Svar på interpellasjon om atomvåpen

Utenriksminister Jonas Gahr Støre svarte 17. april på en interpellasjon fra stortingsrepresentant Snorre Serigstad Valen (SV) (opprinnelig fra Bård Vegar Solhjell) om å legge forholdene til rette for forhandlinger om et forbud mot atomvåpen.

Sjekkes mot framføringen

President,

Først vil jeg takke interpellanten for å bidra til å sette på agendaen en av vår tids aller største og alvorligste utfordringer.

Regjeringens mål er en verden uten atomvåpen. Soria Moria II bekrefter at regjeringen vil ”arbeide for en verden fri for kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen gjennom forpliktende avtaler som omfatter alle land”.

Vår politiske plattform fastsetter videre: ”Vi vil mobilisere for å redusere atomvåpnenes rolle gjennom å arbeide for en vellykket tilsynskonferanse i 2010. Dersom denne mislykkes, vil vi vurdere en egen konvensjon mot atomvåpen, og vi arbeider systematisk med å legge til rette for en måloppnåelse på dette felt.”

President,

I de senere årene har kjernefysisk nedrustning steget på den internasjonale dagsordenen. Det er gledelig, og i tråd med vårt syn om at kjernefysisk nedrustning er god sikkerhetspolitikk. Likevel - dette er et krevende felt med få lettvinte seire.

Ikke-spredningsavtalen (NPT) har lenge vært under press. Tilsynskonferansen i 2010 var avgjørende for avtalens troverdighet, og Norge spilte en sentral rolle i forhandlingene.     

Resultatet var langt fra perfekt. Men vi fikk et sluttdokument som utvetydig fastslår målet om en atomvåpenfri verden. Vi ble enige om en 64 punkts handlingsplan som omfatter alle avtalens hoveddeler: Nedrustning, ikke-spredning og fredelig bruk av kjerneteknologi.     

Handlingsplanen gir et godt grunnlag for videre arbeid, blant annet ved at kjernevåpenstatene pålegges klare rapporteringsforpliktelser. I tillegg ble vi enige om å følge opp resolusjonen fra 1995 om en atomvåpenfri sone i Midtøsten.

Sluttdokumentet tar flere skritt i riktig retning:

1. Det viser til FNs generalsekretærs fempunktsplan for kjernefysisk nedrustning, som blant annet omfatter forhandlinger om en kjernevåpenkonvensjon. Det var et historisk fremskritt i arbeidet med Ikkespredningsavtalen.
2. Sluttdokumentet viser også for aller første gang i NPT-sammenheng til de katastrofale humanitære konsekvensene ved bruk av kjernevåpen og alle lands forpliktelse til å etterleve internasjonal humanitærrett.

Et viktig tilsvar fra sivilsamfunnet kom i november i fjor. Da vedtok Røde Kors-bevegelsen enstemmig en resolusjon som forplikter 187 nasjonale Røde Kors og Røde Halvmåne-foreninger til å arbeide opp mot sine myndigheter for å oppnå et forbud mot atomvåpen.

Dette gir bevegelsen et langt sterkere mandat enn tidligere på dette området.

Andre frivillige organisasjoner tar også nå opp kjernevåpenspørsmålet med utgangspunkt i menneskelige lidelser ved bruk av kjernevåpen, snarere enn det storpolitiske perspektivet.

President,

Dette handler om grunnleggende norske verdier. Norge har med tydelig stemme bidratt til å styrke det humanitære perspektivet i internasjonal politikk, ikke minst når det gjelder utviklingen av humanitærretten og beskyttelse av sivile. Samtidig har Norges brede engasjement for nedrustning, ikke-spredning og kjernefysisk sikkerhet stor troverdighet.

President,

Konsekvensene ved bruk av kjernevåpen er fatale – både ved villet bruk, terrorisme eller ulykkestilfeller.

• En kjernefysisk eksplosjon vil ha umiddelbare humanitære konsekvenser som stiller hele vår nødhjelpsberedskap på ekstreme prøver.
• Selv begrenset bruk av kjernevåpen vil kunne få alvorlige klimatiske virkninger, med følger for verdens matproduksjon.
• De økonomiske konsekvensene vil være alvorlige, og globale. Statens pensjonsfond, som en toneangivende finansaktør, avstår fra investeringer i selskaper som produserer kjernevåpen ut fra en etisk begrunnelse. Flere bør følge dette eksempelet.

President,

Jeg mener tiden nå er kommet for en bred drøfting og vurdering av de humanitære konsekvensene ved bruk av kjernevåpen.

Vi planlegger en konferanse i Oslo våren 2013 for å belyse ulike aspekter ved kjernevåpen som humanitært problem.

Vi vil invitere interesserte stater, FN-organisasjoner, Den internasjonale Røde Kors-komitéen og andre aktører fra det sivile samfunn. Jeg tror mange vil verdsette en slik anledning til å se kjernefysisk nedrustning fra et nytt ståsted.

President,

Målet om en verden fri for kjernevåpen er i dag kunngjort og allment anerkjent, i så vel FN som i Nato. Samtidig synes veien dit lang og kronglete. Dette har ført til frustrasjon hos mange, en passiv holdning til kjernevåpenutfordringen og til kynisme overfor det multilaterale systemet. En slik holdning er alvorlig. Den undergraver den politiske forståelsen Ikkespredningsavtalen er tuftet på, nemlig at kjernevåpenlandene forplikter seg til nedrustning, mens kjernevåpenfri stater forplikter seg til ikke å skaffe seg slike våpen.

Negative holdninger truer også ikke-spredningsregimets legitimitet og integritet og bidrar til å svekke arbeidet for å hindre at vi får stadig flere kjernevåpenstater i verden.

President,

Den manglende fremdriften i det internasjonale nedrustningsarbeidet har fått mange aktører i det sivile samfunn til å ønske en egen konvensjon mot kjernevåpen. Regjeringen omtalte dette som en aktuell mulighet i Soria Moria-erklæringen og FNs generalsekretær har uttalt seg i samme retning.

Dette burde ikke være kontroversielt. Jeg kan vanskelig forestille meg at det er mulig å oppfylle Ikkespredningsavtalens mål om en verden uten atomvåpen uten et folkerettslig bindende instrument som regulerer vilkårene.

Interpellanten viser til prosessene som ledet frem til landmine- og klasevåpenkonvensjonene. Vi har gjort oss viktige erfaringer (selv om ikke alle er direkte overførbare):

For det første tok arbeidet utgangspunkt i de uakseptable humanitære effektene av landminer og klasevåpen. Dette gjorde det mulig å trekke på engasjementet til et bredt sett av aktører også utenfor det politiske rom.

For det andre er det en viktig erfaring at man ikke bør legge opp til en prosess der de som vil minst, bestemmer mest.

For å oppnå et bindende forbud mot kjernevåpen er det viktigste vi kan gjøre

• å styrke det politiske grunnlaget for et slikt forbud, og
• å utvikle praktiske forutsetninger for å nå målet.

På det politiske planet bør det humanitære engasjementet og utfordringene knyttet til spredning av kjernevåpen gi ny oppmerksomhet til kjernevåpnenes virkninger. Da setter vi samtidig i forgrunnen selve motivet for Ikkespredningsavtalens kobling mellom ikke-spredning og nedrustning. Det er nødvendig, skal vi skape det brede engasjementet som behøves for å få reell bevegelse i saken.

Et bredt engasjement både hos politikere og sivilsamfunnet er avgjørende i en slik mobilisering.

Når det gjelder konkrete tiltak er vi i en situasjon der apparatet som kan fremforhandle et forbud, ledet av Nedrustningskonferansen (CD) i Genève, i 16 år har vært totalt blokkert. Nedrustningskonferansen er en institusjon med rigide prosedyreregler, absolutte konsensuskrav, manglende åpenhet for omverdenen og en begrenset medlemskapskrets på 65 land. Vi mener situasjonen er blitt uakseptabel og uttrykker dette tydelig i relevante fora.

Under FNs generalforsamling i fjor tok Norge, Østerrike og Mexico til orde for å etablere et annet format, med generalforsamlingens prosedyreregler, dersom Nedrustningskonferansen forble fastlåst. Forslaget var kontroversielt, men mye tyder på en stadig økende internasjonal oppslutning om å finne alternative løsninger til dagens stillstand i kjernevåpenspørsmålet.

President,

Norge spiller en aktiv rolle i nedrustningsarbeidet. La meg nevne tre konkrete eksempler:

1. Det norsk-britiske samarbeidet om verifikasjon av kjernefysisk nedrusting. Hensikten er å kartlegge praktiske og tekniske forutsetninger for at land som ikke har kjernevåpen skal kunne kontrollere at kjernevåpenstatene faktisk lever opp til sine nedrustningsforpliktelser. Dette er et arbeid for å gi praktiske svar på en oppgave mange har avvist som umulig. Det er den ikke.
2. Norge arbeider også systematisk for å redusere kjernevåpnenes betydning i Nato. Vi mener det tjener alliansen at den tilpasser seg dagens utfordringer, utviklingen i trusselbildet og det globale ikkespredningsregimet. At Nato fremstår og fungerer som en mer moderne sikkerhetsorganisasjon er viktig for organisasjonens effektivitet og anseelse i fremtiden.
   Men det er fortsatt slik at kjernevåpen, i tillegg til konvensjonelle våpen, utgjør det erklærte grunnlaget for den avskrekkingen Alliansen utøver for å ivareta medlemslandenes sikkerhet. Her vil det fortsatt være sterke meningsbrytninger blant Natos medlemsland.
3. Norge arbeider aktivt for å etablere samarbeid og kontakter på tvers av grupper og regioner. Vi støtter forskningsmiljøer, internasjonale organisasjoner og aktører i det sivile samfunn og bidrar med dette til debatt og engasjement.

President,

Interpellanten spør om tidsperspektivet for tilretteleggingen av forhandlinger om et forbud mot atomvåpen. Som skissert, arbeider regjeringen kontinuerlig langs flere spor for å nå målet om en verden fri for atomvåpen. Vi ønsker et reelt totalforbud og arbeider aktivt både for å skape politisk grunnlag og å gjøre det praktisk mulig å komme dit.

Men vi må innse at det fortsatt kan ta tid. Mye må gjøres før vi har en atomvåpenfri verden, ikke minst må vi ha en sterkere internasjonal opinion som kan styrke ikkespredningsarbeidet. Her har vi alle en rolle å spille og jeg vil igjen takke interpellanten for å bidra til å sette dette temaet på agendaen.