Sommer i P2

Jonas Gahr Støres manus
Sjekkes mot fremføringen.

Kjære lyttere – god sommer!

Kanskje er dette den hyggeligste og varmeste av alle hilsener vi har: god sommer! – det er en hilsen som ønsker det gode – det beste – ved ferie, det beste ved årstiden – at alle måtte få det både godt og lyst og mykt og varmt.

Dette er ”Sommer i P2”. Jeg heter Jonas Gahr Støre og skal dele denne timen sammen med deg – fra starten av min egen sommer.

Sommer og ferie handler ofte om reiser og møter med mennesker og inntrykk – og reiser vil være en rød tråd i denne timen.

Reiser gjør noe med oss. ”Å reise er å leve”, sa H.C. Andersen. Jeg tror vi sanser og opplever inntrykk på nye måter når vi flytter på oss i geografien – både på lange og korte reiser – i alle fall hvis vi åpner opp for opplevelsen.

For det er både utfordringen – og ikke minst muligheten: Å åpne opp for det som kommer utenfra – inntrykk, mennesker. På reiser blir det så tydelig.

Vi kan bli til i møte med andre.

Ikke som i et speil, men gjennom å se og høre – og å bli sett – og å bli hørt. Det handler om en gjensidighet i kontakten med andre mennesker.

Jeg har erfart at dette også er nøkkelen til godt diplomati – det er forutsetningen for dialogen – som jeg ser som motsatsen til monologen og alternativet til taushet.

I denne timen vil jeg dele inntrykk fra noen av mine reiser og møter med mennesker som har gjort inntrykk på meg.

Og: jeg vil dele musikk. For om vi blir til i møte med andre mennesker – så blir vi også til i møte med naturen og med musikken – og vi møter både oss selv og andre i møte annen kultur.

En av mine forgjengere i Utenriksdepartementet, Halvard Lange, var utenriksminister i 19 år etter 1946. Da han skulle reise til FNs generalforsamling i New York på 1950-tallet, så tok han gjerne Amerikabåten. Den reisen tok om lag en uke. De justerte klokka én time i døgnet som en gradvis tilpasning til ny tidssone.

I dag flyr en utenriksminister døgnet rundt, det tar åtte timer til New York, møtene begynner ved daggry og vi er alltid tilgjengelige. Men jeg tenker at: for tankene våre går den moderne reisen for fort. Vi blir ikke tilvendt, vi får ikke åpnet tilstrekkelig opp for å motta nye inntrykk.

Mine jobbreiser er mange, de er som oftest korte – én eller to overnattinger, med tett program fra tidlig til sent, vi kutter gjerne hjørner, tar møter sammen med måltider, presser programmet for å bruke tiden best mulig – og ikke minst, for å gjøre klart for hjemreisen.

Noen frykter den – hjemreisen. Men jeg trives med den. NRK-profilen Herbjørn Sørebø sa en gang at ”alle reiser er ein omveg heim”. Sånn har jeg det egentlig også. Det er alltid godt å komme hjem.

Slik Michael Kiwanuka – som nå bryter gjennom internasjonalt, og vi kunne nylig høre ham i Norge – synger om i ”Home Again”.

(Musikk: Michael Kiwanuka: “Home Again”).

***

Ja, det handler om å reise – og menneskene jeg møter på reise.

Og jeg erfarer at det er tyngre å reise østover enn vestover på kloden. For på reise østover mister jeg på en måte natten. Jeg lander rundt midnatt, i det som for mitt hode er sengetid, men akkurat når dagen gryr der et sted i Asia. Jeg begynner en ny dag, minus én natts søvn. Trettheten gjør meg egentlig ikke søvnig, snarere mer vàr for alle inntrykkene.

I januar opplevde jeg kontrasten i møte med byer og i møte med to ulike mennesker da jeg besøkte Myanmar – eller Burma – det lukkede landet som er i ferd med å åpnes. Kontrasten mellom hovedstaden Naypyidaw som bygges opp fra nesten ingenting – og den gamle hovedstaden Yangon lenger sør, den litt slitne byen ved elven med sydende asiatisk liv og en av verdens største pagoder, i gull.

Og: kontrasten mellom president Thien Sien og opposisjonsleder og Nobelprisvinner Aung San Suu Kyi – så ulike som tenkes kan – men bundet sammen i et skjebnefellesskap. Det er landets fremtid det står om – intet mindre.

For et par år siden var hun hans fange. Nå møtes de og sier at de stoler på hverandre. Det er i seg selv ganske utrolig. Hun berømmer hans reformer, han anerkjenner hennes unike rolle. Men det er bare staren. Hardt arbeid venter.

I hovedstaden møter jeg presidenten – en general, nå går han i sivil – og vi har rundt en time. Jeg kjenner trettheten i kroppen, men fascineres av øyeblikket. Presidentkontoret innbyr til distanse: det er store rom – eller saler – stoler langt fra hverandre og tolk i midten. ”Med tolk blir sjelen borte på veien”, sier et afrikansk ordtak, så sammen må han og jeg ta sjelen tilbake.

Presidenten har sin egen distanse, en autoritet blandet med en slags blyghet, en eldre mann, preget, og jeg tenker: hva driver ham, hva vil han bli husket for?

I samtalen tar han i mot og inviterer inn. Med få ord formidler han inntrykk av at dette må bære eller briste, her er det ingen vei tilbake – ikke for ham i alle fall, selv om motkreftene er mange, ikke minst fra hans gamle militære kamerater: Vil de godta overgangen til demokrati, rettstat og sivilt styre?

Det koster litt for en president i Myanmar å be om innsats fra Norge – et lite land fra den andre siden av dette store euroasiatiske kontinentet. Han har lest seg opp på hvem vi er og hva vi kan. Han ber ikke om bistand – men om vår kunnskap om fredsprosesser, om samordning av internasjonale givere, om tilgang på kompetanse på hvordan man utvikler et demokrati.

Så vi blir enige om dette, at vi skritt for skritt må ”låse inn fremskrittet”, som vi sier, vi skal engasjere oss, vi vil møtes igjen, kanskje i Norge.

Så reiser jeg sørover – igjen er jeg trøtt, men ikke søvnig, vàr for alle inntrykk – og til den gamle hovedstaden Yangon og her møter jeg henne, ”Damen” – ”the Lady” – Aung San Suu Kyi, ute av husarrest, på vei tilbake til samtiden og politikkens gjenstridige virkelighet.

Løslatt, fri – men fortsatt bundet. Nå skal hun testes som politiker. Spørsmålet er: Kommer hun i inngrep med politikken?

Aung San Suu Kyi har utstråling, det er noe ”Mandela-aktig” over henne. Jeg merker distansen, hun måler meg med et sterkt og direkte blikk, hun viker ikke, hun ber meg snakke før hun gjør det. Veier og måler det hun hører. Jeg ser hun tenker i to spor – hva betyr dette for landet hennes og hva betyr det for henne? Også her handler det om å bygge tillit, forstå motivene, forklare og tegne tydelig hvem vi er, hva vi vil og hva vi kan.

Det ble et sterkt møte. Og etterpå snakker vi på telefonen – mellom Oslo og Yangon.

I juni møtes vi på mitt kontor. Alene, hun og jeg. Kommer litt nærmere, samtalen blir bredere og dypere.

Og jeg tenker: Hvem av disse to – generalen eller førstekvinnen – vil greie å fange tiden i dag, gripe det historiske øyeblikket, ”låse inn” fremskrittet og bygge veien videre på det?

Han har den formelle og reelle makten. Hun har ikke formell makt, men hennes ord og handling er reelle nok og veier mer enn posisjonen kan forklare.

Hele Norge fikk møte henne i juni – i Oslo og i Bergen. Nå fikk hun endelig sin Raftopris fra 1990 og Nobels fredspris fra 1991, hun holdt Nobelforedraget og mottok en rettmessig hyllest.

Men det er hjemme i Myanmar slaget står. Hvem av de to – den tidligere generalen eller den tidligere fangen – vil klare det?

Jeg tror vi – som kommer utenfra – må arbeide for at de kan klare det sammen. For disse to er knyttet sammen i et skjebnefellesskap.

Etter fire dager i Oslo, reiste Aung San Suu Kyi videre, til Irland, og hun fikk plass på flyet til den irske vokalisten Bono fra U2, som kom over til Oslo for å møte og hente henne.

Her er U2 med sin sang dedikert til ”The Lady”: ”Walk On” – fra albumet ”All that you can’t leave behind” fra 2000 – og den ble under en internasjonal konsertturné som samlet minst syv millioner mennesker, spilt mens et bilde av henne ble vist og tekst med hennes budskap ble formidlet.

(Musikk: U2: ”Walk On”).

***

Dette er ”Sommer i P2” og jeg heter Jonas Gahr Støre.

Hver og en av oss har et minne om akkurat dette – og vil for alltid ha det: Hvor var jeg da jeg hørte om katastrofen den 22. juli?

For meg begynte det dagen før – den 21. juli – som var dagen for min reise til Utøya – dit jeg var invitert som gjest og innleder. Jeg gledet meg til å møte AUF’ernes forventninger. Det var den lyse soldagen – torsdag 21. juli.

Jeg kom til Utøya og det bar rett til bakken, fullsatt av fem-seks hundre unge i sola. De satt der som blomster i en sommereng.

Jeg holdt mitt foredrag og så fulgte en lang rekke gode spørsmål og debatt fra engasjerte unge. Lekent – men også alvorstungt og utfordrende – slik det ofte er å møte unge mennesker som har en vilje og som har bestemt seg – kanskje ganske nylig – for å mene noe og å ville noe for fremtiden. Knapt noe annet gir større tro på politikken enn å møte denne viljen.

Så var det tur i teltleiren, latteren satt løst, og der var de gode vaflene, oppstilling til alle bildene med mobilkameraer, småprat om store og små saker. Og så var det fotballkamp. Sør-Trøndelag slo Oslo, med meg på det tapende laget, til jubel og tilrop fra sidelinjene. Men aller mest vant Utøya, for dette var Utøya slik øya skal være.

Da jeg kom tilbake til hytta om kvelden, sa familien min at jeg virket så glad – og det stemte. Nå kunne min egen familieferie begynne. En finere start kunne den ikke få.

Det var 21. juli – soldagen – dagen før den store katastrofen den 22., da mørket inntraff. Om den dagen er så mye sagt og skrevet at jeg skal ikke legge til mer her.

Men etter den 22. juli fulgte det for meg en ny type reiser, til unge menneskers gravferder. Det var et meningsfullt nærvær i sorgen, men samtidig noe av det mest meningsløse jeg har opplevd: å stede unge, drepte mennesker til hvile.

Noen av dem vi fulgte til graven kjente jeg, andre kjente jeg ikke, og atter andre kommer opp i mitt eget minne når jeg ser fotografiene, de mange mobilkamerabildene som ungdommene hadde rukket å legge ut fra 21.-22. juli på Facebook – og fra fortellingene som nå ble fortalt om deres korte, levde liv. 

Jeg nevnte i starten av dette radioprogrammet at vi kan bli til i møte med andre. Men så er spørsmålet: kan vi bli til i møte med et menneske som er gått bort? Og formes de som gikk bort av vår oppmerksomhet etter at de døde?

Jeg tror svaret på de spørsmålene er ja. Ved gravferdene opplevde jeg at personligheter tok form og profiler ble tegnet tydeligere. Jeg opplevde – og jeg opplever fortsatt – at de berører meg, vekker meg og inspirerer meg – ja, alt dette etter at de brutalt ble tatt fra oss.

Bano, Syvert, Emil, Bendik, Anders, Margrete og alle de andre – jeg kjente dem ikke. Men nå vokste enkeltmenneskene frem. Jeg lærte om det de hadde gjort, sagt, sunget, lest og drømt om. Jeg ble kjent med dem slik de var før de døde. Slik lever ikke bare minnene om dem videre. Det er noe mer – et nærvær som vil prege samtiden etter deres tid.

Jeg reiste til Levanger for å tale i Emil Okkenhaugs begravelse. Drapet på ham traff meg på en spesiell måte. Min egen familie har røtter i Levanger, farfar ble født der og på reiser i Trøndelag møter jeg stadig slekt. Også dette ble tydeligere for meg nå. Det var som om det nye bekjentskapet med Emil som var gått bort og familien hans som står igjen, gjorde røttene sterkere. Slik opplever jeg det fortsatt, og det har blitt sterkere.

Det lå en stillhet over Levanger denne varme ettermiddagen tidlig i august under bisettelsen. Hele Emils by var til stede for ham, 15-åringen med det gode smilet.

I kirken var det taler og musikk. Vi blir jo til også i møte med musikken. Min venn og kollega Arild Stokkan-Grande fra Ytterøy i Levanger er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet fra Nord-Trøndelag. Og utdannet organist. Arild talte først til Emil. Så satte han seg ved pianoet og fremførte Mikael Wiehes sterke sang om motet.

Og mer er det egentlig ikke å si.

(Musikk: Mikael Wiehe: “En sång till modet”).

***

Vi kan reise i vår egen tid, vi kan reise tilbake i tiden, og vi kan møte historien.

Når du hører dette programmet sitter jeg sannsynligvis på hytta utenfor Tvedestrand og ser utover havet. Det er noe av det beste jeg kan gjøre. Det setter meg i en tidløs tilstand: jeg tenker at det jeg ser her nå utover øyene må ha sett slik ut til alle tider – hav, himmel og skjærgård.

Og så tenker jeg tilbake 200 år i tid – ganske nøyaktig, til den 6. juli 1812 – da det midt i dette utsynet utspilte seg et av norgeshistoriens store dramaer.

Om du hadde sittet på min lille knaus denne julidagen i 1812, så ville du ha sett britiske marinefartøyer for fulle seil, anført av linjeskipet Dictator – på vei sørover langs den norske kysten. Du ville ha sett dem langt ute i havet – og så ville du ha blitt forundret over at de endret kurs, at de slo innover mot kysten med stor seilføring – for så å slå igjen, inn gjennom skjærgården i jakt på et bytte – den siste stoltheten i den dansk-norske marinen – den nybygde fregatten Najaden.

Najaden lå innenfor Sandøya, litt nord for min knaus. Jakten hadde startet og den var nådeløs. Royal Navy sto inn mellom øyer og skjær. De britiske båtene ble beskutt fra kanoner ytterst i Tvedestrandfjorden og norske kanonjoller – ja, joller – rodde for livet for å komme på skuddhold. Men Dictator fortsatte ferden.

Najaden oppdaget forfølgerne, lettet anker og sto nordvestover opp fjorden mot Lyngør. I en halsbrekkende manøver så tok skipet seg inn mellom øyene for å søke ly i Lyngørsundet. Det var krevende. Det skulle være trygt. En uinntakelig skjuleplass.

Men enda større risiko tok de britiske offiserene ombord i Dictator. Britene var – for å sitere Henrik Ibsens Terje Vigen – ”på rov mellem norske skær”. Den 24 år gamle kaptein James Stewart, eller ”Mad Jim” som han ble kalt – fulgte i Najadens kjølvann; hans skip – med 64 kanoner ombord – var større, dypere og lengre, men mannskapet klarte den samme, nesten umulige manøveren mellom øyene, og plutselig var linjeskipet innenfor – på Lyngør havn.

Der åpnet Dictator alle kanonluker og fyrte av. ”Najaden er ei mer”, noterte den danske kaptein Hans Peter Holm på sitt skip. 133 mann ble drept og 102 såret av Najadens mannskap på 315. Det var en fullstendig ødeleggelse.

Men den britiske seieren var ikke komplett. I nattetimene måtte Dictator rømme til havs, uten å ha fått med seg noe krigsbytte. Det sørget de norske kanonjollene og kystforsvaret for.

Neste sjøslag i norske farvann skulle finne sted nesten 128 år senere, natten til 9. april 1940.

Slaget i Lyngør var et stort tap for marinen – men også en illustrasjon på hva Norge var – eller snarere hva Norge ikke var på den tiden. I århundrer hadde Norge vært under Danmark. Vi var med i en storkonflikt vi knapt hadde noe med. Napoleonskrigene gikk mot slutten og Danmark-Norge var på det tapende laget.

Jeg har tenkt at lenger ned var det knapt mulig å synke, kastet ut i en krig, vår kyst blokkert, og ”i landet var misvækst og nød, de fattige sulted, den rige led savn”, som det står i de kjente linjene i Terje Vigen.

Men samtidig: Var dette bunnpunktet og dette nederlaget et vendepunkt i vår nasjons historie? Det ble ingen full seier for britisk side. Skipet var tapt – men det norske kystforsvaret hadde bitt fra seg.

Og omtrent her så starter en lang reise mot nasjonal oppvåkning, selvbevissthet, integritet og eget styre. Offiserer, soldater og mannskap som kjempet mot britene 6. juli 1812 ble nøkkelmenn i en egen norsk marine som gradvis kom på egen kjøl. I mai 1814 fikk vi på nesten mirakuløst vis vår egen grunnlov. Selvstendigheten måtte vente nesten enda et århundre. Men bevisstheten var vekket og kursen for den reisen var satt.

Altså to hundre år med Norges reise – fra det jeg vil kalle fra ”objekt” til ”subjekt” i historien – fra koloni til selvstendig stat – fra å være Europas fattigste til verdens rikeste. En klassereise blant nasjoner.

Det er nesten som om vi hadde lært å fly. I juni var rockelegenden Tom Petty and the Heartbreakers i Norge. Fortsatt svinger det bra når han synger ”Learning to Fly” – men merk: Det er lettere å komme opp enn ned.

(Musikk: Tom Petty and the Heartbreakers: “Learning to Fly”).

***

Kjære lyttere, dere hører på ”Sommer i P2” og jeg heter Jonas Gahr Støre.

Fra noen av reisene jeg har hatt som utenriksminister, husker jeg best det som skjedde utenfor det offisielle programmet. Og blant de mennesker jeg har møtt, husker jeg ofte aller best noen av dem jeg traff som ikke sto på talerlistene eller satt ved møtebordene.

Én slik opplevelse hadde jeg i Hamburg i februar i år. Etter et ganske ordinært, ja kjedelig møte i Østersjørådet, satte jeg av en formiddag for å møte en av de store skikkelsene i europeisk etterkrigshistorie – en person som har fascinert meg – både som student og senere som politiker – en jeg alltid har ønsket å møte.

Sammen med to medarbeidere kjørte vi ut til en forstad av Hamburg i landlige omgivelser. Vi fant adressen, gikk gjennom en hagegrind, ble tatt i mot av en vennlig vakt, ført inn i huset og liketil dagligstuen. Der – i en rullestol ved et bord, i karakteristisk profil, med en sigarett i munnviken – satt Helmut Schmidt. 94 år gammel – tidligere vesttysk næringsminister, finansminister, forsvarsminister – og forbundskansler (altså ”statsminister”) fra 1974 til 1982. I Tyskland omtalt med hederstittelen Der Altkanzler.

Helmut Schmidt – eller rettere sagt en vennlig husholderske – byr på te og kaker. Stuen har bokhyller i metervis med en generasjon bøker, veggene er fylt med bilder, trykk og tegninger. Her er det litt slitt i tapetene etter et langt, levd liv.

Han møter oss med en eldre manns milde vennlighet. Han forklarer at vi må snakke sakte fordi ”computeren hans” – han peker mot pannen – går saktere enn vår.

Vel, saktere kanskje, men hvilken computer! Helmut Schmidt er et leksikon – av begivenheter, historie og sammenhenger – han er en kilde for europeiske verdier, om sammensatt fortid, krevende samtid og åpen fremtid. Hver dag tar han turen inn til byen, til avisredaksjonen.

Schmidt snakker sakte, veksler mellom tysk og et strøkent engelsk – men alt har en klar retning – om hva som nå står på spill for Europa.

Myk i tonen, men skarp som en knivsegg i analysen. Han kan historien om stormakters vekst og fall. Men først og fremst brenner han for sitt Europa i dag – og sier: ”Tyskland er viktig for Europa, men dere må forstå og aldri glemme: Europa er enda viktigere for Tyskland”.

Jeg spør ham: Kan Europa gjenvinne skaperkraft, få hjulene i gang, bekjempe arbeidsledigheten, fornye og løfte seg selv?

Den tidligere forbundskansleren tenner en ny sigarett – det blir seks på den halvannen time vi er sammen – ja, han bærer også det med verdighet. En lav sol står inn gjennom stuevinduet, han sitter én meter fra meg – men blir nesten borte i røykskyene:

”Skaperkraft”, sier Helmut Schmidt, ”det henger jo sammen med vitalitet, og vitalitetens kraft er ungdommens. Men vi europeere eldes; vi blir over tid færre og færre unge – dermed blir det mindre og mindre vitalitet, det er nok en lov. Men vi har demokrati og rettstat”, sier han; ”det kan i lengden bli Europas trumf – dersom vi forvalter vårt ansvar forstandig”.

Det blir noen pauser, men de er ikke trykkende. Schmidt spør om gamle kjente i Norge. Men de fleste av dem har gått bort. Det slår meg at han kan mer om norsk politikk enn mine nåværende tyske kolleger.

Han snur seg og peker på veggen langs trappen til andre etasje – der er et lite Munch-trykk han fikk i gave en gang han gjestet Norge.

Og til slutt spør han om Utøya – om 22. juli – og kan ikke fatte at noe slikt kunne være mulig – i Norge. Her stopper den gamle, kloke mannen opp og blir uten ord, han også.

Så tenner han en ny sigarett og byr sine tre norske gjester på et glass eplebrennevin – som vi alle nyter i stillhet. Der Altkanzler Helmut Schmidt vender rullestolen halvt om, sier han trenger en hvil nå, tar oss alle i hånden med begge hender og byr farvel; et møte i Hamburg i februar i år.

Og det forblir noe av budskapet fra dette møtet – for Europa, som han har så stor kjærlighet for, venter hardt arbeid i tiden framover.

(Musikk: Sade: “Long hard road”).

***

Mennesker reiser. Nasjoner reiser. Og igjen, det eneste som ligger fast i historien er forandringen.

2012 er knapt noe sluttpunkt, like lite som 1812 var det, da sjøslaget sto på Lyngør havn.

Men, nå er det ferie, og i vår kulturs idealbilde – ja, da kan tiden godt stå stille – mens vi sitter i en solstol, i en båt eller på en fjelltopp.

La meg likevel se dette på avstand og tenke litt om veien videre – for vårt land, som kanskje mer enn noe annet land i Europa har vært gjennom historiens klassereise – fra nesten det fattigste til det aller rikeste: Vi fremstår nå som en politisk og økonomisk overskuddsnasjon, i en verden med alt for mye underskudd. Det gir muligheter, men det forplikter også.

Rundt oss har andre europeiske nasjoner – med lang historie og stolte tradisjoner – blitt tvunget ut på tvilsomme reiser, tynget av gjeld og underskudd, med millioner arbeidsledige. Og den reisen vil vare lenge; det tok år å komme inn i krisen – det kan ta enda flere år å komme ut av den – og mye uforutsigbart kan skje på den strevsomme veien.

Hva skal vi tenke om det?

Vel, i en sommertime som dette, her er to tanker: For det første; vårt fremskritt er ikke hugget i stein. Vi er ikke usårbare og det vil kreve sterke skuldre for å bære vårt eget fremskritt.

Jeg tror det fortsatt vil det handle om vår evne til å kombinere disse tre: arbeid, kunnskap og rettferdig fordeling.

Ofte spør jeg: Har du tenkt på det: hvorfor i all verden utvandret nordmenn i hundretusentall på 1800-tallet – fra et land som hadde olje og gass, fjorder for lakseoppdrett, fossefall til kraft og tusenvis av arter på de store havdyp?

Vi kan smile av spørsmålet – for svaret er enkelt – de visste ikke!

Men så kom kunnskapen, kapitalen og politisk klokskap som satte oss i stand til å oppdage og utvikle disse ressursene, og fordele inntektene rettferdig. Og den oppskriften tror jeg står seg. 2012 er ikke noe sluttpunkt – om vi prioriterer arbeid og evner kombinasjonen av å skape og dele.

Ikke noe sted ser vi dette tydeligere enn i nord i Norge, som også er nord i Europa – nord på kloden, det høye nord, nordområdene, Arktis – som nå fanger hele verdens oppmerksomhet. Det er hit – mot nord – at de fleste av mine reiser har gått siden jeg ble utenriksminister i 2005. Nord i Norge er ikke en utkant. Kirkenes og Hammerfest er og blir byer ved inngangen til et hav, ikke ved utgangen av et land.

Men: det er slik at det ikke er ressursene i seg selv som forklarer denne norske reisen – vår nasjons klassereise – det er menneskene: Vi lever ikke av andres arbeid i Norge. Vi lever av hverandres arbeid.

For meg er det ikke oljen og gassen som forklarer vårt fremskritt; det er arbeidet og kunnskapene.

Og den største forandringen var ikke at vi fant oljen; den største forandringen skjedde på en annen front: at norske kvinner gikk for fullt inn i arbeidslivet, inn i lønnet arbeid.

Tenk på dette: I Norge jobber flere kvinner i lønnet arbeid (73 %) enn hva som er vanlig i andre land i Europa (56 %). Om norske kvinner fra en dag til den neste hadde tilpasset seg det europeiske gjennomsnittet, så ville dette redusere vår nasjonalformue omtrent like mye som vår samlede olje og gassformue, inkludert Oljefondet eller Statens Pensjonsfond Utland som det heter.

Med andre ord: den virkelige formuen vår ligger i våre egne hoder og hender. Vår historie er ikke ”flaks”. Vi medvirket til at den ble slik.

Med det i bakhodet kan både kvinner og menn ta velfortjent sommerferie nå.

Så det er den ene tanken: at vi ikke kan lene oss tilbake, men at vi må satse videre på arbeid, kunnskap og rettferdig fordeling; vi har en fremtid å ta vare på.

Den andre tanken handler landene rundt oss.

Det er urolige tider rundt oss. Vi er optimister i Norge.

I mange land i Europa overtar frykten for fremtidstroen. Også det er i kontrast til her hjemme.

(Musikk: Delillos: ”Smak av honning”).

***                                        

Kjære lyttere,

Denne timen går mot slutten og da gjenstår det for meg å ønske dere god sommer! – uansett hvilke reiser dere planlegger og uansett hvilke mennesker dere møter.

Verden byr seg frem for oss. På avisforsidene roper tekstene om de billigste og beste reisestedene, gjerne langt av gårde.

Men nettopp da gripes jeg av dette – at borte er bra, men hjemme er best. Selv en utenriksminister tenker slik.

For en tid siden hørte jeg en fremføring av denne tidløse sannheten formidlet av tre unge norske musikere; Emilie Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek. De har avsluttet sine studier ved Norges Musikkhøyskole og sammen dannet trioen ”Sam’s Shirt”, en engelsk omskriving av begrepet ”samkjørt”. Sammen er de en del av det spennende, friske pustet som kommer fra den unge norske musikergenerasjonen.

Teksten, melodien og fremføringen satte meg i en spesielt god stemning. Så da deler jeg den med deg – her er sangen ”Elg”, fra ”Sam’s Shirt”. Takk for meg – og god sommer!

(Musikk: Sam’s Shirt (ved Emilie Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek): ”Elg”).

***

Lytt til hele programmet.