefoner fra utenlandske kolleger. Jeg husker to samtaler spesielt godt.

Den aller første kom fra palestinernes president Abbas, bare en halv time etter at nyheten fra Oslo nådde verden. «We can feel your pain», vi kan føle deres smerte, sa Abbas. Et par timer senere ringte Israels forsvarsminister Barak. Han brukte akkurat de samme ordene, «We can feel your pain».

Vil skje igjen
Det slo meg at de virkelig mente det de sa, de kunne føle smerten, for begge har opplevd hvordan terror, vold og død rammer sivile og uskyldige og etterlater smerte. Det leder oss til å tenke gjennom både hvordan vi som samfunn møter et terrordrama og hvordan vi møter holdninger som kan lede til terror.

Angrepene 22. juli var grufulle og oppsiktsvekkende også i en internasjonal sammenheng. Men terror i form av angrep på sivile har rammet og fortsetter å ramme mange samfunn.

Tidligere denne uken hendte det i Bulgaria der en selvmordsbomber gikk om bord i en buss og drepte sivile på ferie.

Terroren har et grusomt fellestrekk; den rammer sivile og forsvarsløse. Men bakgrunnen, røttene for volden, er forskjellig. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom terror i Baskerland, i Afghanistan eller i Colombia og omstendighetene rundt gjerningsmannens handlinger i det norske regjeringskvartalet og på Utøya. Derfor mener jeg det skapte et så misvisende bilde da det fra 2001 ble snakket om «krig mot terror», som om vi hadde å gjøre med én definert motstander som gjennom militære strategier kunne nedkjempes. Krigsretorikken var og er rett og slett mangelfull som veiviser.

Et annet veivalg
Statsminister Jens Stoltenberg sa om kvelden 22. juli at «ingen skal noensinne skremme oss fra å være Norge» - «at svaret på vold er mer demokrati. Enda mer humanitet. Men aldri naivitet». Med dette varslet han et annet veivalg.

For det første - aldri naivitet. Det betyr at vi aldri kan slå oss til ro med at vi er usårbare, at ikke vi kan rammes. Et av myndighetenes viktigste ansvar er å ivareta borgernes sikkerhet.

Vi må ha evne og redskaper til å forebygge, hindre og gripe inn mot dem som vil bruke vold. Vi må ta lærdommene fra 22. juli med oss i fullt monn, noe 22. juli-kommisjonen vil bidra til med sin rapport som kommer i august.

Men «aldri naivitet» betyr også noe mer. Det betyr for at vi ikke må velge det jeg vil kalle den enfoldige sikkerhetsstrategien, den som skaper illusjonen om at vi måler sikkerhet i fysiske størrelser, og ekstraordinære tiltak slik «krigen mot terror» inviterte til. Kilden til motstandskraft mot vold og terror befinner seg i kjerneverdiene vårt samfunn bygger på, eller slik statsministeren sa det, i vår evne til «å være Norge».

Mørkt kapittel
Vi må også følge med på alle de strømningene som gir næring til vold og terror. Der er et ansvar for politi og sikkerhetstjeneste. Men det er også en utfordring for hele samfunnsdebatten. Det siste året har vi lært at flere ytrer seg nesten som gjerningsmannen. Vi leser at noen kan dele hans holdninger selv om de viker unna hans handlinger.

I hans skrift og tale finner vi strømninger som til fulle hører hjemme i mørke kapitler av europeisk idéhistorie og samtid som også Norge er en del av.

Vi ser kimer til ideer og holdninger som i økende grad kommer til overflaten i et kriserammet Europa med press mot minoriteter og jakt på syndebukker. Det er naivt å si at tankegodset bak 22. juli er irrelevant som kilde til ny vold.

22. juli er et norsk anliggende. Men det handler også om noe mer fordi dette århundre åpenbart vil utfordre åpne samfunn på måten de bekjemper voldelig politisk ekstremisme. Rettsstaten Norge viste evne til å håndtere også denne saken, ekstrem som den er, uten å ta ekstreme virkemidler i bruk.

Med fotlenke
Fra andre land har vi i langt mindre dramatiske saker sett tiltalte ført inn i oransje fangedress med fotlenke til et bur i rettssalen. En slik iscenesetting bidrar til å skape et kunstig skille mellom gjerningsmann og samfunn. De ti ukene vi har bak oss gjorde det sjokkerende klart at dette ble utført av et menneske blant oss. Gjerningsmannen var ansvarlig, men samfunnet kan ikke skyve det hele fra seg.

Og det er som samfunn vi må møte de ekstreme holdningene, det er her prinsippet om åpenhet blir avgjørende. Åpen debatt og offentlig eksponering er ikke bare demokratiets adelsmerke, men også en effektiv strategi for å bekjempe ekstreme holdninger, særlig i en digital tidsalder der ideer går verden rundt på sekunder.

Det er ingen motsetning mellom en slik strategi og robuste sikkerhetstiltak i det daglige.